Aschehougprisen 2013

Tale ved arbeidsutvalget for litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag, jury for Aschehougprisen: Silje Bekeng, Astrid Fosvold, Henrik Keyser Pedersen og undertegnede, Knut Hoem.

Favorittordet til årets prisvinner er «og». «Jeg bruker det mye og liker det godt. Det favner så mye. Mer og mer», har forfatteren uttalt. Prisvinneren er en representant for en ekspansiv litteratur, som lager store universer av små, fordi alt prinsipielt kan forbindes med alt. En nyutgivelse fra denne forfatteren inneholder alltid et moment av overraskelse: Hvilke verdener er det som koples denne gangen?

Når alt kan kombineres, oppstår det ofte overraskende bilder og komiske situasjoner. Årets vinner er en betydelig humorist, en representant for en lys norsk absurdisme, som tydeligvis også slår an i utlandet. Forfatterskapet er preget av en filosofisk og lakonisk grunnstemning. Rekken av romaner for voksne blandes med bøker som også leses av barn. Den høye litterære kvaliteten til disse bøkene for barn i de fleste aldre har vært viktig for juryens vurdering.

Hadde årets prisvinner vært en kvinne, ville man sikkert ha omtalt forfatteren som opptatt av kjønn. Helt siden debuten i 1993, altså for presis 20 år siden, har spillet mellom mann og kvinne vært et sentralt motiv. Forfatteren har gitt stemme til en generasjon av menn som prøver å få pappapermisjon til å fremstå som et heroisk valg. Vår forfatter har opp gjennom årene beskrevet en rekke menn, som stort sett har det til felles at de ikke jobber særlig hardt og for øvrig ikke er helt fortrolige med den mannsrollen som for tiden er den gjengse.

Gjennombruddsromanen kom allerede i 1996. Den fikk en veldig fantasifull tittel på tysk, Die Tage müssen anders werden, die Nächte auch. Det er i dag en nyklassiker som forbausende raskt har blitt en del av skolens kanon. Det er en vaskeekte postmoderne dannelsesroman, som det er skrevet flere masteroppgaver om. Boken har i likhet med mange andre av hans bøker blitt en internasjonal suksess, den er oversatt til mer enn tjue språk. I den seneste tyske utgaven valgte man å legge seg tettere opp av den norske. Nå heter den Naiv. Super.

På vegne av en jury bestående av arbeidsutvalget for litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag, har jeg gleden av å tildele årets Aschehougpris til Erlend Loe.

Knut Hoem

Lengre begrunnelse:

Aschehougprisen 2012 går til Erlend Loe, forfatter av bøker for voksne og barn. Det er i år tjue år siden Erlend Loe debuterte med romanen Tatt av kvinnen (1993). Sammen med Naiv. Super (1996) og L (1999) utgjør den en trilogi som fortjener et eget kapittel i enhver oppsummering av nyere norsk litteraturhistorie. I rask rekkefølge finner Loe uhyre originale og modige svar på hvordan kjærlighetsromanen, dannelseromanen og den politiske romanen kan utformes i de ironiinfiserte postmoderne 90-åra. Trilogien revitaliserte romansjangeren som selvforståelsesmedium for en hel generasjon. Loe er ikke «på feil klode», men hans filosofiske undring over tingenes tilstand er av obstfelderske dimensjoner.

Bak naivismen og latteren som forbindes med Loe, lurer subjektets utrettelig selvrefleksjon. Erlend Loe er en språkkunstner som elegant tøyler og underspiller sine hovedpersoners amokløpende indre monologer. Hos Loe er det absurde aldri noe truende, det synes snarere å være en form for upolitisk fremmedgjøringseffekt, en måte å vriste nye erkjennelser ut av et kjent stoff.

Mens mange av hans kolleger ser seg i speilet, holder Loe opp trollspeilet. Hans romaner nærmest insisterer på at diktning er noe annet enn virkeligheten.

I Fakta om Finland (2001) er det den kunstneriske virksomheten i seg selv som havner i trollspeilet. Den skapende virksomheten til hovedpersonen er forvandlet en turistbrosjyre skrevet på oppdrag fra den finske ambassaden. Hele romanen er en parodi på den moderne skapervirksomheten, og ikke minst på den kunnskapsmettete og «encyklopediske» romanen. Loe åpner 00-tallet med markert lengre, indre bevissthetsstrømmer. Kapittelinndelingene er borte, og de ultrakorte setningene er midlertidig forlatt.

