Beste oversettelse

Tale holdt av Geir Kjell Andersland ved utdelingen på Litteraturhuset i Oslo 7. mars 2013

«En oversettelse er et nytt verk, en ny ytringsform, og vi skylder denne nye ytringsformen vår helhjertede lojalitet. Så er spørsmålet hva det betyr. Mitt svar er at det betyr å skrive boka på norsk. Å gå inn i teksten som skriver. Å ta ansvar for teksten. Jeg vil naturligvis ikke misforstås dit hen at det å skrive boka på norsk, skulle bety å ikle alle utenlandske diktverk lettfattelig norsk normalprosa. Poenget er at oversetteren må melde seg på i samme klasse som forfatteren. Hun må møte den utenlandske teksten med et like nyskapende, like lekende, eventuelt like frekt og freidig forhold til sitt eget språk, som forfatteren har til sitt.»

Sitatet er fra talen fjorårets vinner av oversetterprisen, Merete Alfsen holdt ved Norsk Oversetterforenings 60-årsjubileum i 2008. Det angir på presis og helhetlig vis den utfordrende oppgaven man står overfor når oversettelser skal vurderes.

Årets jury har bestått av: Liv Riiser, Audun Lindholm og undertegnede, Geir Kjell Andersland

Som vanlig har det vært mye verdifullt å velge mellom. Det er ubarmhjertig å skulle nominere bare fire kandidater til prisen. På den annen side er og blir det et luksusproblem for en jury. Og igjen blir vi, i dette arbeidet, minnet om hvor nødvendig den del av det norske litterære tilbudet som utgjøres av den oversatte litteraturen faktisk er.

De nominerte er:

- Johannes Gjerdåker for oversettelsen fra islandsk av Bergsveinn Birgisson: Svar på brev fra Helga, Pelikanen forlag
- Bjørn Aasheim for oversettelsen fra tysk av Heinrich von Kleist: Fortellinger, Bokvennen forlag
- Agnes Banach for oversettelsen fra polsk av Witold Gombrowicz: Dagboken 1953–1958, Flamme forlag
- Kari Kemeny for oversettelsen fra ungarsk av Péter Nádas: Parallelle historier, bind I og II, Agora

Årets vinner av Kritikerprisen for beste oversettelse 2012 er:
Agnes Banach for oversettelsen av Dagboken 1953–1958 av Witold Gombrowicz.

I sitt essay i Klassekampens bokmagasin 22. september 2012 beskriver Agnes Banach hvordan hun nærmet seg oversetteroppgaven med ærefrykt og trøster seg sålydende:

«Heldigvis er det ikke et krav at oversetterens talent skal være i nærheten av forfatterens.»

Til dette er det for det første å si at hun med disse ord synes å prestere et ubehjelpelig riv av den listen som vi har plassert høyt, i tråd med Merete Alfsens kyndige anbefalinger. Men for det andre viser måten hun faktisk har løst oppgaven på, at uttalelsen nok snarere demonstrerer et velutviklet talent for koketteri enn et talent for oversettelse kun på det jevne.

Hun har løst oversetteroppgaven nettopp ved å melde seg på i samme klasse som forfatteren. Hun har beveget seg over listen med god margin. Agnes Banachs spenstige og årvåkne oversettelse har fått frem Gombrowicz’ syrlighet, innforståtte henvisninger til polsk kultur sett fra hans eksil og hans dårlig kamuflerte selvopptatthet, uten at dette bare blir fakter på norsk. Men hun har heller ikke glattet ut eller forsøkt å perfeksjonere en tekst som strittet mot da den ble skrevet og fortsetter å stritte mot 50 år senere.

For å sitere Jarek Semik i BT 23. oktober 2012: «Stilen til Gombrowicz er overdådig, den springer ut av genuin lekenhet, skaperglede og språklig overskudd som er formidlet suverent til norsk i Banachs galante gjengivelse.»

Agnes Banach har utvilsomt hatt god hjelp av den svenske oversettelsen til Anders Bodegård, som har foreligget lenge, men resultatet er en suveren norsk språkdrakt, og det er Agnes Banachs egen kreasjon.

I den forbindelse en liten parantes: Forlaget Flamme må få skryt for å ha initiert at Dagboken omsider foreligger på norsk.

Samtidig har Samlaget utgitt forfatterens skuespill: Yvonne, Vigsla og Operette, oversatt av Knut Andras Grimstad. Året 2012 ble dermed det året da Witold Gombrowicz gjeninntok sin rettmessige plass på det norske litterære kartet etter at Gyldendal sluttet å oversette etter hans død. Tatt i betraktning av at han stadig blir regnet som en av det 20. århundres viktigste forfattere, kan man vel si at det var på høy tid.

Ifølge statuttene for Kritikerprisen for beste oversettelse deles prisen ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa.

Geir Gulliksen skriver i sitt etterord at «Dagboken er ujevn og løst komponert, men ofte forbløffende forløst og frigjørende å lese. Antakelig er denne boken akkurat det den var ment å være: et litterært opprør mot den stivnede Litteraturen. Gombrowicz var antilitterær, det erklærte han flere ganger.»

Uavhengig av Dagbokens litterære verdi er det på det rene at den har øvet stor innflytelse på fremtredende norske forfattere. Dag Solstad, Espen Haavardsholm Stig Sæterbakken og Karl Ove Knausgård nevnes hyppig blant de som har latt seg inspirere. Så vi kan nok enes om at vi her har en viktig forfatter, en viktig bok og en viktig oversettelse.

Det er planlagt et bind II neste høst som vil dekke tiden fra 1958 til forfatterens død i 1969. Det er betryggende å vite at samme oversetter vil fullføre verket.

Og vi får tro at hun etter årets pris kan gå til arbeidet med mindre beskjedenhet vedrørende sitt talent. Talentet er dokumentert. Koketteri, tidvis sjarmerende nok, er også unødvendig. Utfordringen blir vel snarere preget av prestasjonsangst.

Agnes Banach – gratulerer!

Foruten æren er prisen et trykk av Tom Stian Kosmo med tittel «Ung kvinne med vaskebjørn».