Kritikerprisen for beste voksenbok 2008 til Per Petterson

Tale ved Sindre Hovdenakk, Litteraturhuset i Oslo, 5. mars 2009.
Alle foto: Mariann Enge.

De fire nominerte bøkene til Kritikerprisen for beste voksenbok i 2008 er:

• Inger Bråtveit: Siss og Unn, Oktober
  
• Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv, Oktober
  
• Øyvind Rimbereid: Herbarium, Gyldendal
  
• Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke, Kolon
  
  

Det sies at vi lever i en overfladisk tid. En tid der ytre spetakkel, en høy offentlig profil og hårete utspill er viktigere enn rolig seriøsitet, hardt arbeid og stille utholdenhet. Gjennom en forfatterkarriere som strekker seg over vel tjue år, har årets vinner av Kritikerprisen gjort sitt beste for å motbevise at glam og støy er viktigere enn grundighet og stødig håndverk. For ham er litteraturen og skrivingen helt åpenbart et mål i seg selv, ikke et middel til å oppnå suksess og berømmelse. Riktig nok må han i dag finne seg i å være både suksessrik og berømt, vi snakker her om en forfatter som er utgitt på 40 språk verden over, som har vunnet høythengende litterære priser og oppnådd glimrende anmeldelser i storaviser som Die Welt, The Independent og New York Times Book Review. Likevel er jeg ganske sikker på at årets prisvinner vil fortsette sin trassige ferd motstrøms tidens elv.

Kritikerprisen for årets beste voksenbok 2008 går til Per Petterson for Jeg forbanner tidens elv.

Ved hjelp av sitt særegne, underspilte men presise språk fortsetter Per Petterson i fjorårets bok sin utforskning av det høyspente kraftfeltet mellom mennesker som er knyttet til hverandre av så vel familiære tilfeldigheter som skjebnetunge føringer. Slik viderefører han også en svært velkjent tematikk fra sine tidligere romaner. Nemlig ensomheten i de nære relasjonene. Og som alltid er det usagte vel så viktig som det som blir sagt. Gjennom historien om den lett middelaldrende Arvid og hans livskrise, i kombinasjon med morens nært forestående død, konfronteres både hovedpersonen og leseren med selve den eksistensielle hjelpeløsheten – den som alltid slår nedenfra.

Det er krevende å skulle bli kjent med sine foreldre på ny, som voksen. Men det er nettopp denne utfordringen Arvid møter, når han så å si følger i kjølvannet av sin mor da hun setter kursen mot sitt opprinnelige hjemland Danmark. Hun vender tilbake til sin egen historie, til sine egne valg og dermed til en del av sitt liv som Arvid ikke har noen tilgang til. Likevel lar han seg ikke stanse, han nærmest tiltvinger seg adgang til morens liv. På et vis som kan kalles både panisk og patetisk, men også insisterende ærlig og preget av oppriktig kjærlighet.

Arvid klarer ikke å håndtere verken morens dødsreise eller sin egen forestående skilsmisse. Han står med begge beina solid plantet i løse luften, og aner ikke hvor han kan finne fotfeste.

Jeg forbanner tidens elv er en roman om å bli rammet av livet. Bokens tittel er hentet fra et dikt av Formann Mao, noe som også avspeiler at dette på sitt vis er en politisk roman. Med en nåtid lagt til 1989 og murens fall, og med hyppige tilbakeblikk til det marxistiske 1970-tallet – da det politiske for alvor invaderte det private. Arvid var en skoleflink, men sjølproletarisert ungdom. Han klarte aldri å forklare sin mor hvorfor han valgte skiftarbeid på trykkeri og leilighet på Carl Berners plass framfor en sikker akademisk karriere og økonomisk velstand. Nå har han mistet det meste av sin opprinnelige motivasjon av syne. Han plages av tanken på å ha valgt feil for mange ganger, og evner ikke å stå imot flommen av sine egne selvbebreidelser.

Det er ubarmhjertig skildret, og etterlater leseren med lite håp. Til gjengjeld har man fått en stor leseropplevelse underveis ned tidens elv. Per Petterson har nemlig en helt særegen språkfølelse som få om noen gjør ham etter. Det ble også behørig kommentert av gode kritikerkolleger som anmeldte fjorårets bok:
«En velsignet ujålet, stilsikker forteller som makter å finne små nok ord til store nok følelser», skrev Steinar Sivertsen i Aftenbladet. Mens Fredrik Wandrup i Dagbladet kunne fastslå at «Hemmeligheten bak hans medrivende språk ligger i den virtuose vekslingen mellom korte, sterke setninger og lange, suggestive formuleringer (…) På denne måten gjør Petterson det alminnelige til noe unikt i tilværelsen. Ikke ved å forklare at det er det, men ved å vise det fram og la leserens reaksjon ligge som et minefelt mellom ordene – Per Petterson gjør sine erfaringer om til litteratur på en enestående måte». Og i Morgenbladet skrev Lasse Midttun at «Petterson finner ord som nagler forholdet mellom mor og sønn fast i leseren».

Selv skal jeg nøye meg med å tilføye at Per Petterson har lykkes med et av de mest krevende prosjektene en norsk forfatter kan sette seg fore. Nemlig å omdanne et muntlig preget, radikalt bokmål til et finstemt og følsomt litterært språk. Det er i seg selv en prestasjon verdt en pris. Og uansett målform: Med denne romanen befester Per Petterson sin posisjon som en av Norges viktigste samtidsforfattere.

Per Petterson: Gratulerer med Kritikerprisen for beste voksenbok 2008!

Prisen er et kobberstikk av kunstneren Leong Va som heter Mum’s café – Dad’s café.