Aschehougprisen 2002 til Ellen Einan

Tale til Ellen Einan ved prisutdelingen, ved arbeidsutvalget i Norsk kritikerlags litteraturseksjon, som er juryen for Aschehougprisen: Andrine Pollen, Trond Haugen, Nøste Kendzior og undertegnede, Asle Aasen Gundersen.

Juryen for Aschehouprisen består av arbeidsutvalget for litteraturseksjonen i Norsk Kritikerlag; Nøste Kendzior, Andrine Pollen, Trond Haugen samt undertegnede, Asle Aasen Gundersen. I år, som det er det trettiende året prisen deles ut, vil vi også benytte denne muligheten til å takke for tilliten fra Aschehoug. Det er med stor glede og forventning vi møtes på vårparten og kommer med våre innstillinger over forfatterskap vi mener er «måske egnede» til å motta Aschehougprisen. Våre innstillinger legger alltid føringer for sommerlesningen, og i år som i fjor, og årene før, stifter vi nye litterære bekjentskaper, oppfrisker gamle, dissekerer bøker eller simpelthen lar oss rive med.

Også i år var det ett forfatterskap som markerte seg med sin annerledeshet, sin poetiske, nesten impresjonistiske strøm av inntrykk. I år tilfaller prisen en poet. Jeg taler om Ellen Einan, og hennes omfattende forfatterskap med titler som blant andre Søster natt, Sene rop mellom bronsbergen og Hestene våker i duggtåkeengen.

Einan er ingen enkel poet. Tradisjonelle oppfatninger av poesien egner seg ikke for hennes suggestive og suggerende poesi frembrakt ved automatskrift. Siden debuten med Den gode engsøster i 1982 har hennes stjerne blitt stadig lysere og hun anses i dag for en av de viktigste samtidspoetene i Norden, men som alle poeter blir hun ikke lest av folket. Vi håper med denne prisutdelingen å rette på dette, vi håper å signalisere poesiens kraft, selv om den kan virke uforståelig, for i negasjonen av en empirisk erfarbar virkelighet, ligger det en insistering på den indre virkelighet.

Einans poesi er subjektiv, den er preget av et talende eller kanskje drømmende «jeg» som stenger «oss» ute. Men her ligger også den utfordringen juryen fant så fascinerende. Hennes dikt taler til hver av oss på forskjellige måter. De skaper besnærende stemninger, rytmer og melodier som på ulik måte utfordrer leserenes forståelse av de skrevne ord.

Det påfallende er at hun skriver en form for poesi som nesten tenderer mot det private. Hun skaper et eget univers, ikke minst ved hjelp av substantiviske sammensetninger knyttet til intimitet og nærhet til elementene. Dette nesten private språket, kunne man altså tenke seg forble utilgjengelig, men på grunn av den konsekvensen hun gjennomfører dette tidlige prosjektet med, makter hun å universalisere erfaringene hun skriver fram på en måte som gjør at de kommuniserer midt oppe i all sin egenart og merkelige uavhengighet.
Slik lyder det i diktet «Stenens mattsnakk i August», fra Muldsøstre, 1983:

Jord og vann har vært hos grå sten
og hvisket.
Jo, jeg har hørt de magiske ord.
Jeg har kornbarn her,
og sjøkornet vokser vaklende opp
av dynnet.
Jordhagen ser på oss.
Best vi går.

Vi «forstår» kanskje ikke «Stenens mattsnakk», denne uuttalte hviskingen av magiske ord og jordhagens «døde» blikk, men det er kanskje ikke så viktig? Eller er det akkurat det som er det viktige? Det uforståelige?

Diktene kryper inn i et landskap hos oss som vi selv ikke kjenner til, eller kjenner dårlig, og der dirrer de og utfører en slags magi. De er svært suggererende, trolske, forheksende. Vi opplever dem som besvergelser, og hennes fantastiske ordkonstruksjoner er formularer, mantraer, eller en form for messing: elvehår, søvnfugl, støyfugl, ventetonehage. Og personene de befolkes av: jordsøstre, duftengler, kraftbrødre.

Her er mye bekjennelse og anger, en sorgfull mildhet, eller en mild sorg. Sterk religiøsitet. Et raseri som blir holdt i stramme tøyler. Diktene uttrykker noe uforløst, det er kanskje derfor det må manes og besverges, og bønnfalles. Det de vil mane frem, kommer bare nesten til overflaten, før det glipper igjen.

Vi aner en norrøn tilknytning, en mystisisme tapt for det moderne mennesket, et spørrende, undrende jeg som ikke forstår sine egne ord, som forsøker å forklare seg selv, diktet som referer til natur, men da en natur som er oss og seg selv fremmed.
Dette opplever juryen som sentrale elementer i Ellen Einans forfatterskap, men vi mener å lese en større åpenhet i utviklingen av hennes dikt.
Jeg siterer et av diktene fra hennes siste diktsamling Innenfor og utenfor er ett fra 1999, «Døden er som før»:

Hellig rød stille.
Bekken vill.
Ordene små.
Elskeren gammel.

Huset av sne.

Helligheten ved porten.
Det bitre eplet de bød.
Det offerdyret de slet ut til bålet.
Dekke sine øyne til

Her er stemmen nærmest sakral med klare allusjoner til syndefall og menneskets unnfallenhet overfor døden, overfor tapet. Den klare poengterte stemmen understreker diktets tittel, men Einans musikalitet blir også her fremtredende ved de avsluttende allitterasjonene. Den rytmiske messingen tilfører diktet en dimensjon som kanskje viser tilbake på den tidligere naturorienterte stemmen?

Ellen Einans forfatterskap er et forfatterskap som fortsetter å modnes. ikke i forstand av at uttrykket og diktningen hennes forandrer seg radikalt, men i den forstand at hun holder fast ved og dyrker et prosjekt som i de senere samlingen krystalliseres i en poesi som virker mindre privat og hvor klarheten i den poetiske tanken nærmer seg en slags iskald ro som konkurrerer med store etterkrigspoeter både i Norge og i Europa. Hun har en stor beundrerskare blant våre samtidige poeter.

Med samlingen Nattbarn fra 1987 inntok hun 2. plassen i en nordisk poesikonkurranse iscenesatt av den danske poeten og litteraturkritikeren Poul Borum. Borum leste seg gjennom 225 nordiske diktbøker fra dette året og konkluderte med at Einan i Nattbarn hadde skapt en enestående fantasiverden. Dikteren er selv kjent for å ha uttalt at hun slett ikke forstår hva det hun skriver betyr, et «ærlig og glimrende» utsagn ifølge Tor Ulven.

Juryen falt for hennes uforståelighet, og med undrende blikk forsøkte vi å sette ord på hennes poesi. Om vi lykkes er opp til andre å bedømme, men det er nå en gang fordømt bra lesning.
Vi ønsker også å gratulere Solum forlag som med stort mot satser på en slik poet, og lar henne være seg selv i diktningen. I en tid hvor alt er overflate, og journalistisk banalitet misforståes som kvalitet, trenger vi stemmer som Ellen Einans.