Arktis som planetens orakel

Kveldens foredragsholdere var dr. Knut Ljøgodt og Katya Garcia Anton, direktør for Office of Contemporary Art Norway (OCA). Foredragene ble avholdt på engelsk, under følger et lite utdrag på norsk.

Knut Ljøgodt var først ut, og under tittelen «Ultima Thule – Images of the North» presenterte han noen historiske momenter rundt Arktis i kunsten. Ljøgodts foredrag tok form som en effektiv kunsthistorisk gjennomgang av kunstnere som på ulike måter hadde tatt for seg Arktis og tilhørende aspekter, i sine verker.

Olaus Magnus (1490–1557), blant annet kartograf, sto bak et av de tidligste kartene over nordområdene. I samtiden var regionen svøpt i mystikk, det var et sted der monstre og andre farer lurte. Dette var en oppfatning av nordområdene man lenge holdt fast ved. I forlengelsen av dette trakk Ljøgodt fram Theodor Kittelsen, som det jo er vanskelig å unngå i sammenhenger som dette. Draugen er for eksempel hovedperson i et Kittelsens mange arbeider rundt det nordiske og norske, et vesen som ble en del av nordisk mytologi på 1800-tallet. Fra Kittelsen gikk ferden videre til maleren Henry Fuseli og hans maleri Night-Hag Visiting Lapland Witches (1796), et motiv som kobler seg på en overtro ledet til hekseprosessene, en historisk tragedie som blant annet minnes i et verk av Louise Bourgeois i Vardø.

Ljøgodt fortsatte med å fortelle at første gang Svalbard kommer til syne på et kart, er i 1598 av Willem Barents. Monstrene er fortsatt der, men gjengivelsen fortoner seg likevel som mer dekorativ. Deretter fulgte Abraham Speeck og hans verk Whaling on Danes Island, Spitzbergen (1634), et verk som også sier noe om hvaljakten som fant sted, og om koloniseringen som nordområdene nå begynte å bli utsatt for. Stadig flere jegere tilbrakte mye tid på Spitsbergen, noe som avfødte handel og industri, og følgelig langvarige bosettinger. Hvaljakten var dessuten viktig for tranolje-industrien – allerede den gang spilte olje en stor rolle for interessen for Arktis.

Herfra tok Ljøgodt tilhørerne med til romantikken og den tyske maleren Caspar David Friedrich (1774–1840). Det sublime var sentralt i romantikken, og ofte koblet til naturen og den skrekkblandede fryden man kan oppleve i møte med storslått natur. Periodens kunstnere lot seg fascinere av de nordligste og farefulle delene av verden, så også Friedrich. I hans Das Eismeer (1823–34) gjengir han store isflak og skip frosset fast i isen. Inspirasjon til isflakene hentet han derimot fra elven i nærområdet, han reiste ikke selv til polområdene.

Andre kunstnere i samtiden reiste imidlertid til polarområdene, stort sett i følge med forskere. Utover 1800-tallet begynte kunstnerne å reise stadig mer, noe som ga dem førstehåndskjennskap til sine motiver. I 1832 reiste den norske maleren Peder Balke (1804–1887) til nordområdene, og gjennom hele sin karriere malte han førstehånds observasjoner. Hans motiver har en distinkt nordisk karakter, samtidig som de bærer i seg referanser til det sublime og mystiske ved naturen.

Nordområdene var viktig for handel, men Arktis ble også fort et viktig sted å hente kunnskap påpekte Ljøgodt. Maleren Francois-Auguste Biard (1799–1882) reiste til Svalbard i 1838, og igjen i 1839 og 1840. Biard hadde riktignok malt de samme områdene før han reiste dit, men etter reisene ble motivene mer detaljerte. Biard reiste senere også til steder som Amazonas og Sør-Amerika, og med det – påpekte Ljøgodt – vokste kunstneren som oppdager frem, som en som søker etter uoppdaget land, dog ikke for kommersielle hensyn men i jakten på nye motiver – et vesentlig moment all den tid dette var en periode der landskapsmaleriet var ettertraktet.

Amerikanerne var også blant kunstnerne som utforsket nordområdene, noe vi kan se i Frederick Churchs (1826–1900) The Icebergs (1861) og William Bradfords (1823–1892) malerier. Sistnevnte spesialiserte seg på arktiske motiver, og reiste dit hele åtte ganger – først sammen med forskere, før han til slutt organiserte egne ekspedisjoner. Russerne ville ikke være noe dårligere, og Alexander Borisov (1866–1904) malte i 1897 Polar Night in the Spring.

Ljøgodt rundet av sitt foredrag med å påpeke at til tross for at ideen om det sublime og farefulle rådet om fremstillinger av nordområdene, så finnes det ikke ett bilde på Arktis i kunsten. Arktis har heller ikke sluttet å fascinere, og kunstnere i vår egen tid har også avbildet Arktis på ulike måter. Joan Jonas, Mette Tronvoll og Olav Christopher Jensen er blant kunstnerne som har hentet inspirasjon fra, og tematisert de geografiske områdene og det sublime ved dette landskapet.

Med det tok Katya García Antón over ordet. Under tittelen «The Arctic. Eye of the Storm» var fokuset vår tid, og særlig miljømessige aspekter som fremstillinger av Arktis og nordområdene i kunsten kan sies å berøre. Antón slo an tonen ved å begynne sitt foredrag i 1989, da hun befant seg i den sør-amerikanske jungelen, med utrydningstruede dyrearter som var truet av avskoging, og året da Berlinmuren falt. Derfra gikk ferden til 2010, da Antón overvar åpningen av Kunsthall Svalbard, der hun hadde observert tynne Svalbardsreinsdyr som lette etter mat under isen som var uvanlig for sesongen, presset til sitt ytterste i kampen for å overleve.

