Bokåret 2017: Dikt og forbannet sannhet

I panelet: Margunn Vikingstad (Morgenbladet), Ingunn Økland (Aftenposten) og Kristian Wikborg Wiese (Vårt Land)
Ordstyrer: Hilde Slåtto (Vårt Land)
Referent: Ole IB Storø

Hilde Slåtto: Det gis ut ca 2500 norske skjønnlitterære titler i året og når vareopptellingen for 2017 skal gjøres rede for, hva står igjen da?
Mange spurte seg i fjor, da debatten raste om virkelighetslitteraturen, hvilken vei ville den selvbiografiske litteraturen ta? Var den ved veis ende eller ville den ta en helt ny retning? Det en kan slå fast er at den lever i beste velgående, men kanskje har den fått en mer politisk og samfunnsbevisst åre?
Gamle helter har hatt en ny høst, dog går mange av dem den vante opptråkkede stien, men kritikere har jublet over gamle kunster.
Og er 2017 det året da den satiriske og morsomme romanen gjorde comeback?

Hilde: Har du lyst til å begynne å snakke om hvordan bokåret har vært for deg, Ingunn?

Ingunn Økland: Jeg hadde for min del tenkt at jeg skulle konsentrere meg om sånn fullblods fiksjonslitteratur i år. Og det har jo vært noen gode titler av den typen. For eksempel Berge av Jan Kjærstad og Begynnelser av Carl Frode Tiller, men så er det sånn at når man setter seg ned og prøver å systematisere litt, se på helheten, finne ut hvordan ser dette bildet ut, trekke noen linjer, så er det jo påfallende mye virkelighetslitteratur. Jeg tror jeg har funnet noe sånt som 20 titler så langt, og det er sikkert mye som jeg har oversett også. Og jeg er jo nysgjerrig også på hva som skjer i den sjangeren nå. Det er jo tydelig det at virkelighetslitteraturen er omdiskutert, også er noe som gjør den tiltrekkende, og som skaper aktivitet akkurat der. Og hvis jeg skal si litt om de tendensene jeg ser, så vil jeg si at den deler seg i to retninger. Den ene er bøker som har ren autofiksjon, og med det mener jeg at det er et sammenfall mellom navn på forfatter og hovedperson i boken. Og titler som ligger der, er bøker fra Olaug Nilssen, Audun Mortensen, Erlend O. Nødtvedt, Mette Karlsvik for eksempel. Også har du en annen retning, som er bøker med tydelige selvbiografiske plott, men fiktive navn, og der er titler fra Ole Robert Sunde, Nils Fredrik Dahl, Helga Hjorth, Thorvald Steen. Og midt i mellom et sted, så finner man Levi Henriksen, Demian Vitanza. Det som jeg synes er interessant, er at i den gruppen bøker som er ren autofiksjon, der er det nesten ingen av de titlene som ikke også har en refleksjon over bruken av den sjangeren. Altså, du merker at det har kommet inn en slags bevissthet og ønske om å diskutere med seg selv hva er det man egentlig holder på med her. Og det synes jeg jo er interessant å se, fordi i løpet av det siste året så har jo, kanskje særlig Aftenposten, vært ute etter at … forleggere og redaktører … at man har kunnet snakket åpent om de dilemmaene som oppstår når man bruker modeller, når man skriver selvbiografisk. Og det er veldig vanskelig å få noe svar på det, men så ser vi nå at forfattere selv, de er interessert i å diskutere det i intervjusammenheng, som Nils Fredrik Dahl og Vigdis Hjorth som jo har gitt veldig gode intervjuer om hele den dimensjonen av, ja, spørsmål knyttet til etikk, fiksjon osv.

