Ane Farsethås er Årets litteraturkritiker 2004

Tale til Årets litteraturkritiker 2004
Av Bjørn Gabrielsen

Antropologen Nigel Barley har skildret i sin bok The Innocent Anthropologist hvordan Dowayo-folket i det nordlige Kamerun filer sine tenner, slik at de får hai-lignende smil.
Hvorfor gjør dere slik? spurte Barley.
Det er i tilfelle kjevene låser seg, svarte mennene i Dowayo-stammen. Med slike tenner, kan man allikevel få dyttet mat inn i munnen.
Skjer det ofte, at menn hos Dowayo’ene opplever at kjevene låser seg, spurte Barley.
Nei, det skjedde ikke så ofte.
Kunne de huske at det noen gang i deres levetid hadde skjedd?
Mennene tenkte seg om en god stund. Og så svarte de:
Nei, de trodde ikke det.

Dette er kritikerens rolle. Noen må spørre hvorfor man filer tennene.

Derfor er jeg alltid stolt av å kunne si jeg er kritiker.
Å være kritiker er å ha som jobb å sette ting i sin rette sammenheng, å hylle det som hylles bør, og å latterliggjøre alt det som, tross alt, er latterlig.
I dag er jeg særlig stolt. Jeg er stolt over juryen.
Det er en god dag.

Min kandidat var klar, da vi skulle stemme over årets kritiker. Men jeg kom sent i gang med å skrive e-post til de andre i juryen, men da jeg først åpnet e-postboksen min, så jeg at alle hadde nevnt samme kandidat, enten som soleklar førstekandidat, eller som RELATIVT klar førstekandidat.

Alle gikk vi for Ane Farsethås.

En klar stemning i juryen, var at det føltes riktig å gi Farsethås denne prisen NÅ. Hun har jo i og for seg eksistert tidligere også, det er ikke sånn at hun plutselig dukket opp, fiks ferdig, med slående bokanmeldelser under armen. Men fra småjobbing i forlag og innlegg i fagblader som selger heller dårlig i Narvesen, har hun brått blitt en skikkelse alle i bokbransjen må forholde seg til.

Ane Farsethås begynte som bokanmelder i Dagens Næringsliv i september 2002, og har siden kvernet ut nesten hundre bokanmeldelser og artikler.

Skummer man gjennom Farsethås’ oeuvre i denne perioden, ser man et genuint ønske, en absolutt tabloid tendens, til å bry seg om hva leserne synes. Nesten hver overskrift og hver ingress sier at dette, dette bør du ikke gå glipp av. Artikkelen om forfattere som anmelder sine egne bøker på amazon.com heter «Selvgjort er velgjort». Per Pettersons Ut og stjæle hester ble anmeldt under vignetten «Mørkets hjerte: Elverum», Jo Nesbøs siste fikk merkelappen «Skrangle-krim på krabbegir».

Årets kritiker har også gjort seg bemerket med at en forfatter reagerte, skal vi si, litt uprofesjonelt på en anmeldelse Farsethås skrev i tidsskriftet Prosa, noe som førte til en heftig debatt i flere medier. Men nå er vi samlet her for å hylle en kollega, og selv blant blodsugende kritikere trenger vi kanskje ikke dvele for lenge ved uheldige utspill fra forfattere, så herlige de enn kan være.

Farsethås er en kritiker som lener seg tungt på både engelskspråklig anmeldertradisjon og på god gammel folkeopplysning. Hun er helt klart elitistisk, men så tilhører hun da også eliten. Å late som noe annet ville vært pompøst.

Det er med stor glede og stolthet, men også med litt lettvint selvfølgelighet, at jeg kan gratulere Ane Farsethås med utnevnelsen til årets kritiker.