Olav Dalgard og Henrik Rytters kritikarpris 2025

Tale til prisvinner under utdelingen på Schafteløkken 5. april 2025, ved Yngve Kvistad:

I dag er det Uglens dag.

Vi skal dele ut Olav Dalgard og Henrik Rytters kritikarpris.

Det konkrete uttrykk for denne anerkjennelsen – denne høythengende, for ikke å si høytflyvende heder – er en bronseugle.
Prisen deles ut til kritikere innen litteratur, teater og film.

Juryen oppnevnes vekselvis av Norsk kritikerlag og Norsk filmkritikerlag.

Med andre ord: Dette er den norske kritikerstandens æres-Oscar. Det er ingen nominerte. Ingen forhåndsfavoritter. Det ligger ingen søkerliste til grunn.

Norsk kritikerlag og Norsk filmkritikerlag har suverent nedsatt en jury som vurderer og eliminerer kandidater – og som til sist samles, med 100 prosent enstemmighet – om en verdig vinner.

Det er vi, norske kritikere, som ærer en av våre egne.

Skulpturen, som er utformet av billedhugger Sivert Donali, skal også i år lande hos en mottaker som på flere måter lever opp til den vestlige verdens idé om hva en ugle symboliserer: Visdom og kunnskap.

Det er det metaforiske. Men årets prisvinner kan også helt konkret knyttes til uglebestanden, i form av en litterær ugle.

Og nei, – det er ikke Mor Hubro vi skal frem til.

Derimot skal vi hedre en utpreget analytisk kritiker; en som ikke lar seg forlede av flyktige svermere eller svermerier, som kan la seg forføre, absolutt, men som feller endelig dom med ‘solid bakgrunn for egne meninger’, slik det en gang het i Aftenposten.

For dette er en kritiker med ekspertise på mange felt. Det er en kritiker som har gjort seg gjeldende på mange felt. Det er en kritiker som oppfyller det klassiske kritiker-idealet, hvis vi skal være litt høytidsstemte og gi et lite nikk til han som på mange vis definerte tradisjonen, nemlig Georg Brandes.

Det betyr at prisvinneren er en kritiker som selv vet hva det innebærer å skape, men som likevel aldri er i tvil om hvor lojaliteten som kritiker ligger når et verk skal vurderes, og som ser polemikken som kritikkens naturlige forlengelse.

Videre snakker vi om en kritiker med flermedial bakgrunn, med innsikt i – og faglig erfaring fra – litteratur, journalistikk, film, musikk og både lysdesign og grafisk design. Vedkommende har også bakgrunn som oversetter.

Dette er også en kritiker med stor sjangerforståelse, som opererer på flere flater, som det jo så populært heter i dag, og som dessuten behersker begge målformer – antakelig som den eneste i styret i Bærum Filmklubb, der vår prisvinner har en fortid.

Jeg holdt på å si at vedkommende har mange fortider, og den som begynner å lete etter fellestrekk vil ganske raskt oppdage at de i beste fall er kolliderende.

Én fortid handler om aktiv deltakelse i et ideologisk avisprosjekt der prisvinneren overhodet ikke delte ideologien.

En annen handler om å ta avstand fra et Blindern-miljø der vedkommende senere skulle bli å finne som akademiker og foreleser.

En tredje handler om hangen til å gjøre noe helt annet enn åndelige sysler; noe ordentlig og håndfast. Som å kjøre trailer, eller ta jobb som hjelpemontør i et elektrikerfirma.

Og – NB! – nei, vi snakker ikke om selvproletarisering à la 70-tallet.

Vi snakker trangen til å beherske et håndverk.

«Ånd og hånd», som Hans Nielsen Hauge snakket om. Det var også et ideal i europeisk kunsthistorie.

Jeg skal straks slutte å snakke i gåter, og heller sirkle inn årets prisvinner med følgende:

Vedkommende har i mange år vært en av Norges ledende sakprosa-kritikere, men har også skrevet innsiktsfullt om film, musikk, kunst og politikk.

I tillegg er han (så vet dere det) en hyppig brukt kommentator om italienske forhold.

Han kommer fra den samfunnskritiske Gateavisa-tradisjonen og har videreført sin markante stemme både i Prosa, Vinduet, Syn og Segn, Klassekampen, VG, Morgenbladet, Aftenposten og Dagbladet. Han er også jevnlig å høre i NRK P2.

Som kritiker har han lenge hatt et internasjonalt fokus. Han har dyp innsikt i mange tema og behersker flere språk.

Ofte har han lest bøker på originalspråket, og evner på det vis å knytte kommentarer også til hvordan verket er oversatt og/eller tilpasset norske forhold.

Selv har han oversatt både skjønnlitteratur og sakprosa, i hovedsak fra italiensk, fransk og engelsk/amerikansk.

Han har også oversatt fjernsynsprogrammer og mer enn 200 spillefilmer for kino.

I sin hovedfagsoppgave i italiensk litteratur har han undersøkt sammenhengen mellom Fellinis filmunivers og Dantes Guddommelige komedie.

Når det gjelder italiensk film, neorealismen og tilliggende kulturuttrykk, har han også en helt egen innsikt. Etter å ha bodd, reist og oppholdt seg i Italia i flere år, behersker han det italienske språk til fulle, også regionale varianter.

Dette siste poenget kan jeg personlig attestere; hans helt eminente oversettelse av den sicilianske forfatteren Andrea Camilleris bøker om Commissario Montalbano ledet meg inn i et litterært univers som også ble en nøkkel til å forstå det fysiske og konkrete Sicilia.

Men enda mer har han bidratt til forståelse av krefter som knapt er til å forstå i sin oversettelse av en annen siciliansk forfatter, Leonardo Sciascia, som har formulert den tydeligste, men også mest subtile kritikken av den sicilianske mafiaen og dens sosiale og politiske vilkår.

Innledningsvis i denne boken har årets vinner av Dalgard og Rytters kritikarpris skrevet et forord hvor vi også fornemmer hans ugle-vise kritikerklo.

Og da er vi tilbake til begynnelsen og det jeg sa om hans litterære forbindelse til uglebestanden.

For boken er – selvfølgelig – en av de største klassikerne i italiensk litteratur, Il giorno della civetta – på norsk «Uglens dag», og prisvinneren er – selvfølgelig – Jon Rognlien.

Juryen har bestått av Yngve Kvistad, Marta Norheim og Merete Røsvik.