Aschehougprisen 2006 til Espen Haavardsholm

Tale ved arbeidsutvalget i Norsk kritikerlags litteraturseksjon, som utgjør Aschehougprisens jury: Mariann Enge, Anne Schäffer, Margunn Vikingstad og undertegnede, Leif Høghaug.

Aschehougprisen tildeles i 2006 en forfatter som i løpet av de siste førti årene har skrevet og utgitt nærmere tredve bøker. Her er noveller, essays, biografier, dikt, intervjuer, bøker for barn og unge, men først og fremst: Romaner. Om forfatteren er det blitt sagt at han «kan kunsten å gjøre personlige erfaringer om til allmenne erkjennelser», og om en av de mest kjente romanene hans er det blitt sagt at den «gang på gang opererer med overraskende og eggende innfallsvinkler for å belyse et djupt personlig og samtidig alment europeisk intellektuelt stoff».

Som man ser, utsier disse to sitatene så å si det samme. Sitatene kretser om et spørsmål, spørsmålet om forholdet mellom det personlige og det allmenne, mellom det spesielle og det som setter det spesielle inn i en større sammenheng. Man kan argumentere for at dette spørsmålet – dette gamle humanistiske spørsmålet – angår all litteratur, all skrift, eller man kan argumentere for at det ikke er gitt at et litterært verk stiller eller på annen måte forholder seg til spørsmålet om forholdet mellom det personlige og det allmenne.

Men uansett, hvordan man enn måtte velge å ordlegge seg, så er det ikke til å komme forbi at man på et eller annet tidspunkt må peke på eksempler, gode eksempler. I dag vil vi peke på et godt eksempel. Vi vil peke på og hedre et forfatterskap som framstår som en samling forsøk på å reformulere de store humanistiske spørsmålene.

*

Reformulere – tenke historisk, oppsøke fortiden, erindre. Det er mulig vår forfatter er av det slaget som føler et sterkt behov for å fortelle den samme historien om og om igjen, en forfatter som aldri blir ferdig med å tyde erindringens uklare bilder. Private såvel som kollektive bilder. Det er mulig vår forfatter er av det slaget som sakte men sikkert beveger seg baklengs inn i framtiden, dvs. med ansiktet vendt mot en barndoms- og ungdomsverden innhyllet i Historiens gåtefulle slør. Vi vet ikke om forfatteren tenker slik om seg selv, men det vi vet er at han har skrevet flere bøker som setter leserne på sporet av den tiden vi er blitt opplært til å kalle «norsk etterkrigstid».

Tiden etter den annen verdenskrig. Tiden etter den tyske okkupasjonen. Tiden etter motstandskampen. Forfatteren nøyer seg ikke med å antyde. Han lar den ene mannlige jegpersonen etter den andre prøve å finne ut hvorvidt det er mulig å se seg selv og sin egen generasjon – den såkalte 68-generasjonen – i lys av foreldregenerasjonens handlinger og avgjørende veivalg. Ja, den «typiske» jegpersonen trer fram som en sannhetssøkende og utspørrende skikkelse. En skikkelse som bestreber seg på å dokumentere, en skikkelse som i likhet med en av de kvinnelige karakterene, den revolusjonære Kaja, gir seg hen til «et familie- og okkupasjonshistorisk gravearbeid».

Vi leser om foreldre, onkler og tanter som under krigen drev med illegal virksomhet, som utkjempet en ideologisk kamp, som så for seg et fritt Norge og et fritt Europa. Og vi leser om morfaren, den berømte motstandsmannen, Kapteinen, som falt i kamp. I en viss forstand er dette fortellinger vi alltid allerede kjenner. Fortellingene bærer i seg en hel mytologi, en nasjonal mytologi, den mytologien som framkaller det allment aksepterte bildet av Krigen, den norske etterkrigstidens offisielle bilde.

