Årets kritikk

Tale ved utdelingen av prisen Årets kritikk 2013/2014
Litteraturhuset i Oslo 25.9.2014
Ved Emil Bernhardt

Kjære gjester, nominerte, prisvinnere – og ikke minst kritikere!

Vi skal denne gang, ubeskjedent nok, begynne med oss selv, med en pris for årets beste kritiske arbeid innen teater-, musikk- og dansekritikk. Årsmøtet i seksjonen teater, musikk og dans i Norsk kritikerlag besluttet tidligere i år å opprette prisen «Årets kritikk», en pris som «skal hedre et kritisk arbeid av høy kvalitet». Til grunn for prisen ligger et bredt kritikkbegrep som innebefatter såvel anmeldelser som kommentarer og lengre essays, trykket eller fremført i alle typer medier, inkludert bilde- og lydmedier. Seksjonens medlemmer kan nominere – vel og merke ikke egne arbeider, og vinneren blir så stemt frem på tilsvarende måte som Kritikerprisen. Prisen «Årets kritikk» er foreløpig et prøveprosjekt og deles altså ut for første gang i år.

Kritikerne kritiserer i et sett. Ja, men hvem kritiserer kritikerne, spørres det fra tid til annen. Selv om vi som kritikere gjerne fremholder at vi inngår i et kretsløp, at kritikken er et innspill, og ikke en endelig (endegyldig) dom, kan det ofte føles som om vi markerer et sluttpunkt, og det er tidvis merkelig ensomt. Og hyllesten – hvem hyller kritikerne? – er kanskje underlig nok med på å understreke nettopp sluttpunktfølelsen. For hva skal komme etter hyllesten, hva kan den tjene til? Dette er kritiske, og her såvisst selvkritiske, spørsmål. På den annen side: For kritikeren selv står disse spørsmålene om kritikk og hyllest kanskje nærmere hverandre enn man først kunne anta. For kritikken er også selv en hyllest. Selv tenker jeg i alle fall ofte på et sitat av Georg Johannesen, fritt etter husken, om at det ligger mye ros i en slakt over tre sider, og – omvendt – mye slakt i en hyllest over en halv spalte.

Når vi nå, som kritikere, på et vis skal hylle oss selv – det kjennes unektelig litt blandet og «ukritisk» –, kunne man derfor tenke seg at det i så fall måtte være gjennom nok en kritikk, gjennom å føre den kritiske samtalen, kretsløpet, ja kritikken, videre. Skulle ikke en kritikkpris ikke også være en kritisk pris? Men alt til sin tid, dette er bestemt ikke stedet for polemikk, om enn aldri så godt ment.

Like fullt vil jeg hevde at en av de viktigste kvalitetene ved årets vinnertekst nettopp er elementet av hyllest gjennom kritikk. Det dreier seg i dette tilfelle om en kommentartekst som tydelig formulerer en utfordring til en kunstform, en utfordring som riktignok er kritisk spisset og som påpeker et bestemt problem, men som samtidig er forankret i en genuin kjærlighet til og tro på denne kunstformens særegne egenskaper og kvaliteter. Kommentaren, som sto på trykk i Morgenbladet 14. februar 2014, påpeker en tendens i teateret til å lene seg på romanen og reiser dermed spørsmålet om ikke teaterets egne, og særskilte egenskaper trer i bakgrunnen. Slik antyder kommentaren en tverrkunstnerisk problematikk som har gyldighet også utover teaterfeltet. Skribenten har skrevet ut fra et intenst engasjement som gir teksten en klar og tydelig stemme. Kontakten med en aktuell situasjon, vist gjennom konkrete eksempler, skinner tydelig gjennom, og kommentaren evner å sette det aktuelle problemet inn i en bred, ja internasjonal sammenheng. I tillegg setter skribenten ulike tilnærminger og forklaringer opp mot hverandre, for til slutt, som antydet, å åpne for «teaterets transformerende evne».

I begrunnelsesteksten for nominasjonen heter det:
«Klagesang over tendensen til å resirkulere velutprøvde romanforelegg er kanskje for en sviske å regne blant kritikere og andre teaterfolk. Men med effektiv og tydelig penn klarer Ine Therese Berg å gi en presis oppsummering av problemet. Teksten er bredt orientert og trekker linjer både mellom ulike segmenter i vår hjemmelige teaterverden og til tendenser i europeisk teater. Ikke minst gir teksten en overbevisende analyse av mulige årsaksforhold, med et kultursosiologisk edruelig og unostalgisk blikk for kunstformenes innbyrdes forhold og teaterets posisjon i dag. Som kommentar er teksten kritisk, men grunnleggende konstruktiv, uten å falle for fristelsen til å forveksle kritikk med refleksaktig pessimisme. Den klarer til og med få det som tydelig er en bestilling på en kombinasjonsanmeldelse fra redaksjons side, til å flyte både som verkkritikk og kommentar.»
Jeg vil med dette be teaterkritiker i Morgenbladet, Ine Therese Berg komme frem og motta prisen «Årets kritikk» 2013/2014, for teksten «Teater mellom to permer». Gratulerer!