Aschehougprisen 2012

Tale ved arbeidsutvalget i Norsk kritikerlags litteraturseksjon, som er juryen for Aschehougprisen: Astrid Fosvold, Kristine Isaksen, Henrik Keyser Pedersen og undertegnede, Knut Hoem.

Årets vinner av Aschehougprisen egner seg til høytlesning i varme sensommerkvelder og på de påfølgende fuktige nachspiel, ja, poesien hans inspirerer også til sang.

Hovedverket fra 1982, sykler ikke på vannet – det svever over vatna. Hvor ellers kan man støte på folk som «bannar og steikar og ser tenksamt ut gjennom vindauget»? I en og samme setning? «Overalt» kunne man da svare tilbake, men kanskje ikke ofte nok i litteraturen? Sveve over vatna er ikke bare ustyrtelig morsom, den er også nyskapende i sin form. De enkelte kapitlene er som avsluttete fortellinger og viser en forfatter som er lite opptatt av å vise frem romanpersoner og handling i utvikling. De mange reisene i bøkene er først og fremst å forstå som metaforer for den livsreisen vi alle er ute på. Alle samtaler er i utgangspunktet meningsløse – men det er også i samtalene og møtene menneskene imellom at livsmeningen finnes. Følgende klassiske meningsutveksling lar seg tolke i dette perspektivet:

– Du som er slik ein språkekspert, sa eg. – Det er noko eg har lurt på. Det der med krikar og krokar. Eg veit jo kva ein krok er, men kva er ein krik?
Munk pekte på ein krik.
– Det er ein krik, sa han. – Det burde du ha visst.
Eg skjemdest, og skunda meg å kome inn på noko anna.
(Sveve over vatna, 2002 (pocketutgave, s.66–67)

Hvis virkeligheten er full av kroker så er litteraturen stedet hvor det alltid kan være rom for en krik, og hvor grisen står og hyler.

Forfatteren som er sønn av en prest, vokste opp i Strandvik i Midthordland og i Luster i Sogn. Allikevel har nå avdøde Øystein Rottem rett når han i sin norske litteraturhistorie hevder at landskapet i bøkene til denne forfatteren ikke er vestlandsk, men litterært. Han beveger seg ikke i det faktiske landskapet, men i de konvensjonelle forestillingene om dette, slik de sirkulerer som anekdoter og muntlige fortellinger. Han føyer til fantastiske og usannsynlige elementer, og legger bildet av andre landskap over bildet av det vestlandske, skriver Rottem. Istedenfor å lete etter dalen til romanfiguren Thomas i dalen så kan du like gjerne lete hos Dylan Thomas, med andre ord. Hver setning denne forfatteren skriver peker utover – mot en av hans mange husguder på den litterære stjernehimmelen – det kan være en Richard Brautigan, en Mark Twain, en C.S. Lewis eller en Raymond Queneau.

Sikkert er det at årets prisvinner er høyt elsket av mange, her finnes det ingen Kjell Askildsensk ordknapphet. På den tiden da norsk rock ble velsignet med plater med titler som Alt kan repareres, kan det virke som om denne forfatteren levde etter mottoet «Alt kan publiseres».

På nittitallet inkluderte dette en rekke barne- og ungdomsbøker som har gjort ham kjent langt utover Norges grenser. Disse absolutte klassikerne innen sjangeren inneholder blant annet ungdomsromanen Ein motorsykkel i natta (1992) og barneboken Bjørnen Alfred og hunden Samuel forlèt pappkartongen (1993) – en bok kritiker Henning Hagerup mente «var slik Ole Brumm ville vært dersom Samuel Beckett hadde skrevet den». Barneboken handler om de to kosedyrene, som drar ut i verden for å finne noen som kan bry seg om dem. Denne handlekraften kan stå som kontrast til de mannlige antiheltene fra voksenbøkene, som virrer rundt uten mål, og uten at de ser ut til å tilegne seg ny innsikt.

Ragnar Hovland undervurderer ikke leseren i ungdomsbøkene sine. Selv om språket er enklere og klarere, kan handlingen være like surrealistisk og usannsynlig som i bøkene for voksne.

På sitt mest produktive skrev forfatteren ettbindsverket Åleine i alpane (1999) som består av, ikke seks, men tjue bøker. Blant disse tjue bøkene finnes også en dagbok fra året 1997, som foregriper den kreftsykdommen forfatteren skulle bli rammet av året etter.

I nyere litteraturhistorier vil romanen Ei vinterreise bli sett på som en vending i forfatterskapet. Her fortsetter forfatteren med dagbokskrivingen, men kobler den opp mot fortellingen om predikanten Lindeman som på sine eldre dager grubler over at han er grunnleggende sett er helt alene – om ikke i Alpene, så i alle fall i livet. I fjorårets roman Stille natt blir den eksistensielle ensomheten som en menneskelig grunntilstand tatt et steg videre når forfatterhovedpersonen tenker gjennom sine relasjoner til sin nærmeste familie.

Forfatteren Tore Renberg har sagt at skal man skal man lage et bilde på hvilken følelse man sitter igjen med når man har lest den franske forfatteren Honorè de Balzac, så er det følelsen av å være på fest. Tilsvarende kan man si om årets Aschehougprisvinner. Leseren braser inn på en fest – eller er det kanskje et snart skandaleomsust bryllup, der det tyter ut romanpersoner som videohandler Waglen, Dr. Munk og Tomas i Dalen fra hver krok og hver krik.

Etter Ei vinterreise og Stille natt er det vel ingen som lenger som undervurderer alvoret i dette forfatterskapet, men kanskje er det fortsatt noen som undervurderer det kunstneriske talentet som kreves for å skape den lettheten som disse bøkene bærer som et adelsmerke?

Juryen ønsker med denne prisen å synliggjøre denne særegne lettheten som en kvalitet ved Ragnar Hovlands forfatterskap. Noen ganger finnes det tungtveiende grunner til å ta lett på tingene. Dette er blitt sagt om den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger, men det passer også godt på årets vinner av Aschehougprisen.