Ved å snu og vende på dette bildet, ved å lete i ytterkantene, forestille seg den virkeligheten som bildet ikke fanger inn, oppnår forfatteren en særegen – «personlig» – litterær effekt. Bildet får aldri være i fred. Det forstørres, det forminskes; det forsvinner og det kommer til syne igjen. Vi vil berømme forfatteren for hans mot. Igjen og igjen våger han å begi seg inn i krigsmytologiens min(n)efelt – ikke uten humor, vi må for all del ikke glemme å nevne det. Under tvisynets tilsyn framstiller han jegpersoner som befinner seg både på innsiden og på utsiden av det som skildres.

*

Etterkrigstid. Barndomserindringer. Historier om oppbrudd, om foreldre som skiller lag. Ungdomsopprør. Kommunisme. Historier om vennskap og fortrolighet. Og ikke minst: Kjærlighet.

Det er kanskje dristig å påstå at vår forfatter skriver kjærlighetsromaner med politiske over- og undertoner. Antakelig er det mer korrekt å si at han skriver politiske romaner om kjærlighet. Tomas og Anna. Yngve og Ester. Trekantdramaet Endre-Kaja-Uno. Under overflaten er kjærlighetsleken et nådeløst politisk spill. De elskende kan ikke flykte bort fra livets harde realiteter og symbolske ordener, det er sosiale og materielle grunner til at kjærligheten alltid står i fare for å slå over i sin motsetning.

Kjærligheten viser seg fram som et spørsmål om relasjoner, om samhandling. Et særtrekk ved flere av romanene er at de retter oppmerksomhet mot forholdet mor-sønn, et forhold som, alle ødipale antydninger til tross, anskueliggjør et politisk, didaktisk og utopisk problemområde. Som om forfatterens jegpersoner spør seg selv: Hvor kommer mine forestillinger om frihet fra? Hvem lærte meg å bli fri? Er det fortsatt mulig å snakke om frihet?

«På en måte, hadde jeg av og til følelsen av, forsøkte hun å oppdra meg til å bli som en liten ‘trobriander’, også. Det kunne jo liksom ikke nytte helt det da, siden vi tross alt levde i København og ikke på ei bortgjemt øy i Stillehavet. Men hun gjorde iallfall sitt beste for at jeg skulle bli ‘naturlig’ – det kunne ingen ta fra henne.»

Morsskikkelsen er en av forfatterskapets viktigste gjengangere. Hun går igjen, under forskjellige navn, Elisabeth, Lerke, Karin. En spaltet skikkelse, hun lar seg vanskelig innordne i en bestemt kategori. Elisabeth framstår som et uklart bilde av Lerke; Lerke som et uklart bilde av Karin – og vice versa. Likevel synes bildene å inngå i et klart argument. Det konfliktfylte forholdet mor-sønn er ikke utelukkende et nevrotisk anliggende. Konflikten er også produktiv, den åpner for kritikk og skaper et rom for selvinnsikt: «Ikke engang nå, som femtiåring, har jeg oppgitt drømmen om å få Lerke til å skjønne at den som nekter å se verden ut fra andres, ja, til og med helt fremmede menneskers perspektiv, med en viktig del av seg forblir et solipsistisk monstrum. Jeg skulle vite det, for jeg var i mange år sjøl et slikt monstrum.»

*

Aschehougprisen er en forfatterskapspris. Men hva innebærer det å dele ut en pris til et forfatterskap? Et forsøk på å lese et forfatterskap er ikke ensbetydende med et overordnet ønske om å trekke «essensen» ut av forfatterens samlede produksjon; forsøket må heller arte seg som et forsøk på å følge forfatterskapets mange fluktlinjer. Lese på kryss og tvers, bla tilbake, betrakte den ene teksten som en fortolkning av den andre. Vi har fulgt og vi følger fluktlinjer, og vi er på ingen måte kommet i havn, det vil vi gjerne få understreke, fortsatt er det mulig å endre kurs.

Årets prismottaker har all grunn til å være stolt av den litteraturen han har frambrakt. Og han kan være stolt av at han som ung forfatter var med på å benevne en litterær epoke. Fortsatt vil flere lesere forbinde forfatterens navn med betegnelser som Profil-krets og ml-litteratur. Men hvordan er navnet forbundet med disse betegnelsene?

