Arktis som planetens orakel

Tid: Onsdag 6. desember kl. 19.00
Sted: Office for Contemporary Art Norway, Nedre gate 7, Oslo

I Norsk kritikerlags årlige forelesningsrekke har OCA har gleden av å invitere til to forelesninger med henholdsvis dr. Knut Ljogødt og OCAs direktør Katya García-Antón, onsdag 6. desember klokken 19.00. I forelesningene sine vil Ljøgodt og García-Antón drøfte tidligere og nåværende forhold mellom kunsten, Arktis og menneskene der.

«By a route obscure and lonely,
Haunted by ill angels only,
Where an Eidolon, named Night,
On a black throne reigns upright.
I have reached these lands but newly
From an ultimate dim Thule –
From a wild weird clime, that lieth, sublime,
Out of Space – out of Time.»

I flere århundrer har det fjerne nord – Ultima Thule – og da særlig Arktis vært omgitt av mystikk og oppfattet som et avsidesliggende og farlig område. Dette synet ble forsterket av romantikernes dyrking av det sublime i naturen, og den dag i dag påvirker det måten vi oppfatter Arktis på.

Første vers av Edgar Allen Poes dikt Dreamland fra 1844 peker mot 1800-tallets oppfatning av Nord, herunder også Arktis, som et sted hinsides fornuften. Poe, som var en av romantikkens mest sentrale talsmenn, ble også påvirket av usikkerheten som den gryende moderniteten representerte – da særlig følgene av den industrielle revolusjon og den vitenskapelige rasjonaliseringen av naturen. Poe forestilte seg en verdens utkant hinsides tid og rom hvor sivilisasjonens frykt, fordommer og håp ville komme til uttrykk.

Mens modernitetens og vekstens grenser settes på prøve i vår tid, består Arktis’ ubeskrivelige vilkår som verdens visjonære lokus med overbevisende styrke. Den kalde krigens oppfatning av Arktis som en frossen diplomatisk buffer mellom øst og vest er imidlertid borte. I dag utgjør Arktis et brettspill for forskjellige fremtidige maktsystemer og en livets fremtidsmodell som krysser feltene teknologi, politikk, økonomi, miljø, internasjonale relasjoner, forskning, kultur, rase og kjønn.

Sett fra et slikt perspektiv befinner norsk Arktis seg i hjertet av radikale endringer som vil forme vår felles fremtid. Svalbard huser allerede den globale frøbanken med halvannen million frø og er nå også hjem for Arctic World Archive, som oppbevarer høyt prioriterte globale data i opptil tusen år. Arktisk råd har erklært at urfolkenes særskilte kunnskap (anerkjent som en systematisk tankeretning) spiller en avgjørende rolle med hensyn til hvordan de ulike utfordringene ved de arktiske endringene skal imøtegås. Lenger unna har Kina, som definerer seg som en arktisk nasjon, i år lansert «Belt and Road Initiative» (BRI): et massivt infrastrukturprogram som omfatter 60 land og skal forbinde Arktis med verden og vice versa. BRI foregriper ressursrikdommen som vil bli tilgjengelig når iskalottene i Arktis smelter, noe som er anslått å ville skje innen 2050.

Disse betydelige nyvinningene til tross er samfunnet rammet av en «arktisk lammelse». Som den norske psykologen og økonomen Per Espen Stoknes nylig uttrykte det, sitter den største hindringen for å forholde seg til de alvorlige problemstillingene i Arktis «mellom ørene på oss». I uminnelige tider har Ultima Thule rommet morgendagens vesentlige sosiale, politiske, teknologiske og økonomiske agendaer. Like fullt er det én kjernefaktor som unnslipper global oppmerksomhet i dag, nemlig kunsten.

Kunstens evne til å ta i bruk Arktis’ gåtefulle krefter og engasjere samfunnet i de alvorlige spørsmålene som brenner i områdets kjerne, står uten sidestykke både i dag og tidligere i historien. Endringene i Arktis skjer i et akselererende tempo, og øyeblikket er nå inne for at vi hver og en aktiverer våre skapende evner for igjen å forestille oss fremtiden for denne regionen og dens folk så vel som Arktis’ påvirkning på resten av verden. Til syvende og sist er det oss dette handler om.

Arrangementet er et samarbeid mellom Norsk kritikerlag og Office for Contemporary Art (OCA) med støtte fra Kulturrådet og Fritt Ord.