Anne Merethe K. Prinos er Årets litteraturkritiker 2008

Tale til Anne Merethe Kjelsvik Prinos, Årets litteraturkritiker 2008, fremført på Litteraturhuset, 6. mars 2008, ved Anne Schäffer.

Flere av de store store dagsavisene trykker stadig kortere anmeldelser, og kompetente kritikere får det paradoksale oppdraget å «anmelde» en bok på noen få linjer, samtidig som lanseringsintervjuer med forfatterne får rikelig plass. Selv om noen aviser også går den andre veien, og satser mer på kvalifisert kritikk, oppfatter vi at kritikerens rolle er under press. Dette kan knyttes til en devaluering av kritikerens ekspertrolle. I året som gikk har vi hatt en debatt om elitisme i kulturfeltet, og litteraturvitere og kritikere angripes som kulturelle snobber som ikke er i takt med det lesende publikum.

En undersøkelse om den norske middelklassen publisert i 2007 , utført av bl.a. Ove Skarpenes ved Universitetet i Bergen, viser blant annet at den høyt utdannede middelklassen i Norge kvier seg for å felle kulturelle dommer fordi det assosieres med moralske dommer. Skarpenes skriver at Pierre Bourdieus analyser av fransk samfunnsliv på 70-tallet, der høykulturelle interesser faller sammen med utdanningsnivå og sosial status ikke er dekkende for å beskrive kulturfeltet i Norge idag. Skarpenes hevder at for store deler av en høyt utdannet befolkning i Norge er den legitime kulturen «fundert i folkelighet, ikke elitisme». Én nærliggende forklaring på den norske middelklassens vegring mot smaksdommer kan være at de rett og slett mangler en oppriktig interesse for høykulturelle kunstuttrykk, noe Skarpenes’ undersøkelse også bekrefter. Avisene kan med andre ord sies å svare på en helt reell tendens – at en stor del av leserne ikke er så interesserte i kvalifisert kritikk utover kjappe terningkast. Dermed er det ikke sagt at redaktørene burde ta lett på kritikken i dagspressen.

Årets kritiker påpeker i en aviskommentar at flere ser ut til å lide av «angsten for kunnskap» når det gjelder kultur, og at dette står i sterk kontrast til andre områder av samfunnslivet, som for eksempel sport, der det ikke oppfattes som elitistisk å bruke fagterminologi og stille krav til ekspertise og kunnskap hos utøvere, kommentatorer og publikum. Årets kritiker bekymrer seg for at vi beveger oss i den retning der dagspressen ikke publiserer grundig og kvalifisert kritikk og at det er et problem:

Hvis fremtidens papiraviser utelukkende ønsker å tilby ubegrunnede øyeblikksanmeldelser [?] må vi også erkjenne at den alminnelige opplyste offentlighetens samtaler om kunst vil forsvinne til fordel for delvis lukkede samtaler ikke alle lenger har tilgang til. I en slik situasjon må vi stille spørsmålet om vi virkelig har en uavhengig og demokratisk offentlighet.

I en annen kommentar skriver årets kritiker at det er påfallende at litteraturen som selger i de største opplagene i Norge ikke diskuteres i offentligheten. Hun påpeker at det ikke er noen grunn til å tro at de fleste kulturbrukere kun har høy- eller lavkulturelle interesser, men at mange av oss leser bøker i flere kategorier. I begge disse kommentarene ser vi en kritiker som har et bevisst forhold til å opprettholde – og utvide – en kritisk offentlighet.

Årets kritiker er belest, og setter alltid bøkene hun anmelder inn i en større sammenheng – det være seg i en tradisjon eller i et forfatterskap. Hun er utdannet litteraturviter, og forener solid fagkunnskap med en stilsikker formuleringsevne. Hun uttrykker sine meninger klart og presist, og fremfører dem med en autoritet og selvsikkerhet som er behagelig for leseren å forholde seg til, enten man er enig med henne eller ikke, fordi resonnementene er klare, argumentative og fornuftsbaserte.

Handlingsreferater skyr hun, i stedet favner hun hele teksten i poengterte observasjoner, og bruker sin tilmålte plass til å kommentere dem – og det på en elegant måte. Hun er seg alltid bevisst oversettelsen og begynner gjerne anmeldelsen med en vurdering av nettoppp den. Slik poengterer hun det hun synes er viktig uten å bruke unødvendig tekstplass.

Det er en lyst å lese anmeldelsene også fordi hun er en kritiker som tør å vise ansikt. Hun diskuterer gjerne egen usikkerhet rundt en tekst, og det kan bare en sikker kritiker gjøre.

Hennes knisprende tørre humor er et varemerke av høy klasse.

Årets kritiker har en egen evne til å gi nyansert kritikk, og unngå enkle polariseringer, og bidrar dermed til en klokere samtale om litteratur i offentligheten. Hun skriver også gode kommentarer – om kritikkens kår, markedskreftenes spill i litteraturfeltet, eller om kvaliteteten på litteraturformidlingen på tv.

Årets kritiker publiserer i Aftenposten, og det har hun gjort siden høsten 2002.

Like lenge har hun arbeidet med kritikere og kritikk daglig, som generalsekretær i Norsk kritikerlag. Hun er en beskjeden og profesjonell person, med klar rollebevissthet, og vi vet at denne prisen har voldt henne bekymringer fordi hun innehar denne stillingen.

Dét har ikke bekymret juryen, som har bestått av Guri Fjeldberg, Irene Haugen, Kirsten Kalleberg, Ole Karlsen, og undertegnede Anne Schäffer. Vi har hatt mange diskusjoner, og vi har hatt våre individuelle meninger, både om kvalitetskriterier for en god kritiker og rangeringen av disse. Årets prismottaker var imidlertid ikke et kontroversielt navn i diskusjonene, tekstene hennes befant seg fra første stund et sted der våre kriterier overlappet hverandre.

Det er derfor en udelt glede å be Anne Merethe Kjelsvik Prinos om å komme opp og motta et grafisk blad, et tresnitt av Niclas Guldbrandsen, som det synlige beviset på at hun er årets litteraturkritiker 2008.