Kritikerprisen for beste voksenbok 2011

Tale ved utdelingen 1. mars 2012 ved Anne Schäffer

De tre nominerte til Kritikerprisen for beste skjønnlitterære voksenbok i 2011 er:
Karl Ove Knausgård for Min kamp. Sjette bok, Forlaget Oktober
Merethe Lindstrøm for Dager i stillhetens historie, Aschehoug
Øyvind Rimbereid for Jimmen, Gyldendal

Kritikerprisen for beste voksenbok har vært delt ut siden 1950. Utdelingen avgjøres ved skriftlig avstemning i to omganger blant litteraturseksjonens medlemmer.
Årets prismottaker debuterte i 1983 med novellesamlingen Sexorcisten og andre fortellinger, en sjanger hun har utviklet og hun regnes som betydelig novellist. I dag er hun en garvet forfatter med 15 bøker på samvittigheten: 7 romaner, 6 novellesamlinger og en barnebok.
Hun har mottatt flere priser tidligere, blant annet Doblougprisen for et samlet forfatterskap i 2008. Prismottakeren har vært nominert til Kritikerprisen en gang tidligere, i 2007 for novellesamlingen Gjestene. Årets roman var nominert til P2 lytternes romanpris og til Ungdommens kritikerpris . Den er nominert til Nordisk råds litteraturpris 2011, og romanen som fortjener så inderlig Kritikerprisen for 2011 er Dager i stillhetens historie, og forfatteren heter selvsagt Merethe Lindstrøm.
Om dagens prismottaker er det sagt at hun evner å skape tett dramatikk uten mye ytre handling. Bøkene hennes er lavmælte men intense. Som leser er du aldri uberørt av teksten. «I en lavmælt, elegant og presis prosa skriver hun fram et hverdagsdrama som kryper inn under huden på leseren», skrev anmelder Turid Larsen i Dagsavisen om Dager i stillhetens historie.
Et eldre ektepar har inngått en pakt om å tie om fortiden. Etter hvert ties samhørigheten dem imellom i stykker, kontakten med døtrene og med omverdenen ødelegges. Hun ønsker å bryte tausheten. Han mister talevnen i en gryende demens.
«Mens han tilbringer dagene på et daghjem, går hennes tilværelse i oppløsning. Dette skildres lavmælt ved å vise hvordan gjenstandene i huset framstår som er de utstilt på et museum. Hjemmet er fylt av ting som minner henne om ritualer hun ikke lenger praktiserer, om et liv hun ikke lenger lever», skrev Marius Wulfsberg i sin anmeldelse i Klassekampen.
Det lavmælte, stillheten er ikke bare et stilistisk grep hos Lindstrøm, slik det er framhevet i mange anmeldelser av hennes tidligere noveller og romaner. Stillheten er tematisk i denne romanen.
Lindstrøm fletter sammen fortid og nåtid i en mangslungen og etter hvert suggererende fortelling med et sobert og enkelt språk. På mesterlig vis belyser hun hvordan fortielsen isolerer fortelleren Eva og ektemannen Simon fra et fellesskap de egentlig lengter etter. Samtidig som de fortrengte traumene påvirker både dem og familien deres på måter de selv ikke kan kontrollere, står det å lese i nominasjonsteksten.
«Hvorfor må den gode litteraturen være så trist?» Kritikeren Tom Egil Hverven fikk det betimelige spørsmålet da han besøkte en av klassene på en videregående skole som var jury for Ungdommens kritikerpris. Bøkene han snakket om, var nettopp Merethe Lindstrøms Dager i stillhetens historie og den nylig avdøde Stig Sæterbakkens roman Gjennom natten.

Trist? Som livet er trist når det går mot en slutt? Når valgene gjort gjennom livet tynger? Ja, livet til det gamle ekteparet i Dager i stillhetens historie har merket dem. Hun adopterte som ung bort et barn, og knuges fortsatt av det. Han ble aldri ferdig med sin jødiske families historie og minnene fra andre verdenskrig. Ikke før han forsvinner inn i demensens lindrende mørke? Ja, det er trist, men det er også spennende, slik livet er det. Det er fantastisk spennende å lese hvordan forfatteren sirkler inn det foruroligende. Hvordan det uforutsette, hvordan de små uunselige episodene i hverdagen sliter opp revner i ekteparets forsvarsverk og viser oss den store forferdelige historien. Den pipler fram, tyter ut og blander seg med hverdagens små og store trivialiteter.
Slik åpner romanen:
«Det var jeg som slapp ham inn. Inntrengeren kalte jeg ham senere, men han brøt seg ikke inn. Han ringte på som hvem som helst kunne gjort, og jeg åpnet døra. Det uroer meg fremdeles når jeg tenker på det. Egentlig er det kanskje det som plager meg mest. Han ringte på, og jeg åpnet. Så dagligdags.»
Gjennom et finstemt, enkelt språk åpner forfatteren opp for erkjennelser vi som lesere kan ta del i. Hun utvider våre små hverdagssirkler til å bli del av den store historiske sirkelen vi alle befinner oss i.
Det store livet speiles i de små ordene. Lindstrøm roper ikke høyt og maler ikke bredt, hun stoler på stoffet sitt og våger å bli i detaljene. Livserfaringen – hverdagen i utvidet betydning, er ikke trist – den er. Og det er slik god litteratur angår oss.
Takk for at du skriver slik litteratur, Merethe Lindstrøm!
Prisen er et grafisk blad, et kopperstikk av Arild Yttri med tittelen Amasone.
Gratulerer med Kritikerprisen 2011!