Den trassige kverulanten er etter hvert en gjennomgangsfigur, og i den formmessig radikale samlivsromanen Stille dager i mixing part (2009) spiller den latente krangelen en helt sentral rolle. Andreas Doppler i romanen Doppler (2004) har bedt om å få en timeout i forhold til omverdenen. Hus og familie på Nordberg erstattes av utendørsliv sammen med en elgkalv i Nordmarka. Kritikken av norsk middelklassetilværelse blir artikulert gjennom Dopplers kritikk av den norske «flinkheten», som han setter seg fore å avlære sine to barn.

Oppfølgeren Volvo Lastvagnar (2005) er, som så mange av Loes romaner, en negativ dannelsesreise, der avlæring snarere enn læring står på programmet. Den aldrende Maj Brit er av samme generasjon som besteforeldrene vi møter i Naiv. Super. I yngre dager ville både hun og hennes avdøde ektemann Birger blitt omtalt som «kjernekarer». Ettersom både Birger og den sosialdemokratiske samfunnsordenen har tatt kvelden, velger Maj Brit å gå inn i solnedgangen med en stor marihuanajoint i munnviken.

Alle Loes romaner utgjør et parallelt univers. Kurt-bøkene, elsket av både voksne og barn, utgjør i så måte et parallelt univers til det parallelle universet. Truckføreren Kurt er den av Loes figurer som tydeligst er en «family man». Loes familie er et kollektiv av enkeltindivider som lever i konstant disharmoni innenfor trygge rammer. Hvis familiekonfliktene i Kurt-bøkene speiler konfliktene i den vanlige, norske familien, synes løsningsforslaget fra Loe å være den permanente overskridelsen av forventningene til hva «mann», «sønn», «datter» og «kone» skal være i forhold til hverandre. Kjærlighetsforholdet mellom den truckkjørende autodidakten Kurt og arkitekten Anne-Lise er i tillegg klasseoverskridende, noe som kommer til syne når Anne-Lise glemmer at hun har tatt med Kurt på fest hos sine vellykkede arkitektvenner.

I forholdet til sønnen Bud bryter Kurt med tanken om at det er viktig å gi sine barn positiv feedback, for å styrke deres selvforståelse. Kurt konstaterer stadig at Bud er for liten til å kunne forholde seg til problemstillinger som han mener hører til voksenverdenen. Datteren Helena, som er tynn i første bok, blir etter hvert, som følge av en diett som består av vaniljesaus og brun saus, smellfeit. Med sin umiskjennelige litterære stil og vilje til å la både voksne og barn bryte med forventninger framstår Loe som en fornyer av barnelitteraturen i tradisjonen etter en av forfatterens store forbilder – Astrid Lindgren.

Hos Loe er familien altså et temmelig uforutsigbart oppholdssted. Ubalanse oppstår kontinuerlig som når Kurt «blir grusom» eller Anne-Lise forelsker seg i en nyankommet containerflykning. Det er karakteristisk for Loes «familieromaner» at båndene mellom mennesker er elastiske og at det finnes muligheter for å «koke hodet» og å starte på nytt. Kurt-bøkene med Kim Hiorthøys karakteristiske illustrasjoner tilbyr med alle sine trolske forvrengninger og overskridelser et stående tilbud til lesere om å kaste om på fastlåste forhold i familien – uten at man kaster familieforholdet over bord.

«Jeg ser på menneskenes liv her på jorden som et endeløst stykke gruppearbeid», skriver hovedpersonen Erlend i L. I Loes foreløpig siste roman Vareopptelling (2013) fremstår gruppearbeidet som avsluttet. Poeten Nina Faber er en hevnerske som har brutt med alt, alle og hele verden, inntil verden får sin hevn over henne til slutt. Innebærer Nina Fabers dramatiske endelikt også en nullstilling for forfatteren Erlend Loe? Er det på tide med vareopptelling?

Den som tar på seg den takknemlige oppgaven det er å gjennomgå Erlend Loes litterære CV på nytt, vil oppdage passasjer og gjenstander og uttrykk som for lengst er blitt en del av samtidskulturen.

«It ain`t the what you do, it`s the way that you do it», sang den britiske jentegruppen Bananarama. Erlend Loe har utviklet en unik skrivemåte som forvandler ethvert emne til litteratur. Selv et bankebrett fra Brio kan skinne når det har vært gjennom Loes litterære galvaniseringsprosess!

Det er med stor stolthet og glede vi tildeler Aschehougprisen for 2013 til Erlend Loe.