Men i disse bøkene, da, så kan jeg peke på noen måter å gjøre det på. Knut Ødegård er ute med en diktsamling i høst der mange av diktene har en skikkelse som heter Knut. Han er i mange av diktene en liten gutt, og han opplever en del ganske dramatiske situasjoner, for eksempel i skolegården der han i et av diktene blir tisset på av de andre elevene. Og dette har tydeligvis noe med at faren til denne Knut har hatt en betydelig rolle i under krigen. Han har vært politimester og det er uklart om han har gjort noe galt. Så det er ganske dramatisk materiale, sensitivt materiale, der forfatteren helt til slutt har lagt inn en note der han sier at her er det mye biografisk materiale, men jeg gjør oppmerksom på at der jeg har brukt personnavn også har gått langt i retning å fiksjonalisere. Han kommer men en sånn liten disclaimer, litt sånn a la det man har på film der man sier at alle personer er fiksjonalisert, og litt for å unngå rettsak slik man fikk i Hollywood på 1930-tallet da. Så det er liksom den enkle modellen. Tormod Haugland i sin bok med tittelen Om dyr og syn, han tar denne refleksjonen rett inn i fiksjonen, altså inn i romanteksten, og begynner å diskutere med seg selv i denne oppvekstskildringen, hva er nå egentlig her, det som nå rulles opp her, hva er det som egentlig er minne, hva er fantasi, hva er fiksjon, og da bruker han venner fra den gangen, han begynner liksom å ta den tanken, den runden med et kritisk blikk på ens egen skrivepraksis i boken. Han skriver for eksempel at nå beveger jeg meg inn i en skildring av min mor og da må jeg passe på å være nøyaktig og sannferdig. Så det er en måte å gjøre det på. Noen bruker det her til å tulle og tøyse. Audun Mortensen for eksempel i den her lille romanen Fire dager i Berlin. Audun Mortens reiser for å intervjue en tysk venn i Berlin. Der de snakker om livet, depresjon, arbeidsplasser og de har en samtale. Da er det sånn at Audun Mortensen vil ha denne vennen på glid til å si noe interessant om noen felles bekjente, men vennen vegrer seg, han har ikke lyst til å snakke stygt om andre, og da kan Audun Mortensen si: «Jammen, dette må vi se på som et litterært problem som jeg trenger hjelp til å løse». Så det er en måte å gjøre det på. Så er det flere andre, Stig Aasvik i romanen Lofotveggen, han har jo innbakt en sånn historie hvor Stig Aasvik prøver å skrive en roman mens han sitter på et jobbsøkerkurs hos NAV. Han kommer da faktisk ut med denne romanen i romanen og blir intervjuet av Lofotposten om Lofotveggen-romanen, og der Lofotposten spør: ja, så nå har du slått deg på selvbiografien du også da? Ja, han har jo på et vis det, men det jo mye tull og tøys her sånn og. Så dette her er på mange måter hva forfattere selv kan finne på å kaste opp i luften og se hva som skjer, reflektere, tulle litt, komikk, og det er ikke alt av dette som er god litteratur, men jeg synes det er interessant at det brukes såpass mye krefter på å prøve å komme til en forståelse av sjangeren og hva man selv holder på med da.

Hilde: Ja, Kristian, da er det naturlig at du ser det fra din vinkel.

