Aschehougprisen 2008 til Paal-Helge Haugen

Juryens tale til prisvinneren. Arbeidsutvalget i Norsk kritikerlags litteraturseksjon, som er juryen for Aschehougprisen, består av følgende personer: Alf Kjetil Walgermo, Margunn Vikingstad, Sindre Hovdenakk og undertegnede, Mariann Enge.

Noen forfattere glemmes ikke, til tross for at det blir stille fra dem en stund og til tross for at ikke bare nyhetsmediene, men også forlagene har en tendens til å behandle bøker som ferskvarer (som følgelig må kastes når de går ut på dato). Heldigvis kan være mulig å finne noen overlevende eksemplarer i bibliotekenes magasiner og støvete antikvariater, men det er ikke bare derfor enkelte eldre bøker lever videre i lesernes bevissthet. Først og fremst har det med kvalitet å gjøre, at noen forfatterskap huskes selv om det har gått noen år siden siste bok – og selv om forfatteren ikke er blant dem som har det med å figurere på avisenes forsider etter Aschehougs hagefest.

Årets Aschehougpris går til en forfatter som tidligere i år kom med en ny bokutgivelse for første gang på 11 år. Etter mottakelsen å dømme var det en etterlengtet hendelse for mange av oss. Så var det heller ikke en hvilken som helst utgivelse, men en hel Kvartett; fire av årets sterkeste diktsamlinger utgitt samlet i en antistatisk, sølvskimrende pose; en begivenhet og en gave til leserne, et verk som kan tiltrekke seg mange ulike adjektiver, men «statisk» er passende nok ikke blant dem. Vi i juryen ser denne usedvanlig flotte utgivelsen og tilbakevendingen til offentligheten som en utmerket anledning til å hedre en forfatter hvis navn lenge har manglet på listen over Aschehougprismottakere, og til å kunne peke på det omfattende, dynamiske, språk- og formbevisste forfatterskapet som årets fire bøker inngår i. Dette burde ikke være noen kontroversiell tildeling, snarere en åpenbart velfortjent oppmerksomhet til en betydelig forfatter som har bak seg godt over tretti bokutgivelser, og som finnes oversatt til rundt tjue språk.

Kvartett 2008 består av fire selvstendige diktsamlinger, hvis innbyrdes forskjellighet gjenspeiles i designet; de har ulikt format, ulike farger på omslaget, ulike fonter. Likevel holdes de sammen ikke bare av posen de sendes ut i fra forlaget, de blir stående som én ytring, ett flerstemt verk. Det er nærliggende å assosiere til en strykekvartett bestående av fire ulike stemmer. I de to første bøkene, kalt henholdsvis Gs bok og Dantes oske, går poeten i dialog med historisk viktige tekster: Bibelen og Dantes Den guddommelige komedie. I den tredje, Passasje. Ein draumebok tas det utgangspunkt i drømmer, mens Visum, den siste og formelt sett mest lekne boken, er en samling dikt uten noe overordnet konsept av den typen man finner i de andre tre bøkene.

Helt siden debuten i 1965 har denne forfatteren bidratt til å gjenoppfinne «poesiens drastiske prosedyrer for å gå fri det sentrallyriske krattet vi må gå fri av», som han selv sa det om samtidspoesiens oppgave i et intervju tidligere i år (Klassekampen 12.03.2008), en oppgave han videre omtaler som «… en gammel kamp, men en flott kamp som må kjempes igjen og igjen. Om vi ikke skal drukne i konvensjoner».

En strategi han selv særlig har benyttet seg av, er det å gå i dialog – både med historiske tekster, med andre forfattere og med billedkunstnere og musikere. Samtidig som tekstene gjennomgående fremstår som strengt og kresent komponerte, er det en generøs og inkluderende poesi han skriver, uren i den forstand at det finnes rom for det meste, både samtid og historie, hverdag og mysterier, det enkle og det gåtefulle, ømhet og krigsredsler, rock, beat og haiku, Dante og Bibelen, samtidsmusikk, billedkunst og found poems fra Google, for å nevne noe.