Nordområdene er, som Antón understrekte, alt annet enn en homogen verden. Det er snarere et komplekst sted der dyr sameksisterer med omgivelsene: Olje, gruvedrift, utskytingsramper for satellitter, og is og kulde. Under isen er det atomubåter, i luften over er det gigantiske fly. I dette scenarioet har kunsten en kritisk rolle, understrekte Antón, og trakk paralleller til temaer som angår miljø og klima, og kunsten potensial i å spille en viktig rolle inn i dette.

Nordområdene er et ekstremt attraktivt område når det kommer til naturressurser. For eksempel finner vi 1/5 av all olje her. Samtidig er nordområde et geografisk område som ingen eier i ordets rette forstand. Likevel vil verdens stormakter ha kloa i områdene. Anton fortalte om Caleb Larssens Land Grab, der han visualiserer hvordan russerne i 2007 sendte en undervannsrobot ned i havet for å erobre Nordpolen – ved å plante et flagg på havbunnen.

Et annet kunstprosjekt som tar for seg nordområdene, er Christian Houges fotoprosjekt som dokumenterer frølageret på Svalbard. Menneskenes tilstedeværelse på øya avdekkes, og hans fotografier stiller spørsmål ved hvorvidt menneske og natur eksisterer i symbiose eller kontrast, og menneskets konstante behov for kunnskap og kontroll. Kontroll er også tilstede i Tommy Wirkolas filmer, som på overflaten kan synes platte og komiske, men som egentlig sier noe viktig om identitet og stereotypier. Anton trakk også frem videokunstner Isaac Julien, hvis verk avdekker de mer universelle aspektene i regionen. Det råder fortsatt en stereotypi om at regionen er hvit – på alle mulige måter: Hvit snø, hvit is, oppdaget av en hvit mann. Sannheten er imidlertid en annen. For da Admiral Robert E. Peary reiste til Nordpolen i 1909, hadde han med seg afroamerikaneren Matthew Henson. Henson gikk i forveien og hadde fått beskjed om å stoppe da han nærmet seg polpunktet, slik at Peary kunne være førstemann. Men Henson stoppet ikke, og dermed er i realiteten den første som nådde Nordpolen.

Å unngå at fremstillinger av nordområdene er politisk ladet, er vanskelig å unnslippe, mente Antón, og påpekte hvordan det i dag er nærmest umulig å snakke om nordområdene uten å samtidig snakke om økologiske aspekter og klimaendringer. Nordområdene er også åsted for konflikt, kontroll og råderett. Hvem eier nordområdene, og hvem bestemmer hvordan de skal forvaltes? Gitt at nordområdene og naturen der er så sårbar som den antas å være, hvem skal avgjøre balansen mellom økonomi, velstand og miljø? Dette var spørsmål i Morten Traaviks prosjekt The Trial. Et annet realistisk faktum er matkjeder som ødelegges som følge av klimaendringer. Subhankar Banerjee har dokumentert isbjørnen, og blant bildene er et bilde av en isbjørn som spiser en annen.

Sist, påpekte Antón, er det en politisk kompleksitet i regionen, som vanskelig lar seg reflektere. Samtidig skal man ikke undervurdere kraften som kan ligge i bilder og performance, avsluttet Antón, og trakk frem episoden der Maldivenes president skrev under en lov om karbonnøytralitet, sittende i dykkerutstyr fem meter under vann.

Etter foredragene fulgte en q&a-session, der hovedspørsmålet syntes å være hva kunstneren egentlig kan gjøre i denne sammenhengen, hvordan kan kunstnerne bidra i situasjoner som dette?

Antón mente at allianser mellom vitenskap og kunst bør dyrkes videre, og at dette er en interessant vei fram i tiden. Hun påpekte hvordan forskere gjerne møter på en utfordring, kommer med en løsning, og først etterpå spør man om det var en god eller dårlig løsning. Her kan kunstnere komme inn og problematisere prosessen, fordi de besitter et annet blikk, et annet perspektiv. I forlengelse av dette påpekte kunstner Ole Jørgen Ness at kunstnere muligens kunne bringe med seg en type awkard science, hvorpå Anton understrekte kunstnernes evne til å se situasjoner fra andre vinkler.

Et annet spørsmål var hvorvidt vi egentlig bare opprettholder ideen om Arktis som en slags myte, og at vi mer enn å forske, kanskje bare bringer våre egne problemer dit, i stedet for å se etter løsninger. På dette svarte Antón med et spørsmål: Kan natur hjelpe prosesser for internasjonalt samarbeid og fred? Neppe, men naturen kan i stedet tvinge oss til å samarbeide.

Et siste spørsmål var om Arktis egentlig er så sårbart som mytene skal ha det til, eller om områdene tåler mer. Anton svarte at dersom man spør direktøren for polarinstituttet på Svalbard, så vil svaret være ja – Arktis er sårbart. Dersom temperaturen øker, så smelter isen, dette fører til endrede handelsruter fordi man da plutselig kan seile over nordkalotten. Følgelig blir havet forurenset, noe som igjen går utover dyrelivet – som i sin tur angår oss.

Arrangementet var et samarbeid mellom Norsk kritikerlag og Office for Contemporary Art (OCA) med støtte fra Kulturrådet og Fritt Ord.