Aschehougprisen 2011 til Bjørn Sortland

Tale ved arbeidsutvalget i Norsk kritikerlags litteraturseksjon, som er juryen for Aschehougprisen: Merete Røsvik Granlund, Kristine Isaksen, Astrid Fosvold og undertegnede, Morten Haugen.

Aschehougprisen 2011 går til en forfatter av barne- og ungdomsbøker. Det skjer ikke ofte. På norsk betyr «litteraturpris» betyr som regel pris til skjønnlitterær prosa for voksne. Noen litteraturpriser har eksplisitte kriterier, men like ofte er definisjonen underforstått: barnelitteratur er noe annet enn «selve litteraturen».

Bjørn Sortland har skrevet en prisvinnende roman for voksne, men har ellers utfoldet seg innenfor de fleste delene av barne- og ungdomslitteraturen. Han er muligens den første i rekken av vinnere som er opphavsmann til et brettspill. At norske forfattere skriver krim og bøker om fotball er mer vanlig. I tillegg har han skrevet fine ungdomsbøker om livet, døden, fødsler, tvil, tro, håp og kjærlighet. Han har skrevet om åtteåringer som er forelsket for første gang. Roadmovie-aktige bøker fra USA og Vestlandet. Om en manns uro for å bli far. Han har sitert Bruce Springsteen, Andy Warhol, Bibelen, Marc Chagall og Duchamps pissoar.

Juryen for Aschehougprisen har lagt særlig vekt på hvordan Sortland integrerer møter med billedkunst i sitt forfatterskap. Hans hovedpersoner anvender nesten systematisk kunsten for å tolke sine egne liv. På den måten er forfatterskapet også en inngang til kunstens verden, og en anerkjennelse av kunstens betydning. Han formidler kunstnerens intensjoner og betrakterens reaksjoner på en slik måte at voksne ikke får flau smak av pedagogisk tekst i munnen under høytlesning – men tvert imot imponeres og engasjeres.

Hans gjennombruddsbok ble den andre boka han ga ut, Raudt, blått og litt gult (1993), hvor Lars Elling var illustratør. For denne boka fikk han Deutscher Jugendliteraturpreis i 1996. I 1999 fikk han Skolebibliotekarforeningens litteraturpris for både denne og Forteljinga om jakta på forteljinga (1995), den andre tittelen i det som etter hvert utviklet seg til å bli en trilogi om bildekunst, litteratur og film. I den første boka blir barnet Oda med onkel på jobb i kunstmuseet. På jakt etter en do møter hun flere kjente kunstnere og befinner seg inne i flere kjente kunstverk. En tour-de-force av både visuell intertekstualitet og variert illustrasjonskunst.

Sortlands lettleste barnedetektivserie inneholder også eksplisitte referanser til bildekunst, byggekunst og kulturkunnskap. Mor i familien er kunsthistoriker, samtidig som seriens erkeskurk Stig Svartvik er kunstsamler, kunsttyv og kidnapper. Tre av Sortlands fineste bøker skildrer barn i møte med billedkunstnere: Marc Chagall, Giotto og Frida Kahlo.
Som forfatter har Sortland samarbeidet med flere illustratører. Trond Bredesen, Lars Elling, Kim Hiorthøy, Hilde Kramer, Fam Ekman og Hilde Kramer, Paul Dikker og Marvin Halleraker. Sortland er mer enn middels interessert i billedkunst selv, og velger selv illustratører til sine bøker.

Den storslagne Ærlighetsminuttet (2005), som med 545 sider både er hans lengste bok og hans mest oversatte – nå til 8 språk, er en kunsthistorisk Sofies verden. Samtidig oppsummerer den Sortlands forfatterskap til da: sykdomsangst, uro for foreldrenes samliv, europareisen med «lånt» visakort, troen og kunsthistorien. Frida frykter at hun skal miste synet, og tar påsketuren på interrail for å se mest mulig mens hun kan. Sammen med kunsthistoriestudenten Jakob opplever hun 34 korsfestelsesmalerier fra 1200- til 1900-tallet.
Etter Ærlighetsminuttet har Sortland skrevet tynnere bøker. Både Kva tåler så lite at det knuser om du seier namnet på det? (2007) og Alle har eit sultent hjerte (2008) er så korte at de kan kalles punktromaner. Eller vendepunktromaner. Gutten i Kva tåler så lite forelsker seg i en jente som er kreftsyk i den terminale fasen, og deres tanker om død, kjærlighet og ensomhet blir speilet i bildene til den tyskjødiske maleren Felix Nussbaum. Året etter kom boka med Springsteen-tittelen Alle har eit sultent hjerte, som Sortland fikk Kritikerprisen for. Mer en ytre handling av tenåringsgraviditet og biltur over fjellet har dette blitt en lavmælt bok om hungeren etter at livet skal begynne, og om usikkerheten rundt hva det betyr å «leve nå».

Bjørn Sortland plasserer de fleste av sine hovedpersoner i antiheltroller. Det er en posisjon som antagelig også passer for leserne hans. Ute i den virkelige verden finnes det alfahanner og wannabe-alfahanner. Gutter som er bedre enn deg i gym, kjappere i replikken, tøffere i trynet og flinkere til å innbille jentene at de er guds gave til dem. Som en kontrast til dette er ungdomslitteraturen generelt, og Sortlands bøker spesielt, heldigvis full av nølere, tenkere, tvilere og troende. Former for sjenanse og usikkerhet i møte med nye situasjoner er et eksplisitt tema i så ulike bøker som lettlestboka Den gongen eg liksom-døydde (2006) om den første forelskelsen og i voksenbilledboka Alt som er (2010) om ubåtkapteinen ubehag som vordende far.

Mange av Sortlands personer har en ensomhetsfølelse; de føler seg utenfor, annerledes. De reflekterer over at de har mer estetisk sans, mer religiøs undring, mer sjenanse og mer usikkerhet enn sine omgivelser. «Det er ikkje fordi han er østlending at han ikkje har noko særleg med venner, han er liksom annleis, rolegare på ein måte, vaksnare kanskje. Kanskje. Eller kanskje berre treig. Eg er ikkje heilt sikker,»sier Therese i 12 ting som må gjerast før verda går under (2001) om en gutt hun kjenner. Hovedpersonen i Kva tåler så lite … føler seg fremmed i forhold til broren sin: «Dei har ikke så mykje å seie til kvarandre. Bror hans er ikkje dum, men glatt. Han trur ikkje at broren har mange søvnlause netter.» Mange av Sortlands personer drives av et savn og en søken som får dem til å føle seg fremmede i forhold til omgivelsene. Den unge Louise og den aldrende Chagall i Å vente på regnbogen (1998) føler heller ikke at omgivelsene forstår dem; de søker hverandres selskap i parken heller enn å la seg utsette for familiens ufølsomme og overenergiske omsorg.

Tematikken i Sortlands forfatterskap har både utvidet og utkrystallisert seg siden 90-tallet. Han skriver sjeldnere om unge menn på leit, og velger stadig oftere å fortette livsfølelsen i utvalgte dilemma, og gjerne i små kammerspillaktige fortellinger. En annen tendens er at billedkunst er mer og mer til stede, både eksplisitt i kunstbøker og integrert i flere av ungdomsbøkene. En tredje tendens er en gruppe bøker som tematiserer melankoli, uro og sjenanse.

Bjørn Sortland er en dyktig skribent, og han oppleves som relevant på flere nivå: gjennom de vesentlige spørsmålene han stiller, den grunnleggende positiviteten og troen på det gode i menneskene.