Aschehougprisen 2019

Årets jury, arbeidsutvalget for litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag, har bestått av Cathrine Krøger, Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy, Hilde Slåtto og Janneken Øverland.

For ti år siden sa årets Aschehougprisvinner om seg selv: «Man må passe seg for å pynte seg med å være så jævla dark.»

I omtalen av hans aller nyeste bok pekte en kritiker på en «melankolsk ømhet for romanpersonene» og på ryktet hans som «en omsorgsfull forfatter» av bøker der «undergangen aldri [er] langt unna, men det er ikke redningen heller.»

I dette spranget, mellom det jævla svarte og destruktive på den ene siden, og det ømt omsorgsfulle befinner prisvinnerens nesten tjue år lange forfatterskap seg. Kanskje med en liten overvekt av det siste, dette at det kan gå, at det kan finnes en vei ut av alle vanskelighetene den enkelte og menneskeheten i sin alminnelighet vikler seg inn i.

Forfatterskapet er bejublet, om ennå ikke altfor stort. Til gjengjeld har det en bredde og en dybde, både sjangermessig og uttrykksmessig som er imponerende. En rekke adjektiv kan komme på tale: ambisiøst, allsidig, mangefasettert, filmatisk, globalt, alvorlig, satirisk, lekent og grublende.

Innholdet i bøkene spenner fra det høye til det lave, bokstavelig talt fra jord til himmel, fra det kvikt triviallitterære via det etisk diskuterende, det spenningsbaserte, krigsrelaterte og kunstproblematiserende til det politisk samtidsrelaterte.

Prisvinneren debuterte i 2001 med korte, skarpe prosatekster og fikk året etter et skikkelig gjennombrudd med en novellesamling der tolv egenartede tekster sto støtt hver for seg, men samlet dannet et finurlig mønster, slik at boken formmessig nærmet seg en roman. Og det er også som romanforfatter årets prisvinner har gjort seg bemerket, blant de mange nye, sterke stemmene som har skrevet seg fram i det norske prosafeltet de senere årene.

Allerede i 2005 viser prisvinneren at han behersker det store prosaformatet til fulle. Romanen, beskrevet som «en praktfull forsvarstale for beskjedenheten», fikk åtgaum både hjemme og i utlandet. Den har episk intensitet, ble berømmet både for miljøskildring og personframstilling, og kom til sin rett, også overført til tv-serie.

At vinneren også har et gen for det litterært spenningsskapende er den prisbelønnete, nifse sci-fi-ungdomsromanen – som på engelsk heter 172 Hours on the Moon – (2008) bevis for.

I dette forfatterskapet er det imidlertid Max, Misha & Tetoffensiven (2015) som foreløpig er hovedverket. Denne «larger than life»-romanen, med sine 1083 sider er et overdådig, modent, klokt og imponerende verk. Det gir et internasjonalt samtidsbilde gjennom fem tiår, trekker linjer mellom hverdagsliv, familiehistorier, storpolitikk, kriger og kunstutfoldelse. Hovedpersonen, Max, fra Forus i Rogaland, og de han omgir seg med, der og i USA, trer levende fram, samtidig som de kroppsliggjør ideer, ideologier og tenkemåter. Spenningen mellom mørket, særlig i de delene av fortellingen som handler om Max´ amerikaniserte onkel Owen og krigshandlingene i Vietnam, og de mykere, lysere partiene, familiebånd og kjærlighet, demonstrerer forfatterens virtuositet. For også i dette monumentale verket finnes det lyrikk i sprekkene, finnes det overlevelse og glimt av det Paal Helge Haugen, en annen skarrende dikter, en gang for lenge siden kalte «kjærleikens vesle reptil».

For å beskrive den totalkunstneren årets prisvinner er, må man legge til at han har skrevet, og fått oppført flere dramatiske verk, at han har laget en band-biografi over Motorpsycho, og selv, under merkelappen LACKTR, arbeider som både designer og billedkunstner, og gir alle sine egne bøker det særegne, visuelle uttrykket.

Det er en ære og glede å kunne gi årets Aschehougpris til Johan Harstad.

Janneken Øverland