Aschehougprisen 2014

Tale ved arbeidsutvalget-litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag: Silje Bekeng, Astrid Fosvold, Kjell-Richard Landaasen og Henrik Keyser Pedersen.
Juryen har i år bestått av Silje Bekeng, Astrid Fosvold, Kjell-Richard Landaasen og undertegnede Henrik Keyser Pedersen
Årets prisvinner skriver setninger som får verden til å åpne seg. For denne forfatteren er litteratur et frigjøringsprosjekt. God litteratur kan endre ditt syn på deg selv, de andre og verden. Derfor er god litteratur også politisk. Prisvinneren skriver fengende og forførende, med en blanding av alvor og livsappetitt som minner oss om en tilstand av forelskelse. Forfatterskapet er sterkt vanedannende, noe en voksende skare av lesere for lengst har oppdaget.
Vinneren debuterte som 22-årig på Aschehoug forlag med en bok som fikk sjanger¬betegnelsen «Tekstnett». Nettverket av tekster har etter hvert vokst seg stort med skjellsettende diktsamlinger på 90-tallet og uforglemmelige romaner på 00-tallet. I tillegg har forfatteren skrevet barne- og ungdomsbøker, og i det siste har det kommet tekster for teateret fra hans hånd.
Ja, det er snakk om en mannlig forfatter, men samtidig en forfatter som med enkle virkemidler har motarbeidet de stereotypier og fastlåste bilder som følger med våre kjønnskategorier. Han har gitt «den myke mannen» en velfortjent litterær oppdatering. Kan det skrives androgynt på norsk, har denne forfatteren klart det.
Enhver bok fra årets prisvinner er i seg selv et lite humanistisk manifest. Juryen har vært svak for forfatterens tro på at skjønnlitteratur kan utvide vår solidaritetshorisont, at stilistisk sensitivitet og formfullendt språkføring kan føre leseren til en dypere forståelse av det menneskelige. Årets vinner har motet og talentet til å være poetisk korrekt.
Mange verker kunne fremheves i en slik tale, men de tre seneste romanene stiller i en særklasse: Tjuendedagen (2009), Forenkling (2010) og Bøyde knær (2012) er ambisiøse og kraftfulle kjærlighetshistorier som med frekk eleganse skaper en ny standard for relevant samtidslitteratur.
På vegne av en jury bestående av arbeidsutvalget for litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag, har jeg gleden av å overrekke årets Aschehougpris til Geir Gulliksen.

Juryens lengre begrunnelse:
Årets prisvinner rundet nylig de 50 år og har lenge vært en tredobbelt institusjon i norsk samtidslitteratur. Geir Gulliksen, den suksessrike forlagsredaktøren, har siden 90-tallet hatt tilnærmet kultstatus og fått mye fortjent oppmerksomhet for sin innsats. Geir Gulliksen, den beleste litterære essayisten, er en høyt respektert tekstleser, også innen akademiske sirkler. Med Aschehougprisen ønsker juryen å hedre Gulliksens skjønnlitterære forfatterskap. Tiden er moden for at en bredere leserkrets få øynene opp for hans mange kritikerroste verker.
Gulliksen har gitt ut seks diktsamlinger. Det poetiske språket (hans) er forfatterskapets ryggrad og varemerke. Alle tekster fra Gulliksens hånd er preget av en særegen varsom skrivemåte, en prøvende og gjentagende tilnærming som minner om det å lytte. Diktenes lyriske Jeg eller romanenes fortellerstemmer melder seg ikke primært for å bli synlig selv, men snarere for å få øye på den andre eller få verden i tale.
Humor som litterært virkemiddel gjorde Gulliksen seg ferdig med i debutromanen. Han skriver i stedet med en letthet som kan ha samme befriende effekt som latter. Eller kanskje man kan si at Geir Gulliksen skriver med et smittende alvor. Diktsamlingen Om tyngde og letthet fra 1995 bærer i så måte en programmatisk tittel. Det enkle og det komplekse er vevd sammen i våre liv. I det mest alminnelige (familielivet, kjærligheten, vennskapet) finnes også det vanskeligste. Både i lyrikken og romanene leter forfatteren etter nye uttrykk som kan tvinge denne erkjennelsen frem. «Jeg» og «du», «han» og «hun», «diktet» og «verden» er omdreiningspunktene i dette tekstuniverset.