Kristian Wikborg Wiese: Ja, jeg synes du sa i sted at det gis ut over 2000 bøker … jeg tror noe av det, hvis jeg skal se på en tendens, eller noen trekk med noen av bøkene, spesielt innenfor skjønnlitteraturen, er at veldig mange forfattere skriver om de samme tingene. Det er nære relasjoner, følelser, familie, psykisk sykdom, så det ble veldig tydelig for meg etter at jeg leste å se på de som stikker seg ut, som et originalitetskriterium, det ble viktig. Og innenfor den biten så er det i hvert fall to tendenser, to andre trekk som jeg har lyst til å trekke fram, og det er innenfor science fiction-litteratur. Jeg synes det har vært mye av det, mer enn vanlig. Lasse Fosshaugs Alt etter havet og Didrik Morits Hallstrøms Lysår. Begge er da veldig gode, men noe forskjellig. Den ene utspiller seg både i Norge og i et postapokalyptisk Russland, mens den andre på et romskip på vei til nærmeste levende planet. Hvorvidt dette har noe å gjøre med den virkeligheten vi befinner oss i, hvor vi kanskje lever med en konstant trussel … om det er terror eller atomkrig eller miljøutfordringene, så tror jeg kanskje det smitter over på skjønnlitteraturen. I tillegg så har du … i virkelighetslitteratur, så har Gunhild Øyehaug skrevet et lite essay, Miniatyrlesingar, som kom ut tidligere i år, hvor hun påpeker at hun er på seminar i nordisk litteratur og det blir påpekt fra talerstolen at dette har noe å gjøre med … det er 18-årssykluser innenfor litteraturen og at vi nå befinner oss i en syklus hvor det fantasi, det er science fiction som kommer til å dominere, men med et virkelighetslitteraturaspekt. Så det er en slags virkelighets-science-fiction. Jeg synes også, som du innledningsvis sa, det satiriske, det humoristiske, det har vært mange gode innenfor for den sjangeren. Ozenfant, Ozenfant av Lars Mørch Finborud, The Hills av Matias Faldbakken, Vestlandet av Erlend O. Nødtvedt og Lotte Elstads Jeg nekter å tenke. Og det er jo det som er så … både dels denne science fiction-sjangeren og den satiriske sjangeren har til felles, handler jo om et mer sånn samfunnskritisk aspekt, det at du kan ta et element, aspekt av det samfunnet du lever i, og så vri om på det og belyse det fra annen vinkel, som jeg tror gjør at bøkene fungerer så godt. Og kanskje særlig Lotta Elstad. Og det er en annen ting som overrasker meg, at det er så få som skriver om bruken av for eksempel sosiale medier da, hvordan det påvirker oss. Lotta Elstad bruker dette helt bevisst for å vise hvordan kjærlighetsforhold i en multimedialtid utspiller seg, hvordan vi aldri er helt alene. At vi alltid kan bli sport opp via sosiale medier. Så, ja, to tendenser. En knippe bøker som er gode. Jeg synes også for så vidt, men den kom litt seint, Joachim Kjørsviks Folk jeg har møtt, som jeg ikke har lest, men gleder meg til å lese.

Hilde: Vær så god, Margunn.

