Årets litteraturkritiker 2018

Tale ved Anne Cathrine Straume under utdelingen 1. mars 2018 på Litteraturhuset i Oslo

Kritikken er i krise! Hørt det før?
Jeg kunne ropt samme varsko i fjor, forfjor og året før der igjen. I år, det vil si i fjor, ble imidlertid forfallet dokumentert. To store undersøkelser, i henholdsvis danske Information og norske Klassekampen, viste at antallet anmeldelser i dagspressen i 2017 var betydelig mindre enn antallet anmeldelser ti år tidligere. Begge avisene hadde sammenlignet en periode fra 2007 med en tilsvarende periode i 2017, og man telte anmeldelser av litteratur, film, musikk, kunst og teater.

For et par uker siden gjorde vår svenske kritikerkollega Carl-Michael Edenborg en tilsvarende undersøkelse, som han skiver om i avisen Aftonbladet. Hadde jeg snakket svensk, skulle jeg sitert ham på originalspråket. Et snev av selvinnsikt gjør at jeg har foretatt en tillemping til norsk. I artikkelen fra 13. februar skriver han:

«Kritikk er ingen jobb for latsabber. Vi er frontsvin i kampen for sivilisasjon, historie, språk, toleranse, poesi, unyttig nytelse, skjønnhet. Kritikk forvandler ikke sjelden menneskers liv gjennom å avsløre, opphøye, nedsable.»

Det er store ord. Og logisk nok er det en av kritikerne selv som må uttale dem.

Det er enkelt å angripe medieredaktører for økt markedstilpasning, for å ønske forbrukerveiledning fremfor kritikk og for manglende forståelse for kritikkens funksjon. Men sett at vi går i oss selv. Hvordan kan vi gjøre kritikken så viktig som vi mener at den er? Hvordan kan vi skrive så vi setter i gang de store samtalene og inviterer til meningsbrytning?

Årets litteraturkritiker bidrar til denne utvidede samtalen. Senest forrige uke provoserte en av hennes kritikker i Morgenbladet frem et motsvar fra en kritikerkollega. Der kritiserte hun en akademisk analyse av Øyvind Rimbereids forfatterskap for å være for akademisk. Kritikerkollegaen repliserte at en akademisk tekst nettopp er akademisk, den kan aldri bli folkelesning. Men hør hvordan årets kritiker formulerer seg. Hun ser mye godt i boken, men insisterer altså på at:

«Når man åpenbart kan lese, og åpenbart kan tenke, hvorfor ikke sette sin ære i å vise at man også kan skrive?»

Årets litteraturkritiker, Carina Elisabeth Beddari, kan både lese, tenke og åpenbart skrive. Det er ikke få som følger hennes anmeldelser i Morgenbladet med nysgjerrighet og interesse. Hva har hun tenkt denne gangen? Hvilke overraskende referanser kan invitere oss inn i en bok vi ikke i utgangspunktet var interessert i?

Til tross for at hun bare så vidt har passert 30 år, har Carina Elisabeth Beddari en mangfoldig erfaring fra litteraturfeltet. Hun har studert litteraturvitenskap ved Universitet i Bergen og har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hun har vært redaktør for tidsskriftet Prosopopeia. I 2011 startet hun også sitt eget forlag, TUR, som med serien Skando ga ut bøker skrevet av unge, nordiske forfattere i samarbeid.

Carina Elisabeth Beddari er kunnskapsrik. Hun er bredt orientert i Norden, og hun har også god oversikt over engelskspråklig litteratur. Hun favner flere litterære genre, ofte lyrikk, som hun åpenbart har et nært forhold til. Hun anmelder både norske og oversatte bøker, og også bøker som ennå ikke er oversatt til norsk. Bredden i kunnskaper og interessefelt bidrar til at hun gjør enkeltverk mer relevante ved at hun henviser til forfatterskap boken kan leses opp mot eller kobler verket til pågående litterære debatter.

Man kan kalle det en fruktbar komparativ holdning: Gang på gang får Carina Elisabeth Beddari frem hvordan en ny bok står i dialog med andre bøker. Slik åpner hun et større rom rundt det enkelte verket og viser hvordan det deltar i en større samtale. Det er verdifullt som formidling i seg selv, og bidrar også til å gjøre den hjemlige kritikken mer av en samtale om litteraturen enn bare renskårne dommer over godt eller dårlig.

Carina Elisabeth Beddari utfører ikke bare sin kritikergjerning i Morgenbladet. Hun har også vært medlem av «Kritisk kvartett», Litteraturhuset i Bergens faste forum for litteraturkritikk, siden starten. Dialog er jo nettopp et nøkkelbegrep i hennes måte å utøve kritikk på.

Årets litteraturkritiker kan være skarp og kritisk. Innvendingene hennes er saklige, og ikke sjelden kritiserer hun med humoristisk snert. Dette skrev hun for eksempel om Marlen Ferrers: De bortkomne:

«Å legge til at denne romanen ikke får mine våte kyss er kanskje unødvendig, men det kan være fristende å sende en liten spyttklyse etter påstandene om at det å skrive med farger og uten hemninger skulle være spesielt ‘mannlig’.»

Også negative anmeldelser fra prisvinneren kan gi leserne lyst til å lese boken hun omtaler. Hennes engasjerte formidling smitter.

Carina Elisabeth Beddari er en førsteklasses representant for den kritikken som i sitt vesen utfordrer, undersøker, diskuterer og åpner opp. Måtte hun fortsette å gjøre litteraturen og diskusjonene om den, viktig.

Det er en glede å overrekke prisen for årets litteraturkritiker til Carina Elisabeth Beddari!

Med meg i juryen for Årets litteraturkritiker har jeg hatt Solgunn Solli, Eirik Vassenden, Emil Otto Syvertsen og Alf Kjetil Walgermo. Prisen er et trykk i Håkon Gullvågs Ibsen-serie.

VI GRATULERER!