Årets litteraturkritiker 2026

Tale ved Kåre Bulie under utdelingen 5. mars 2026 på Litteraturhuset i Oslo:

Vinneren av Årets litteraturkritiker-prisen i 2026 må trygt kunne kalles en unik skikkelse i landets kulturliv. Dét kommer til uttrykk også i at vedkommende lenge før han nå mottar denne utmerkelsen, ble kåret til en av Norges ti viktigste og mest interessante og engasjerende litteraturkritikere etter det moderne gjennombruddet. På den listen stod navnet hans ved siden av Camilla Colletts og Arne Garborgs, for eksempel – som en av to nålevende signaturer. I 2019 påpekte juryen nedsatt av Norsk Kritikerlag at historien om landets lyrikk ikke ville ha vært den samme uten vedkommendes «utrettelige nysgjerrighet og vilje til kritisk og kontrær tenkning».

Årets litteraturkritiker er altså skribenten likevel ikke blitt før nå. Juryen den gang kalte ham både folkeopplyser og veiviser. Jeg vil legge til adjektivet allestedsnærværende. Han blir også den eldste som har mottatt denne utmerkelsen: Vinneren fyller snart 87. Under utdelingen vi befinner oss på, er det tradisjon for å vente til talens slutt med å avsløre den utvalgte. Men det enestående ved årets prismottaker gjør at de fleste allerede vil ha forstått hvem det er tale om. Så la meg uttale den berømte navnekombinasjonen like godt først som sist: Jan Erik Vold.

For nordmenn flest er han primært kjent som lyriker. Men den som har fulgt det minste med i landets bokbransje, vil ha merket seg at mannen er en sjelden kraft også når det gjelder andre typer utspill. Jeg anbefaler å begynne fra start: med «Entusiastiske essays», Volds klippbok fra perioden 1960 til 1975. På så mange vis peker den unge litteratens nedslag i kulturen og verden fremover: Her står tekster fra dagsaviser og tidsskrifter side om side, for eksempel. Vold har briljert med bidrag om litteratur i begge mediekategoriene. Dagbladet, avisen faren hans var utenriksredaktør i, ble tidlig juniors arena. I større grad enn de fleste norske forfattere har Vold stått frem som en med sans for avisen og journalistikken. Tidlig ble han likevel viktig også i landets tidsskrifthistorie: først i Profil, deretter i Vinduet, så i Basar.

I tråd med tittelen er «Entusiastiske essays» i tillegg betegnende for den utrettelige begeistringen Vold har utvist på skjønnlitteraturens vegne. Samtidig innvarsler det 700 sider store overflødighetshornet den tverrestetiske orienteringen som alltid har preget ham. I ung alder åpnet han litteraturens grenser mot så vel musikk som billedkunst. Typisk nok er røsten hans fortsatt å høre i et tverrkunstnerisk samarbeidsprosjekt i Nasjonalmuseets samlingsutstilling. Videre klargjør «Entusiastiske essays» at Vold fra første stund også har vært institusjonskritiker. Årets prisvinner har vist seg som en særlig utholdende kritiker ikke bare av litteraturen, men dessuten av litteraturkritikken. Som han oppsummerte i Vinduet i 1972: «Det norske litterære liv, anmelderbransjen, er noe tøv, det vet alle som har skrevet ting som forutsetter at én ny tanke skulle kunne krype inn i hodet på anmelderen.» Forfatteren har gjennom mange år angrepet Kritikerprisen og hevdet at den burde omdøpes til Norsk Prosakritikerpris. Også litteraturhistorikerne har fått smake Vold-pisken.

Samlingen fra 1976 innvarsler dessuten det internasjonale utsynet: Ikke minst på grunn av nærheten til Sverige har prisvinneren brakt litteraturen over landegrensene og bidratt kritisk til mer enn Norges offentlighet. Først og fremst demonstrerer «Entusiastiske essays» den nysgjerrigheten på diktet som ble bestemmende for det aller meste vinneren har gjort. Ingen av de 32 kollegene som har mottatt denne prisen, har med samme stedighet konsentrert seg om refleksjon over lyrikken. Statuttene fremhver betydningen av representasjon av «ulike sjangrer og estetiske kriterier» blant mottakerne. Derfor er det et særlig poeng å gi prisen til en skribent som har utgitt bok etter bok ikke bare med, men også om dikt. Vold har dessuten aldri pensjonert seg: Først i fjor vinter avsluttet han lyrikkformidlingsspalten sin i ukeavisen Dag og Tid, etter 15 års innsats. Kollegaen Georg Johannesen har som så ofte formulert poenget skarpt: Ifølge bergenseren finnes det bortsett fra Vold ingen her til lands «som i året bruker et fornuftig årsverk på praktisk og teoretisk lyrikkspredning».

Spredning, opplysning, formidling: Volds sakprosatekster går under mange betegnelser. Visst har han også vurdert enkeltbøker, men rollen han har spilt, har vært en annen enn den tradisjonelle dagspresseanmelderens. I samlingen «Kánon/kannon/kanón» fra 2016 skriver forfatteren: «Undertegnedes oppgave har vært å løfte fram folk fra min egen generasjon og forbisette helter fra en foregående. Min ‘kritikergjerning’ har vært et selvbestaltet prosjekt, der det alltid var en selv som kunne velge tema. Jeg ble aldri ‘ansatt’ hos noen. Jeg tro til, der det manglet en stemme.» Gjennom en formidabel tekstmengde trer ikke desto mindre et avgjørende kritisk prosjekt om «skrift og hvordan vi håndterer det skrevne», som opphavsmannen selv kaller det, frem. Det er kjennetegnet av omfattende kunnskaper, klare meninger og en formuleringsevne som får langt flere enn spesialistene på kroken. I samme bok, med undertittelen «En krønike om litterær kvalitet», la Vold til hva som kreves: «En kritiker må besitte en viss grad av suverenitet. Først og sist må han stole på sin egen smak. Og vite at smak krever mot.» Hans eget over et halvt århundre lange livsverk har det hele.

I juryen for Årets litteraturkritiker 2026 sitter Elin Lindberg, Emilio Sanhueza, Vigdis Moe Skarstein, Leif Tore Sædberg og undertegnede, Kåre Bulie. På vegne av oss alle ber jeg Jan Erik Vold komme frem og motta et trykk av Øyvind Torseter, tegnet på en pris vi gratulerer ham hjertelig med.