Margunn: Ja, det er jo alltid kjekt å bli utfordret på, å drive kategorisering, for det er jo en interessant øvelse der en har litt tidsaspekt. Og når en ser tilbake og sånn, så har man hatt tiår på tiår med forskjellige typer litteratur. Nå har vi hatt politisk realisme, vi har hatt postmodernisme, vi har hatt tilløp til at gjenfortellingen, storfortellingen kom tilbake og tok sin plass på 90-tallet, og så kom da den der autofiksjonen, den var jo allerede der rundt 2000 med Knausgård og andre i Norge og Skandinavia. Det er jo interessant å se hvordan autofiksjonen har beveget seg videre, det er jo litt det spørsmålet som du stilte i starten, hva er det som har skjedd med den? Det er jo tydelig at det har skjedd noe, at det er et eller annet sånt behov for å trekke inn en større verden i historien om seg selv. Når jeg har lest, prøvd å få en oversikt over dette året, så er det jo helt klart, som Ingunn sier, at virkeligheten er der på forskjellige måter i litteraturen. Samtidig så er det noe fint å se med de gamle heltene. Jeg har hatt et utrolig sånt der crush på Jan Kjærstad. Jeg synes det har vært fantastisk å lese han på sitt beste. Det er noe med en forfatter som har fulgt oss så lenge og vært så synlig til stede, og vært en premissleverandør for hvordan fortelle historien, hvordan tenke analogi og involvert seg og engasjert seg i ting som er viktige som forfatter, hva kritikken skal være, og samtidig vært utrolig sånn provoserende på sitt vis med å lansere, alltid ville ha et eller annet sånt verdenssyn som skal ligge til grunn for historien. Altså, han har jo disse svære og pompøse begrepene sine, Carlton-faktoren eller blikket, Watson-blikk. Men jeg synes han har … i den siste romanen hans er det utrolig kjekt både å oppleve at en blir veldig sånn revet med av hans evne til å skildre … til å skape portrett og samtidig bruke en så traumatisk hendelse som 22. juli på sin veldig sånn egen måte, at han både spiller på den, men samtidig skaper en helt annen historie enn det. Det er noe med at en ser en tendens til at både den store, store fortellingen får lov til å være i et veldig konkret politisk og sosialt samfunnsmessig perspektiv. Og så har du da en annen forfatter, en ung helt for min del, Jan Kjærstad som den gamle helten og Demian Vitanza som den unge, som har skrevet Dette livet eller det neste, hvor han helt tydelig bruker virkeligheten, en roman basert på intervju med en tidligere fremmedkriger, og skaper det om til en roman. Han er ekstremt dyktig på hvordan han bruker formen for å vise at historien er konstruert, men samtidig trekker leseren inn i en sånn meddikta situasjon, gjøre det på mottakelig god måte. En tredje sånn mellomhelt for min del dette året, har vært Carl Frode Tiller. Han er jo på en måte fremdeles i fiksjonens verden, men jeg opplever Tiller på en helt annen måte, han skriver på en annerledes måte, han har litt av samme tema som tidligere, altså det sosiale perspektivet, det samfunnsmessige perspektivet, de nære relasjonene, ikke minst relasjonen mellom barn og mor, og konsekvensen av familierelasjoner som ikke er konstruktive i en oppvekst. Samtidig så trekker han inn et tydelig sånt økoperspektiv, og supplerer litt av den trenden som en har sett med Brit Bildøen og Espen Stueland og det engasjementet der en bevisstgjør forfattere på å skrive en ny type programlitteratur da. Men jeg synes Tiller gjør dette her på en veldig sånn raffinert måte og jeg opplever at han skriver på en annen måte ved å være mer naturlyrisk og beveger seg inn i en annen retning enn han har gjort i for eksempel Innsirkling-trilogien. Det overrasker meg at han ikke er mer til stede i nominasjoner og kåringer. Jeg vil litt tilbake til min crush på Jan Kjærstad dette året. Han hadde en sånn fin artikkel i Morgenbladet i 2015 der han skriver om dette det her med hvordan vi har behov for å spikre romanformen først, og at man har hatt en periode der det er lett å se seg blind på autofiksjonen og virkelighetslitteraturen, mens det er helt tydelig hvis en sveiper over alt som fins av samtidslitteratur, så er det jo plass til alt. Demian Vitanzas er jo en slags dokuroman – til den virkeligheten som en ser i Erlend O. Nødtvedts roman, som jo er både virkelighet helt hinsides virkeligheten – til Jan Kjærstad som forholder seg tett opp til virkeligheten, som er mer aktuell enn på lenge.

Hilde: Jeg synes jo vi kanskje skal forfølge Jan Kjærstad.