I 1965 kom den første boken i denne forfatterens navn ut – en bok som kom til i samarbeid med japanske Masahiko Inadomi og hadde tittelen Blad frå ein austleg hage. Hundre haiku-dikt. En revidert og utvidet utgave utkom i 1992, under tittelen Haiku. 200 norske versjonar. Året etter debuten fulgte Kinesisk lyrikk, som er den tidligste boken som fikk være med i Poesi. Dikt i samling 1965-1995, og som i den forbindelse skiftet tittel til Kinesiske parafrasar, med den begrunnelsen at «Det tilsvarer realitetene: det er variasjonar over tema eg har fått transportert til meg frå kinesisk poesi, filtrert gjennom kommentarutgåver på europeiske språk.» Man kan kanskje si at han med de to første bøkene sine ikke bare gjorde seg bemerket som forfatter, men også som formidler. Han har også gjendiktet amerikansk poesi, og fra 1965 til 1967 var han en av redaktørene i det den gang så toneangivende og nå så myteomspunne tidsskriftet Profil.

Som en av de sentrale 60-tallsmodernistene var denne forfatteren med på å fremme en poesi «med klår front mot den subjektive, metaforiske modernismen» og «prega av eit sterkt språkleg og formelt medvit», som Atle Kittang skriver i etterordet til SPOR. Dikt 1967-1980. Motstanden mot sentrallyrikken er blant annet tydelig i diktsamlingen På botnen av en mørk sommar fra 1967, hvor det ikke finnes ett enkelt enhetlig lyrisk jeg, men hvor det opereres med stadig skiftende utsigelsesposisjoner. Men selv om en slik poetikk fortsatt kan sies å ligge i bunnen av prosjektet, er nok ikke denne forfatterens navn like entydig forbundet med 60-tallet som en del av de andre forfatterne i samme generasjon, og det har vel både å gjøre med hans poetiske integritet og egenart, og med det faktum at han har samarbeidet med så mange andre etter den tid. Profilkretsen var bare blant hans første samtalepartnere, kunne man kanskje si.

Blant forfatterens samarbeidsprosjekter kan nevnes I dette huset (1984), en diktsyklus skrevet sammen med Erling Kittelsen (i 1970 ga de to dessuten ut gjendiktningen Det nye amerikanske huset sammen) og det litografiske bildeverket og diktsamlingen Horisont (1986) som kom til i samarbeid med billedkunstneren Kjell Nupen. Diktsamlingen Vidde fra 1991 er illustrert av Gunnar Torvund, og i 1993 skrev han sammen med Lars Saabye Christensen, Gro Dahle og Torvald Steen boken Alexandrias aske, som opprinnelig var et bestillingsverk med musikk av Knut Riisnes. Dessuten har han samarbeidet med billedkunstnere som Håkon Bleken, Grete Nash, Olav Chr. Jensen, Jens Johannesen og Jan Groth, og både norske og utenlandske komponister; blant dem Iannis Xenakis, Atli Heimir Sveinsson, Kjell Habbestad, Bjørn Kruse, Arne Nordheim og Cecilie Ore.

Men denne forfatteren har ikke bare gått i dialog med sine samtidige. Eldre orientalsk diktning, Bibelen og Dante er allerede nevnt, og blant de sterkeste diktsamlingene i forfatterskapet er Meditasjonar over Georges de La Tour – som fikk Kritikerprisen i 1990, og som også ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris – hvor han skriver i en slags samtale med maleriene til den franske renessansekunstneren Georges de la Tour. Eller som han selv sier det i det lille etterordet til boken: «Dette er meditasjonar over verket hans, den lada stilla, sorga og jubelen i ekteskapet mellom lys og mørker.» Den setningen kunne like gjerne vært en beskrivelse av hans eget forfatterskap – det er nettopp en slik ladet stillhet som gjør inntrykk også i hans tekster, som her, i det sjette diktet til de la Tour:

