Bokåret 2015

Kritikerlaget oppsummerer bokåret 2015

I panelet satt Ingunn Økland (Aftenposten), Margunn Vikingstad (Morgenbladet) og Alf Kjetil Walgermo (Vårt Land). Ordstyrer var Ellen Sofie Lauritzen.

Salongen var støttet av Fritt Ord og Norsk kulturråd.

Ellen Sofie Lauritzen åpnet årets julesalong med å slå fast at det utgis omkring 1200 bøker i året; hvor starter vi når bokåret skal oppsummeres? Panelet tok utgangspunkt i årets Brageprisutdeling som nettopp hadde funnet sted.

Ingunn Økland mente Brageprisevinneren Lars Saabye Christensen hadde «en egen evne til å omstøte sin egen stil slik at han både ligner seg selv og er en annen. Magnet har mange klassiske Saabye-trekk i det nostalgiske stemningsleiet. Men når hovedpersonen reiser til USA, skjer det noe med språket og stilen i romanen; det blir en vill og sprø roman, skrudd sammen på en ny måte.»

Alf Kjetil Walgermo påpekte at Brageprisen for voksen skjønnlitteratur igjen gikk til en mann, for niende gang på ti år. Han savnet flere kvinnelige prisvinnere. «Når det er sagt, var dette en vinner med et stort språklig overskudd.»

Brageprisnominerte Linjekonvallpiken av Anne Oterholm ble trukket fram av Margunn Vikingstad. Hun mente skrivemåten i romanen var «formmessig raffinert, spissfindig og stilig» og at Oterholm hele tiden utfordrer leseren i hvordan hun etablerer og presenterer virkeligheten i det litterære universet. I Oterholms litterære konstruksjoner, i selve skrivemåten, oppstår det òg en nokså særegen, en subtil og eksistensielt skrudd humor.

Økland var uenig, hun mente Liljekonvallpiken var svak, og at tittelen hinter til en symbolikk det aldri kommer noe ut av. «Det er som om teksten ber leseren fortolke noe den ikke vil gi fra seg, som kanskje ikke finnes i teksten.» Hun trakk også fram det hun mente var «ørkesløse dialoger», og leste opp et eksempel.

Vikingstad påpekte at hun først tenkte at tittelen skurret, men at den ved nærmere plasserer seg helt naturlig inn i rekken av tidligere titler i forfatterskapet: Etter kafeen, Tilfeldigvis begjær, Toget fra Ajaccio (og at Liljekonvallpiken subtilt og slående nok henviser til en skillingsvise). Det Oterholm gjør er at hun blottlegger manglende kontakt med virkeligheten hos fortelleren. I denne glipa oppstår det en komikk, en humor nettopp knyttet til de «ørkesløse dialogene» og til et generelt ubehag i korleis eg-forteljaren, nokså ynkeleg, prøver å handtere konflikten mellom konstruksjon og verkelegheit.
Walgermo var opptatt av fortellergrepet, av den kikkende fortelleren i stedet for den allvitende. Han mente at Oterholm lykkes med å skape en uro hos leseren. Han syntes ellers tittelen var dekkende for romanen, slik liljekonvallen er en vakker, men giftig blomst. «Det ligger mye gift under overflaten..»

Brageprisnominerte Hanna Dahl og hennes novellesamling Rønneimperiet ble trukket fram som en spennende debutant med et uhyre godt språk, og veteranen Liv Køltzow og hennes roman Melding til alle reisende ble også diskutert.

Økland mente boka var energisk, grov og røff i stilen, men at den manglet et plott, at Køltzow ikke hadde greid å smi en fortelling ut av stoffet og at kjærlighetsforholdet framsto som trivielt.

Walgermo var positiv til Køltzow, spesielt kontrasten mellom den entusiastiske og naive fortellerstemmen og romanens sårbare og mørke undertone. «Opplever hovedpersonen kjærligheten eller blir hun utnyttet? Tittelen Melding til alle reisende spiller på en mangel. Det er flere mangler og tomrom i teksten, slik sykdommen gjør at noe også mangler i hennes liv.»

Vikingstad var også positiv til Køltzow og mente at det språklig og formmessig upolerte i romanen speilet tematikken godt. Slik demonstrer den hvordan en romans skavanker blir det som tilfører prosaen et virksomt trykk.

Kjell Askildsen var en annen forfatter som gjorde comeback i høst, med novellesamlingen Vennskapets pris. Økland var litt engstelig i forkant, men ble ikke skuffet. Hun trakk fram de mange korte tekstene, og følelsen av å være i kontakt med råmaterialet, selve skriveprosessen. Askildsens kikkermotiv ble også nevnt. «Han har brukt kikkermotivet jevnlig siden 1966. Denne kikkingen blir mer seksualisert her. Mennene er kikkere for å gi seg selv en følelse av å være i live.»

Walgermo trakk også fram de mange skisseaktige scenene i boken. «Det samsvarer med dagens norm i norsk litteratur – at en ikke skal si for mye. Jeg tror denne vil stå seg som en god Kjell Askildsen-bok.»