Ingunn: Gjerne snakke om Jan Kjærstad, for det er stas at han har klart å skrive denne boken. Han er en intellektuell kapasitet i Norge, det er helt sikkert, og typisk nok så blir det han som skriver den 22. juli-romanen som er smart, viktig, ubehagelig, stilig. Han tar seg bryet med å bygge en litterær konstruksjon fra bunnen av. Altså, disse tre i denne boken har jo helt forskjellig stemme, helt forskjellig stil uten at noen av dem får deg til å tenke på Jan Kjærstad. Men det er en annen ting. Det kom noen bøker i høst som vi i Norge trenger. Berge er opplagt en sånn bok, og jeg opplever også at den Vitanza-boken, som du nevner Margunn, som skildrer livet til en som bli Syriafarer, det er også en sånn type bok jeg tenker når jeg leser den at dette er nyttig. Ofte så tenker en jo ikke på den måten i møte med skjønnlitteratur, det er mer virkelighetslitteraturen som har vært sånn subjektiv, veldig sånn tett på familie, tragedier, konflikter og så synes jeg at noen av disse titlene her peker på, ikke nødvendigvis på ømme punkt, men man klarer å nærme seg det som er offentlige dilemmaer da. Og det vil jeg si med boken til Olaug Nilssen også, som jo er en veldig personlig, familiær historie og som vant Brageprisen nå for et par uker siden. Jeg synes jo også det var veldig rart at verken Kjærstad eller Tiller var nominert til Brageprisen. Men Olaug Nilssen var nominert, for så vidt med god grunn, og vant den prisen. Det er en bok som jeg også tenker vinner Brageprisen fordi den er viktig og fordi det er en bok som folk kan trenge å lese. Jeg synes at den litterære kvaliteten der er ganske variabel. Det er mye sånn, og det er litt av problemet med virkelighetslitteraturen at den kan bli mye dagbokskriverier og notater og tekster litt sånn på nattbordet, og litt sånn lite litterært konstruert. Og det synes jeg også er et problem med boken til Olaug Nilssen, Tung tids tale, at den har veldig mye sånn dagbokstruktur der du følger en søknadsprosess familien har, hun må få flere timer avlastning til sønnen. Men det den boken vinner på, er jo at Olaug Nilssen skriver om noe som fremdeles tydeligvis er vanskelig å diskutere – livet med et funksjonshemmet barn. Og ikke bare livet med et funksjonshemmet barn, men med et funksjonshemmet barn som er voldelig. Det er jo det som er det såre punktet med den boken, og som for min del gjør den rystende. Fordi her heter jo hovedpersonen Olaug og sønnen heter Daniel. Olaug Nilssen har jo en sønn som heter Daniel og som har en autistisk diagnose. Og det som jo er ekstremt med den boken, er jo at Olaug, altså moren, er jo rett og slett et voldsoffer som blir slått og bitt av denne Daniel. Og det er jo veldig sensitivt å skulle skildre i en tekst som skal bli offentlig, og jeg merker jo det at Olaug Nilssen er en av de forfatterne som har en sterk tvil mens hun skriver omtrent, får jeg følelsen av. Det er jo mange etiske dilemmaer ved den boken. Denne sønnen Daniel vil aldri være i stand til å svare for seg for eksempel. Men Olaug Nilssen arbeider seg liksom gjennom det ene tunge valget etter det andre, og kommer ut med en bok som det tydeligvis er bruk for. Det synes jeg jo er, hvis man kan kalle det en vending i virkelighetslitteraturen, nå kan vi bli ivrige her på å skulle stake ut en kurs nærmest på vegne av litteraturen, det kan bli litt kunstig det også, men der er jeg enig i det at der skjer det noe nå, at den sjangeren kan kanskje brukes til andre ting enn å skildre et indre kaos for eksempel.

Margunn: Jeg tenker Olaug Nilssen vinner på at hun klarer å vise fram et system, et apparat som står på sitt og vil definere dette her barnet, og noen foreldre som står på sitt og nekter den definisjonen. Hun klarer å vise den ambivalensen som er mellom det. Det er jo ingen på en måte som kommer ut som den seirende part. Hun klarer å vise at her er det … at man ser på det ulikt og at det er helt naturlig. Det kan minne litt om det som jeg synes er kvaliteten med Vigdis Hjorths Arv og miljø, der hovedpersonen klarer å fortelle at dette her er min historie, sånn opplever jeg det, men hvorfor i all verden klarer ikke jeg å slippe dette her. At det finnes en selvkritisk impuls både hos Hjort og Nilssen i … i dette skriket som det oppleves som, som en helt nødvendig historie, det er nok noe i denne type nødvendigheten som virker kanskje mer akutt da på et eller annet vis, eller at det går inn i noen andre typer strukturer enn den der private sfæren.

Hilde: Den er jo privat, men det er jo nesten som romanen har satt i gang en bevegelse. Det er folkeopplysning, de aller fleste vet jo ikke hvordan et møte med et sånt system er.

Ingunn: Da hun fikk Brageprisen så kom hun jo opp på scenen, Olaug Nilssen, og hadde med seg en tale. Dette fikk jeg høre fra Anne Merethe Prinos som var til stede der. Hun hadde med seg en tale for når hun først hadde fått denne prisen, så vil jeg også lese opp en skikkelig tale. Og den var politisk, så hun har jo hatt en agenda, tror jeg, med den boken.

