Årets litteraturkritiker 2019

Tale ved Eirik Vassenden under utdelingen 7. mars 2019 på Litteraturhuset i Oslo

Litteraturkritikk er ingen popularitetskonkurranse. I våre dager er kritikken ikke spesielt populær blant den jevne avisleser – om man skal tro diverse leserundersøkelser. Kritikken er heller ikke spesielt populær blant forfatterne, men dette er strengt tatt ikke noe nytt: Goethe kalte kritikeren «en hund», Nietzsche beskrev ham som «et insekt», mens vår tids forfattere for eksempel kan finne på å henge kritikeren ut i sin neste roman. Hvis kritikken er upopulær blant avislesere, så er det imidlertid ingenting mot hva avisenes eiere kan finne på å mene – kritikken er mest en utgift, en slags luksuspost på budsjettet, noe som genererer lite oppmerksomhet i en stadig mer uoversiktlig mediesfære, og som kan kuttes når det kniper. Kritikken virker også å være nokså upopulær hos de som har sittet til rors i kulturpolitikken, ja, som kjent uttalte vår forrige kulturminister på et tidspunkt at hun håpet det nå snart skulle være slutt på disse kritikkgreiene, med sitt beryktede utspill der det het at «tiden er forbi at noen skal fortelle hva som er god og dårlig kultur». Så ja, en slags klamp om foten på både næringspolitikk og bokdistributører kan man gjerne si at kritikken tidvis er. Kritikeren er den som ofte sier «nei», og det er ikke sjelden hans eller hennes viktigste oppgave, særlig i de tilfeller der noen andre burde sagt det på et tidligere stadium i prosessen med å lage en ny bok.

Men det er altså ikke litteraturkritikerens oppgave å gjøre seg populær hos de som skriver, lager eller selger bøkene. Og det er heller ikke kritikerens oppgave å gjøre seg populær hos avislesere, tidsskriftabonnenter eller radio- eller podcast-lyttere. I alle fall ikke dersom «populær» skal bety at ingen tær skal tråkkes på eller noens preferanser eller smak skal utfordres. Kritikeren skriver og feller sine dommer på vegne av og for sine lesere, det er sant, men slett ikke med det mål å degge for leseren. Snarere kjennetegner det kritikeren som respekterer sine lesere at hun utfordrer og ofte overrumpler snarere enn å bekrefte, og først og fremst ved ikke å snakke andre etter munnen, men være tro mot sine egne vurderinger. Det er, etter juryens mening, en egenskap som kjennetegner Årets Litteraturkritiker 2019. Ord som «kompromissløs», «risikosøkende», «uredd», «usnobbete» og «modig» har vært brukt om henne, og man kunne legge til: «utholdende».

I over 25 år har Cathrine Krøger, Årets Litteraturkritiker 2019, vært en del av norsk offentlighet, først som skribent og debattant, så som frilanser i Klassekampen, og deretter som fast anmelder i Dagbladet. I vår tid begynner det å bli en sjeldenhet at kritikere varer så lenge, både fordi det er utmattende, men også fordi, ja, det er krevende å være såpass upopulær over lang tid. Det ser ikke ut til å ha stoppet Cathrine Krøger, som fra første stund har konfrontert der hun har funnet det nødvendig, og som har utvist større bredde enn de fleste – hos henne finner vi ingen stram spesialisering eller uttalte ønsker om eksklusivitet eller smalhet, og slett ingen berøringsangst for sjangerlitteratur, barnelitteratur, sakprosa eller fagbøker. Og definitivt ingen frykt for autoriteter, verken om de tilhører toppsjiktet av kritikerroste norske forfattere, om de representerer forlagsbransjen, eller om de tilhører kongehuset: Har de gitt ut en bok, må de også møte anmelderens skarpe og konfrontasjonsvillige blikk. Og vice versa: Når Krøger i meget kritiske ordelag omtaler en bok om høysensitive barn, må hun tåle å høre at dette er «mobbing av høysensitive på kritikerplass», og at vurderingene hennes er «giftige». Når hun i en tilsvarende kritisk anmeldelse omtaler John Erik Rileys Heimdal, California som «forslitte litterære geberder og pompøst ordgyteri», må hun tåle at en av landets mektigste forlagssjefer karakteriserer anmeldelsen som «ufokusert snikksnakk», og «bunnmål».

Vi kunne fortsatt å liste opp måter Cathrine Krøger har gjort seg upopulær på, også ved å løfte frem bøker hun har likt, men som det muligens er dårlig stil å like, som den bestselgende Lucinda Riley. I en anmeldelse av Lavendelhagen er Krøger modig nok til å vise frem sin egen begeistring samtidig som hun erkjenner at boken ikke holder mål rent litterært. «Jeg nøt hver side», heter det, men også: «god litteratur er det ikke, i betydningen velskrevet og nyansert. Snarere er det irriterende platt og mekanisk, med et persongalleri så klisjéaktig at jeg sikkert burde skamme meg over å leve meg så inn i dem.» Likevel er det altså en bok kritikeren anbefaler til sine lesere – men ikke nødvendigvis på en måte som er egnet til å gjøre henne mer populær hos Lucinda Rileys fanskare.

Når Cathrine Krøgers virke som kritiker skal løftes frem, er det i tillegg til det som allerede er sagt, enda en viktig innsats som må nevnes. Det er nemlig ikke vanlig at kritikere tar på seg den ofte slitsomme oppgaven det er å gå i rette med den krevende og ofte utmattende sjangeren lærebøker, enda mindre når man selv er student og risikerer å fornærme sin egen foreleser eller muligens også kommende sensorer. Når Krøger som relativt fersk student på sykepleierstudiet møtte lærebøker hun ikke holdt mål – så reagerte hun ikke med å spise det i seg, side for side – slik pragmatiske studenter med blikk for eksamen av og til gjør. Nei, snarere responderte hun med kritikerens umiskjennelige sans for kvalitetsdistinksjoner: I tidsskriftet Prosa tok hun sommeren 2016 et generaloppgjør med både lærebøkene i faget og med fagets teoripress, og den «kvasi-akademiske ordgjørme» dette så ut til å resultere i. Med det satte hun i gang en viktig debatt som fremdeles ruller og går, om både kvaliteten på lærebøker, og om betydningen av klarhet både i tanke og tale.

Et kjennetegn ved Cathrine Krøgers kritikerarbeid er at hun alltid gjør det lett for leseren å være uenig. Det er ikke noen stor kunst å være kontrær, kunne noen kanskje da mene, men Krøgers kritikk kjennetegnes også av at leseren alltid er klar over hvorfor man er uenig. Det er muligens dette som forklarer at hun også er blant de av våre kritikere som får mest og mest høylytt respons – helt sikkert oftere fra de som er uenige enn fra de som er enige. At dette skjer regelmessig i en av landets største aviser, i en tid der kritikkens status og posisjon kanskje er mer utfordret enn noensinne, gjør det ikke mindre fortjenstfullt. Cathrine Krøgers tydelige stemme er en viktig del av den norske kritikkoffentligheten, og vi håper å kunne høre den i lang tid fremover!

Juryen har, foruten meg selv, bestått av Carina Elisabeth Beddari, Ingebjørg Liland, Emil Otto Syvertsen og Henrik Keyser Pedersen. Prisen er i år et trykk av Solveig Lohne, og vi gratulerer Cathrine Krøger som Årets Litteraturkritiker 2019.