Kritikerprisen for beste oversettelse 2007 til Stig Sæterbakken

Tale fremført av Per Øystein Roland på Litteraturhuset i Oslo, 6. mars 2008 i anledning overrekkelsen.

Vår kultur hviler på oversettelser, selv om vi ikke alltid er oppmerksom på det. Oversettelser gjør fjern litteratur til en del av vår egen litteratur. En oversettelse overfører det fremmede til det kjente. Samtidig har en oversettelse alltid noe fremmed ved seg i forhold til originalen, både fordi den er oversatt fra et annet språk som hører hjemme i en annen kultur, men også fordi en litterær oversettelse kan, slik filosofen Walter Benjamin hevder, gjøre nye aspekter ved originalen lesbare. En oversettelse vil også alltid innebære en fortolkning av verket. Kanskje hefter det alltid noe kunstig eller fremmed ved en oversettelse, i den forstand at den aldri blir helt norsk, den bærer med seg visse kulturelle avtrykk fra det stedet den kommer fra.

Kritikerprisen for årets beste oversettelse tildeles den oversetteren som etter juryens vurdering har gjort den beste oversettelsen til norsk i utgivelsesåret før prisutdelingen. Prisen deles ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterær verdifull prosa. Juryen består av Anne Schäffer, Sindre Ekrheim og undertegnede, Per Øystein Roland.

Det er med stor glede juryen presenterer nominasjonslisten. De nominerte for beste oversettelse 2007 er:

• Merete Alfsen for oversettelse fra engelsk til norsk av Ali Smith: LIKE
• Tormod Eide for oversettelse fra gresk til norsk av Aristoteles: Politikk
• Lars Moa for oversettelse fra færøysk til norsk av Jóanes Nielsen: Frå alle kantar ber vinden med seg ord og plantar og teikn
• Stig Sæterbakken for oversettelse fra svensk til norsk av Nikanor Teratologen: Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen
  
  

Juryens oppfatning er at oversettere i Norge generelt har en høy standard. Debatten om kvalitet på norske oversettelser bør dreie seg om nettopp helhet og kvalitet. Oversettertabber og trykkfeil forekommer, det er noe forlagene bør ta på sin kappe. Årets nominasjonsliste viser den store bredden i den oversatte litteraturen, både i sjanger, stil og språklig register. Et klassisk gresk verk, færøysk samtidspoesi og en britisk og en svensk roman. Hver og en av de nominerte oversetterne viser gjennom språkbeherskelse og stilistiske valg en imponerende nyansert språklig sikkerhet.

Oversetteren og forfatteren Thomas Lundbo har skrevet om forskjellen mellom det å være forfatter og det å være oversetter som en forskjell mellom å skrive og å lese. Årets prisvinner er nettopp både forfatter og oversetter. På vegne av juryen har jeg gleden av å meddele at Kritikerprisen for årets beste oversettelse 2007 går til Stig Sæterbakken.

Prisen går til oversettelsen av et meget spesielt verk, en roman som i alle henseender er en tabuoverskridende og moralsk rystende odyssé inn i de nedrigste regioner av menneskelivet. Blandingen av surrealistisk og skittenrealistisk bygdefortelling, høysang, overdrivelseskunst, aparte overgrep og referanser til filosofiske og litterære mesterverk innenfor europeisk kultur, gjør Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen til en selsom leseerfaring. Samtidig har den noen sjeldne kvaliteter. I etterordet nevnes litterære forløpere som Rabelais, Lautréamont, de Sade, Appolinaire, Bataille og Burroughs. Og selv om en slik sammenligning absolutt er berettiget, er boken noe helt for seg selv. Det som sitter igjen etter endt lesning, er ikke primært de skjendige handlingene som skildres i romanen, men den originale språkføringen. Språket pendler mellom skriftspråknormal, latin og en høyst inkonsistent variant av västerbotten-dialekten. På tross av ubehaget som romanen vekker, er det så å si selve turneringen av språket, i kombinasjon med disse bunnløse grøssene, som driver lesingen framover, mot stadig nye grensepasseringer – språklige og voldelige. Horace Engdahl, litteraturkritiker og sekretær for Nobelpriskomiteen i litteratur, har uttalt at han er fremmed for bokens verdensbilde, men at forfatteren er en stor stilist. Oversettelsen er av høy litterær kvalitet.

Er det fruktbart å se på Sæterbakkens «norske» versjon som ren oversettelse? Romanen er, med en del unntak, overført fra en dialekt til en annen, i tillegg er dialektene hver for seg inkonsistente, med et heller myldrende formverk preget av «elastisitet», slik Sæterbakken skriver i etterordet. Både Västerbotten- og Lillehammer-dialektene er muntlige og unormerte, også når de blir skriftliggjort i romanen. En kan ikke så lett kontrollere oversettelsen ord for ord, setning for setning. Men en kan heller ikke forestille seg Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen oversatt til en korrekt riksmåls-, bokmåls- eller nynorskform, fordi tonen i stilen da ville bli utradert. Derfor har Sæterbakkens valg av Lillehammer-dialekt vært et klokt valg. Han har gjennom sitt eget språk så å si gjenskapt originalformen. Og nettopp bevaring av formen og stiltonen må være vesentlig i et slikt oversetterarbeid.

Noen vil kanskje argumentere for at Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen er uoversettelig, og dermed i slekt med Finnegans Wake av James Joyce, som må være blant de mest prinsipielt uoversettelige verk i litteraturhistorien. I juryens øyne overbeviser Sæterbakken om det motsatte. Juryens oppgave har vært å vurdere hvor litterær verdifull oversettelsen er, og dette kan en, uten å ta munnen for full, slå fast: Sæterbakken har på en overbevisende måte maktet å gjenskape tonen og de stilistiske variantene en finner i Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen. Oversetteren har funnet et eget språk og stemningsleie i oversettelsen. Den norske oversettelsen er oppfinnsom ? for å si det mildt ? og virker ikke påtatt, selv om oversetteren har funnet en blandingsdialekt og nye ord.
Stig Sæterbakken, gratulerer!

Prisen er et grafisk blad, et tresnitt av Ståle Blæsterdalen.

Anne Schäffer
Sindre Ekrheim
Per Øystein Roland