Den som kunne svare på det uten samtidig å framkalle det offisielle bildet. Vi har hørt historien før: På 70-tallet gjorde forfatteren rede for «Historiens kraftlinjer»; sammen med andre unge norske forfattere satte han likhetstegn mellom den litterære produksjonen og det politiske engasjementet. Litteraturen skulle tjene en sak. Men etterhvert falt ordsammensetningen ‘kraftlinjer’ fra hverandre; det viste seg at man også måtte ta i betraktning Historiens svake linjer. Utopiene gikk i knas. Drømmen om et kommunistisk samfunn ble forvandlet til et mareritt.

Spørsmålet er om tiden er moden, om ikke overmoden, for å lese og vurdere den såkalte ml-bevegelsens litteratur på nytt. Nye lesninger og nye vurderinger av «70-tallsbøkene» vil høyst sannsynlig gi nye innfallsvinkler til studiet av senere skjønnlitterære utgivelser – her tenker vi spesielt på romaner som retter kritiske blikk på det røde 70-tallet. Vår forfatter har flere ganger tatt til orde for et oppgjør; innenfor romanens univers har han på 80-, 90 og 00-tallet bidratt til «gravearbeidet», ja, han har satt spørsmålstegn ved og gjenerindret deler av sitt eget forfatterskap. Det står det stor respekt av.

*

Hva er erindring? Er det, når alt kommer til alt, mulig å tyde erindringens uklare bilder? Eller er erindring et spørsmål om fantasi, fiksjon, om hvordan man i rollen som forteller skaper sin egen fortid? Det hender man får en fornemmelse av at vår forfatter er sikker i sin sak – at han tror det lar seg gjøre å erindre fortidige hendelser i detalj. Men leser man nøye vil man oppdage at de forskjellige jegpersonene tar forbehold, at de er usikre.

Et sted leser vi: «Jeg nøler når jeg skal forsøke å sette ord på dette, jeg myser inn i minnets krattskygger, med denne intense fornemmelsen av at det fins en hårete hale gjemt et sted her – som straks forsvinner i buskmørket når jeg forsøker å fange den.» Et annet sted leser vi: «Var det sånn det skjedde? Omtrent sånn. Jeg husker det ikke tydelig, jeg husker det bare bitvis og glimtvis, men omtrent sånn må det ha skjedd. Det er lenge siden dette nå, og det fantes en tid da jeg ikke ville huske det; da jeg bare forsøkte å glemme alt som hadde med denne natta å gjøre.»

«…alt som hadde med denne natta å gjøre»: Det er ikke bare romanens jegperson som skuer inn i et mørkt landskap. Også romanen som roman betraktet, som kunstverk, forholder seg til en skyggeheim. En heim der døde (men alt annet enn glemte) forfattere går igjen og forlanger å bli oppfattet som premissleverandører. En annen generasjon forfattere, «krigsforfattere»: Sigurd Hoel, Johan Borgen, Aksel Sandemose. Det er særlig sistnevnte vår forfatter har lyttet til. Lyttet til, lært av – men også protestert mot. Som om vår forfatter har innsett umuligheten av å oppfylle et av Sandemoses litterære krav: «Nu vil jeg fortelle alt.»

*

Et sted i forfatterens foreløpig siste roman leser vi: «Når en som forfatter blir konfrontert med sin mors dødsleie underveis i et litterært arbeid, skjer det noe både med en selv og med det halvferdige romanutkastet. Da er det bedre å vise fram det som blir forandret enn å prøve å dekke over og late som ingenting. For mye av mitt liv er gått med til å late som ingenting. Det vil jeg ikke fortsette med lenger. Fra nå av har jeg tenkt å si det som det er. Jeg vil ikke lenger gjøre det som er opportunt, men det som er nødvendig.»

Ikke «fortelle alt», men «si det som det er». Mine damer og herrer, det er en stor glede å kunngjøre at årets Aschehougpris går til Espen Haavardsholm.