Å lese dikt av Geir Gulliksen krever ingen spesiell diktkompetanse. Selv om det føres en løpende metapoetisk refleksjon rundt diktets vesen og betydning, skjer det i et tilforlatelig og utvungent dagligspråk. Spørsmålet om innlevelsens mulighet i litteraturen står helt sentralt i dette forfatterskap. I Voksne dikt fra 1999 heter det for eksempel:
«Diktet er en medlidenhetsmaskin/ som er ute av stand til å føle selv/ et alderdommelig peileapparat, et periskop/ rettet fra noe som finnes i overflod /mot noe som nesten ikke finnes / og som nå forsøker å få øye på deg»
Det finnes et diktskeptisk moment i hans diktning, en konstant virkelighetspåminnelse, som skal invitere til sammenligning mellom verden og det skrevne.
Geir Gulliksen har gitt ut seks voksenromaner. Også i romanene er det dramatikken i intime, menneskelige relasjoner som foldes ut. Fortellingen forflytter seg uanstrengt mellom det nære og det samfunnsmessige. Kroppen, som alltid er til stede i form av kjærtegn, ansikter og hender som beskrives, fungerer også som en målestokk for frihet. Få skriver så godt om moderne parforhold som Geir Gulliksen. Våkner om natten og vil noe annet (2001), Tjuendedagen (2009), Forenkling (2010) og Bøyde knær (2012) er fire svært ulike kjærlighetshistorier. Et fellestrekk er likevel at den spørrende stilen, som vi kjenner fra poesiens hans, lever videre i avanserte fortellergrep. Romanene til Gulliksen er «formfullendte og skamløst inderlige på samme tid», som kritikeren Trygve Riiser Gundersen har formulert det. Fortellerstemmen kan være både følsom og skeptisk til sin egen følsomhet. Vekslende fortellerperspektiver bidrar til å skape den type produktiv usikkerhet som kjennetegner hans romaner.
Gulliksens siste roman, Bøyde knær, handler om kjærlighet og kjønnslemlestelse i et ikke navngitt, afrikansk land. Hva vil det si å leve som kvinne i et samfunn som praktiserer omskjæring, spør fortelleren. Med kroppen som universell referanse finner Gulliksen inn til en kjerne som berører alle som leser boka. Bøyde knær, som ble skrevet etter at Gulliksen hadde vært på reise i Kenya, er et dristig litterært innlevelsesforsøk som ikke går under i den gode saks tjeneste. Det innebærer en stor risiko, når en velstående, hvit mann velger å skrive roman om kjønnsroller og omskjæring i Afrika – en risiko han også reflekterer rundt i boka. Gulliksens mesterskap består i å gå dypt inn i slike «umulige» temaer, og kommer ut av det med bravur.
Det foreligger allerede en rekke kloke tolkninger av Tjuendedagen, som viser at det er en samtidsroman med en kompleksitet langt utenom det vanlige. Kan beskrivelsen av et urbant middelklassepars seksuelle utforskning av en trekantrelasjon ses i sammenheng med større nyliberalistiske samfunnsendringer? Når Geir Gulliksen kopler et uhørt raffinert fortellergrep på denne ”umulige” problemstillingen, skapes det stor og foruroligende kunst. Han viser hvordan samfunnsendringer, politikk og maktforhold reflekteres jobber i kroppene våre, og hvordan hvert menneske dermed er uløselig knyttet til sine omgivelser – uansett hvor selvstendige og frie vi måtte føle oss.
At Gulliksen ikke har vunnet den norske «Good Sex Award», skyldes alene at denne prisen ikke eksisterer. Romanen Tjuendedagen handler ikke bare om grenseoverskridelse, den praktiserer den også, og forfatterens spesielle talent for å skrive distansert og nærværende kommer til sin fulle rett når han går inn i beskrivelsen av sex.
Juryen vil også berømme Geir Gulliksen for hans særlige forfatterattityde. Fraværet av fordømmelse og negativitet i Gulliksens univers er påfallende, ja regelrett provoserende for noen. Hvordan kan man skrive 20 bøker uten ét vondt ord? Gulliksen er eksponent for en favnende humanisme av den typen som den romerske forfatteren Terents sammenfattet i mottoet «Jeg er et menneske, intet menneskelig er meg fremmed». Han utviser således en fascinerende åpenhet overfor samtlige personer i de litterære univers han skaper.
At en forfatter som til de grader er opptatt av relasjonen mellom mennesker, i de seneste har skrevet for teateret, virker som en naturlig utvikling. Gulliksen har i dikt og romaner vist en særlig evne til å føle seg frem med skrift, og det taktile språket hans tilføres utvilsomt en ny dimensjon, når det fremføres av levende kropper på en scene. De dramatiske tekstene En kropp (2013) og Demoner (2014) viser en forfatter som stadig oppsøker nye litterære utfordringer og finner den personlige fallhøyden, som får fram det beste i ham.
Juryen gratulerer Geir Gulliksen med Aschehougprisen 2014.