Vikingstad påpekte at å lese Kjell Askildsen i slik skisser gir en opplevelse av å lese Askildsen destillert; en ser enda tydeligere hvorfor han er kanonisert og hvorfor det er mulig å kjenne seg starstrucked av å oppleve Askildsen lese opp novellene sine live.

Walgermo hadde lest Karl Ove Knausgårds bok Om høsten. Det samlede inntrykket var at boka føltes litt kjedelig og forutsigbar. Han mente prosjektet var sympatisk, men metoden, eller grepet, ble for tydelig – å finne det karakteristiske ved enhver ting. «Å forklare verden for et barn blir også en litt for trang sekk.»

Vikingstad var også enig i at boken ble kjedelig i lengden – kun to tekster festet seg hos henne, fikk henne til å humre. «Knausgårds hovedtema om skam er et tema med et veldig stort potensial for komikk, òg i slike nedtegnelser fra et hverdagsliv.» Men hun så fram til at Knausgård vender tilbake til fiksjonen.

Økland mente boken var preget av «mye rusk og rask og skriveøvelser. Men fire-fem tekster vil hun ta med seg videre her i livet. Og det er ikke lite, mente Økland.

Geir Gulliksens roman Historien om et ekteskap ble trukket fram som en av høstens vinnere.

Vikingstad var imponert over Gulliksen, hun mente romanen var Gulliksen på sitt beste. «Stilistisk modig tenkt og svært godt skrevet om hvordan kjærlighet oppstår og hvordan bare den kan forsvinne. Det fins en slags fatalisme i hvordan Gulliksen lar hovedpersonen dyrker frem en tredje part. Det er som om veien til helvete utforskes, men det inneholder likevel ingen vurdering av om dette var lurt eller ikke. I Historie om et ekteskap reindyrker, intensiverer, skraper Gulliksen det helt ned i skildringen av et moderne samliv. Slik framstår romanen som en foredlet versjon av Tjuendedagen.»

Økland trakk fram det selvbiografiske elementet i romanen. «At jeg vet at Gulliksen selv har vært igjennom en skilsmisse gjorde ikke noe med lesningen; hele boka fremstår som en hypotese. Den som går, går bare, uten behov for å snakke. Den som sitter igjen, har behov for snakke. Dermed lager han en tenkt samtale med kvinnen som har gått.»

Walgermo mente hovedpersonen var litt for naiv, og at det dempet risikoen i romanen, men at det også fantes en veldig sterk sensibilitet i boka. Han mente at den var blant årets beste.

Linn Ullmanns De urolige ble også trukket fram som et av bokhøstens høydepunkt.

Økland mente dette var Ullmanns beste bok til nå. «Hun har holdt en veldig lav profil med sine kjente foreldre Liv Ullmann og Ingmar Bergman. Men det er tydelig at tampen brenner her.» Økland mente også Ullmanns skrivemåte var interessant i det at den speilet farens dødsprosess. Hun trakk også fram barnet Linn Ullmanns forhold til moren og til faren: «Med moren er hun et barn som veksler mellom å være desperat og klengete – det er en veldig sår undertone her. Med faren er hun mer distansert, men undertonen er mer komisk. «De har eksempelvis en avtale om en sittning, da er Linn fire år og Bergmann 48 år. De snakker ikke så godt sammen og Bergmann forklarer at det er fordi aldersforskjellen er så stor. Når dette forklares for en fireåring blir det komisk.»
Walgermo oppfattet derimot ikke sittningen som komisk, snarere litt trist.

Vikingstad var positivt overrasket over Ullmann. Hun mente at titler og fortellinger av Ullmann generelt var litt for diffuse og glattpolerte til å legge seg på minne, men at høstens utgivelse både i form og tematikk hadde med «kant».

Til slutt ble det snakket om årets debutanter. Erle Marie Sørheim hadde uttalt i Dagbladet at debutantene var flinke, men litt pregløse. Panelet var ikke helt enig i den beskrivelsen.

Økland trakk fram Maria Dorothea Schrattenholz diktsamling Atlaspunkt som en fascinerende debutant. Walgermo nevnte Maria Navarro Skarangers Alle utlendinger har lukka gardiner som en interessant debut.

Det kom kritikk fra salen om at samtalen hadde lagt for lite vekt på poesien. Walgermo var enig, og mente at det er nettopp de sterke diktsamlingene som utmerker seg mest i bokåret 2015. Han trakk fram noen sterke diktsamlinger, blant annet Terje Dragseths Jeg skriver språket , Inger Elisabeth Hansens Å resirkulere lengselen, avrenning foregår og Steinar Opstads Kjærlighetstapene.

Hvem burde få Kritikerprisen?
Økland: Kjell Askildsen
Vikingstad: Geir Gulliksen
Walgermo: Steinar Opstad

Referat ved Astrid Fosvold / Ellen Sofie Lauritzen