Mudderhimmel. Mordarhimmel.
Smal horisont, gult skjær.
En gyllen stille i tung brokade
fotsid, seremoniell
og utan nåde.
Eit lukka rom der nokon dreg linjene
i krigens grunnplan, snittar verden opp
med fjern presisjon.
Tomme ekkokorridorar, prakt og hunger,
falskmyntarar, hatets vokskabinett
grønt av elde, levande.
Eit sekel, langt borte
ei sky av sporar, sovande frø
som vinden spreier ut. (VI)

Det er ikke rom for å gå nærmere inn på samtlige av forfatterens diktsamlinger her, men en annen bok det kan være grunn til å nevne spesielt er Sone O fra 1992, som ble tildelt Brageprisen og som faktisk er hans forrige diktsamling. Denne samlingen har ikke noe tydelig overordnet konsept, men den har noe av den samme mørke gløden som Meditasjonar over Georges de La Tour. I innledningsdiktet heter det: «Det kjem ei mørk etterbyrd av samanfiltra / språk, støytt ut i verden / gjennom kroppen.» Et gjennomgående motiv i denne forfatterens diktning er nettopp utforskningen av språkets grenser, grensene for hva det er mulig å uttrykke med ord, en innsirkling av opplevelsen av det førspråklige eller kanskje som her, det etterspråklige – det som ikke kan utsies, bare antydes, som «ei skrift som berre gir seg til kjenne / som ei prikking i fingertuppane», som det heter i Gs bok.

Selv om årets Aschehougprismottaker først og fremst er kjent som poet, har han også kommet med vesentlige bidrag i andre genrer. Utover poesien er det først og fremst dramatikk, og mer spesifikt musikkdramatikk han har beskjeftiget seg med. Særlig på 90-tallet skrev han en rekke musikkdramatiske verk – eller som han selv omtaler dem i etterordet til Poesi. Dikt i samling 1965-1995: «ordpartitur for auditive og visuelle realisasjonar i rommet». Før årets Kvartett kom ut var den siste bokutgivelsen hans et dramatisk oratorium med tittelen Nidaros (1997), opprinnelig skrevet til musikk av Arne Nordheim, og urfremført i Nidarosdomen under Trondheims 1000-årsmarkering. Flere av de musikkdramatiske verkene forholder seg i likhet med Nidaros til en religiøs kontekst og til religiøse tekstforelegg – det gjelder både Ei natt på jorda fra 1993 og de to dramatiske tekstene som ble gitt ut samlet med tittelen To spel i 1995; «Hans Egedes natt» og «Pilegrimen». Operalibrettoen Hertervig fra 1995, derimot, tar i likhet med Jon Fosses roman fra samme år, Melancholia I, for seg skjebnen til maleren Lars Hertervig, visstnok uten at de to forfatterne visste om hverandres prosjekter. I likhet med Fosses roman gir librettoen Hertervig en sterk fremstilling av et følsomt, ensomt og begavet menneske utlevert til drepende, sneversynte omgivelser. Den sterkeste musikkdramatiske teksten er kanskje likevel A. Eit monodrama for musikk, som tar utgangspunkt i stoff fra Homers Iliaden. Nærmere bestemt går han helten Agamemnon inn på livet: «Det brende namnet mitt. / Eg er A. /Agamemnon./ Son av Atreus. / Drapsbror til Akilles. / Herskar over Argos.» Men det er også åpenbare hentydninger til nyere kriger, særlig til krigen på Balkan, som pågikk da stykket ble til. Opprinnelig ble teksten skrevet til musikk av Iannis Xenakis, men også den norske komponisten Cecilie Ore har laget en versjon, som ble oppsatt under Ultima-festivalen i 2001 og som dessuten er utgitt på cd.

