Aschehougprisen 2026

Juryen for Aschehougprisen har i år bestått av Mari Grydeland, Leif Bull, William S. Mørch og Carline Tromp, som utgjør arbeidsutvalget for litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag.

Under følger juryens begrunnelse og tale til prisvinneren, ved Carline Tromp.

Vinneren av Aschehougprisen 2026 er en forfatter som, gjennom hele sitt virke, har opphevet grensene mellom det virkelige og det fantastiske.

I sin debut fra 1998 diktet forfatteren seg inn i den norske bokoffentligheten med et underlig åpningsord, som en fremmed fugls sang: Turalleri.

Minner ikke dette ordet også om noe annet? Jo, bare prøv å stokke om bokstavene. Allerede her viste årets prisvinner seg som litt av en luring, og som en forfatter som bruker språket til å stokke om på det vi kjenner.

For er det ikke dette som er turalleriens, jeg mener, litteraturens poeng?

Etter poesidebuten utviklet forfatteren seg raskt til et litterært kraftsentrum, ikke minst med noveller der underlige ting skjedde. En mann som sitter fast til moren sin med navlestrengen. En hjort som står i skogkanten og tenker. Mona Lisa som en ung jente blant ripsbusker, der det brått dukker opp en diger mann som suger seg fast på låret hennes.

HJELP! Hva er det som skjer? Vi er ikke i Volda lenger – så mye er sikkert.

Eller er det nettopp der vi er? Vestlandet er ofte åstedet. Som i forfatterens første roman, en bergensk romkom der Dante og Kafka spøker mellom de syv fjell, mens et knippe unge kvinner strever med seg selv, kjærligheten og for store herreskjorter. Her er tankesprang og melkespreng, bankende hjerter og litteraturteori.

Forfatteren vender ofte tilbake til språkets evne til å skape virkelighet. En feillesning av et ord i et dikt kan få universet til å revne i to – bokstavelig talt. Rykter og sladder kan endre verden.

Årets prisvinner er ikke redd for å gi kaffekjelen vinger, for å si det med en annen, tidligere prisvinner. Hun kan gi tilsvarsrett til en løve, gjøre en kvinne om til en lyktestolpe og sende de døde på tur til England.

Er alt bare et spill for denne forfatteren, kan man spørre seg?! Svaret må bli både ja og nei. Ja, litteraturen er definitivt et spill for henne. Samtidig står alt på spill.

Menneskene som befolker hennes særegne univers, baler med de spørsmålene vi alle må bale med: Er det noen som ser meg? Er det noen som elsker og forstår meg? Kan vi kjenne hverandre, kan vi kjenne virkeligheten – og hva om vi ikke kan det?

Ta Helga Mork, hovedpersonen i hennes siste roman. Hun er en forfatter som bare vil skrive om kvinner i store, trekkfulle hus – men som faller pladask for den gifte naboen. Og der – WHAT – ramler hun gjennom gulvet i en nedlagt skobutikk og inn i en parallell virkelighet!

Årets prisvinner tør å gjøre slikt, fordi hun tror på litteraturen. Hun gjør også et stort arbeid med å åpne og spre den: gjennom essay om kunstnere og forfattere, i verk som leker med litteraturhistorien, fra vikingtidas vonde dronninger til Baudelaires vonde blomar.

Jeg hører noe hosting fra sida her, det er James Wood og Lydia Davis, som er blant de mange store utenlandske leserne som har rost årets prisvinner opp i skyene.

Og når vi først er der oppe, er vi i en fin posisjon for å tildele en pris til en forfatter som aldri har bøyd seg for tyngdelovens begrensninger. Vi gleder oss over å gi årets Aschehougpris til Gunnhild Øyehaug.