Årets litteraturkritiker 2024

Tale ved Sindre Hovdenakk under utdelingen 7. mars 2024 på Litteraturhuset i Oslo:

Hvor personlig kan en litteraturkritiker være i anmeldelsene sine? Hvor mye bør man bruke jeg-formen når man skriver, uten at det kommer i veien for den faglige og saklige vurderingen av verket? Spørsmålsstillingene er ganske grunnleggende for enhver som driver med kritikk. Etter å ha lest et utvalg tekster av Årets litteraturkritiker 2024, må svaret bli at det er mulig å gå svært langt når det gjelder å bruke seg selv i kritiske tekster. Men vel å merke bare hvis man, som årets prisvinner, evner å gjøre den personlige opplevelsen og refleksjonene man gjør seg under lesningen, allment interessant.

Det handler om evnen og viljen til å stå i et resonnement, og å gjøre det samme resonnementet angripelig for både uenighet og motstand.

Det handler om å ta sine egne ryggmargsreflekser på alvor, og være en nærleser mer enn en tendensleser.

Årets prisvinner er nok mest kjent for sitt virke som litteraturkritiker i Morgenbladet. Her har hun fått plass til å utvikle sin egen stil. En resonnerende, åpen og drøftende form for kritikk, der hun altså ofte bruker det personlige jeg-et aktivt.

I klassisk kritikertradisjon har hun utvidet repertoaret sitt i Morgenbladet til å omfatte teateranmeldelser. Teater er den kunstformen som tradisjonelt står litteraturen nærmest, og en slik veksling mellom kunstuttrykkene er uten tvil fruktbar for en kritiker som er i stadig utvikling. Interessen for scenekunst har Årets litteraturkritiker også fått utløp for gjennom sine anmeldelser i Periskop, nettstedet for kritikk av kunst for barn og unge.

En periode var prisvinneren dessuten medredaktør i litteraturtidsskriftet BLA. Da benyttet hun anledningen til å komme med følgende programerklæring: «Vi trenger mindre plikt, mindre avmålthet og frykt, mindre unnvikelse og mindre kjedsomhet. Litteratursamtalen i Norge virker ganske pliktorientert på meg. Har noen først innført begrepet «virkelighetslitteratur» eller «barselbølge» så later alle til å føle seg bundet – ikke bare til å diskutere det i ti år framover – men til å gjenta ting som har blitt påpekt mange ganger. Dette i stedet for å snakke om alt de selv synes er spennende i en bok.»

Ingen kan beskylde prisvinneren for å være pliktorientert i lesingen sin. Hun har både et tydelig litteratursyn, og en klar hensikt med det hun skriver.

Prisvinneren gyver løs på så vel kompliserte verk som tilsynelatende klisjéromaner. Alle leses og undersøkes med det samme kritiske blikket, enten forfatteren heter Jon Fosse eller Sophie Elise Isachsen. Hun observerer og søker etter forfatterens prosjekt og prosjektets svakheter og styrker, og hun stiller krav til verket og forfatteren. Hun er allsidig, kunnskapsrik og produktiv. Hun er trygg og sikker i språkbruk og uttrykksmåte. Hun har en egen stemme, og hun bruker den godt.

Prisvinneren er ikke fremmed for å benytte seg av overraskende referanser. Som når hun i en omtale av en ny bok om William Shakespeare siterer den nokså bisarre teorien til Libyas tidligere diktator Muammar al-Gaddafi om at Shakespeare egentlig var en araber ved navn Shaykh Zubayr. Men at dette er blitt fortiet av den vestlige verden: «Det har bygget seg opp en stor turistindustri rundt fortellingen om Shakespeare fra Stratford-upon-Avon, og at disse kapitalistiske svina ikke har lyst til å få det britiske nasjonalikonet dissekert, kan godt være. At det utgjør en sammensvergelse som vil skjule sannheten fra folket, virker allikevel litt overdrevent.»

Sin nærmest ekornaktige energi får prisvinneren også utløp for som ordstyrer, paneldeltaker og som en flittig bidragsyter i Vinduet.

I tillegg bør det nevnes at Årets litteraturkritiker 2024 har bakgrunn fra dagsavisjournalistikken, og at hun en tid var litteraturansvarlig i Vårt Land. Journalistisk erfaring er på ingen måte negativt for en god kritiker. Men jeg tviler på at særlig mange av prisvinnerens journalistkollegaer ville vært i stand til å holde et foredrag om Ignatius av Loyola, under tittelen «Kritikk som åndelig øvelse». Og med ingressen: «Kan Ignatius av Loyolas metode for å skjelne mellom gode og onde ånder redde litteraturkritikken fra lettvint posisjonering og manglende dømmekraft?»

Men akkurat disse spørsmålene stilte altså Årets litteraturkritiker under Lillehammerfestivalen i fjor.

I foredraget, som senere ble publisert i Vinduet, reflekterer hun rundt kritikerens rolle og sier blant annet: «Ved å lese god kritikk, øver vi oss i å reflektere, tenke og sortere inntrykk (…) For meg handler litteraturkritikk veldig mye om å skjelne.»

Det igjen krever både mot og modenhet, to kvaliteter som det er lett å finne hos årets prisvinner. Det er nettopp slike kvaliteter som skal prises her i dag.

Juryen som har kåret Årets litteraturkritiker 2024 har bestått av Hilde Katrine Eriksen, Astrid Fosvold, Ole Jacob Hoel, Elisabeth Frøysland Pedersen og meg, Sindre Hovdenakk.
Prisen består av et bilde av Sandra Blichert kalt Ballerinaben, og det er en stor glede for meg å overrekke dette håndfaste beviset på at hun er kåret til Årets litteraturkritiker 2024 til Live Lundh!