Årets prismottaker har også gitt ut en bok som han insisterer på å kalle roman: i 1968 utkom Anne, en samling korte tekster som forteller historien til en ung tuberkuløs jente som levde på slutten av 1800-tallet. Denne boken, hvor han også benytter seg av konseptuelle grep som å gjengi historiske dokumenter, har blitt stående som et tidlig eksempel på en «punktroman». Den er oversatt til en rekke språk, og må sies å være et sentralt verk i nyere norsk litteraturhistorie. Det er en sterk fremstilling av et ungt liv som svinner bort:

Ho klemmer hendene hardt om sengekanten, utan å opne augo. Slepper
så og fell tilbake på puta, vrir hovudet inn mot veggen. Putetrekket er
fuktig kring hals og hovud. Pulsen er rask og ujamn. Andedraga hennar
kan høyrast tydeleg i rommet, ru og harde. Nasen er blitt mykje spissare,
står fram under spent hud. Leppene virkar tørre, og kinna er innsokne,
alle linjer i andletet er tydelege, som djupe forer. Pulsslaga blir svakare
nå, ei fjern skjelving under huda.

Forfatteren har også gitt ut barnebøker: den melankolske og underfundige bilderomanen Tidemanns reise, illustrert av Arne Roar Lund, og tre spennende, tenksomme og hverdagslig-mysteriøse billedbøker med illustrasjoner av Mette Newth: Vårfuglen (1989), Gjennom steinen (1990) og Eldsalamanderen (1994).

Aschehougprisen går i år til et ambisiøst og uredd forfatterskap, som tar tak i de store spørsmålene og de tunge litterære tradisjonene og behandler dem i et språk som både kan virke tidløst og tidsmessig relevant og aktuelt. Både i Kvartett 2008 og i en rekke av sine øvrige arbeider, og særlig i den senere delen av forfatterskapet, undersøker han litteraturens relasjon til den religiøse dimensjonen, men mer enn gudsbegrep og religiøsitet er det kraften i språket, litterariteten og det eksistensielle alvoret som utforskes. Dette er en poet som makter å forholde seg til det paradoksale, gåtefulle, sporene i menneskelivet og i menneskets historie i et litterært rom og i og gjennom et språk som kan være patosfylt uten å bli pretensiøst. Samtidig som tekstene nærmer seg det metafysiske, er de hele tiden forankret i det konkrete, håndgripelige. Som her, i et dikt fra Gs bok (s. 35):

Gi meg frykt i timen før daggry
Gi meg handflatene
Gi meg tunga som teier
Gi meg redsla på innsida av låra
og baksida av sjela
Gi meg skiten
Gi meg det rotnande og det smuldrande
Gi meg dyret
Gi meg det du ikkje kan nemne
Kom med det
Velt det ned
Gi det frå deg
Kom med det
Hald opp med å mumle
La vere å rekne
Gi opp å vege
Legg bort målebåndet
Det er umåteleg

Ein gong var det nokon eg sende
Han dyppa hendene i eld
og gjekk ut

Dette er et forfatterskap som med sin komplekse enkelhet og stillferdige kraftfullhet demonstrerer poesiens betydning i en verden hvor man ellers kan få fullstendig åndenød av overflatiskhet, kjendiseri, markedstilpasning, reklameforsøpling, kulturell ensretting, politisk tomprat, byråkratisk babbel og krigshissende propaganda. Det er et forfatterskap som gir rom for leserne i et poetisk språk som står i et forpliktet, men bevegelig og utforskende forhold til den virkeligheten som omgir oss; et språk som åpner opp rom man som leser er takknemlig for å kunne tre inn i, og som man husker og har med seg videre etter endt lesning.

Det er en stor glede å kunne meddele at Aschehougprisen 2008 går til Paal-Helge Haugen.