Kristian: Det er jo interessant, fordi det er jo mange bøker som er gitt ut i dag som åpenbart har en litt sånn politisk agenda, men de faller igjennom da. Og det tror jeg handler om at hun, ja, hun ønsker å skildre systemet og peke på hva som er galt, men det er som det er sagt her, det er hennes historie med dette barnet, som kanskje er det som ligger øverst som det viktige, og så kommer det andre under. Mens andre forfattere … det kom en bok som heter Mare på Samlaget som prøver å skildre flyktningkrisen. Lars Petter Sveen, han har jeg ikke lest, men han har et liknende prosjekt, men ikke klart å treffe så hardt som de andre. Jeg tror også Demian Vitanza er inne på det samme sporet, hvor han, ja, han ønsker å skildre livet til, historien til denne hjemvendte Syriafareren, og så kommer det politiske som en konsekvens av det, at de går så tett og så nært.

Margunn: Det som er så interessant med Vitanza sin skrivemåte, noe som jeg opplever som gjør boken så god litterært, er jo akkurat det at når denne her Tariq som han blir kalt i romanen, når han kommer tett på det vanskelige, det mest ømme, det mest såre og det som kan involvere og få så store konsekvenser for andre, så sier han men her må vi skrive om, du kan si at det skjedde ei uke etter, si heller at det … tyr til fiksjonen da for å skape ei ramme for historien, rett og slett må lyge for å få det sant. På sine premisser da og det er en sterk kvalitet med romanen.

Hilde: Ja, hvorfor er romanen viktig når en også ønsker å skrive det som er et dokumentarisk prosjekt?

Margunn: Og her handler det jo om noe som konkret som at her vil jo PST være inne og eventuelt lese, fordi her kan det jo være materiale som kan avdekke og få konsekvenser for han. Det er jo virkelig så … altså fiksjonen som beskytter enkeltmennesket på en så akutt måte.

Kristian: Ja, og den styrken boken har da, for å knytte den til den konflikten som pågår i Syria. Jeg opplevde da jeg leste boken at jeg kom veldig tett på det som foregår. Mye tettere enn hva nyhetsmediene klarer å gjøre. Og du blir vitne til de skjebnene, de lidelsene som pågår, på en ganske brutal måte. Så det er en sterk bok!

Margunn: Den har en helt annen tilnærming til for eksempel det Åsne Seierstad har i To søstre, som på mange måter kan ligne på Vitanzas roman, men … altså, det er jo sterk lesing det også, men den er basert på … det er all usikkerheten rundt hva som har skjedd med disse søstrene. De vil jo ikke fortelle sin historie. De er ikke interessert i å komme i dialog og dermed så må jo forfatteren på et eller annet vis forholde seg til det, gjøre noe med det på en annen måte. Jeg lot meg provosere over at hun blir litt sånn sikker på et usikkert grunnlag. Vitanza har jo kilden, men gjør det usikkert likevel. Han lar tvil komme fram, at den siver inn i hele romanformen, og det skaper en ærlighet da.

Hilde: Ja, og at løgnen er til stede når man også forteller en historie fra virkeligheten.

Margunn: Det er jo banalt, men alle historier har ulike versjoner, men det kan jo på en måte ikke understrekes ofte nok.

Hilde: Det er jo betegnende at To søstre er sakprosa og hun har ikke hatt tilgang på kilder, og Vitanza er roman og har hatt fullt kildegrunnlag.

Ingunn: Og det synes jeg også er … sjangerskillet mellom disse to bøkene som gjør at det forventes ulik stil og tone og etterrettelighet. I sakprosaen i Norge så har man de siste 10-20 årene, så har det vært mye snakk om at sakprosaforfattere skal være like gode litterater som en som er skjønnlitterær forfatter. Man skal bruke litterære virkemidler, fortelle på en fengende måte, og det er vel og bra, men så ser en ofte når en kommer til det som er diskutabelt materiale, så forventer lesere og jeg selv at det skal være skikk på en sakprosabok. Det skal være kildebelagt, det skal helst være, som i tilfellet Åsne Seierstad som bruker … hun er jo en av de som er god til å bruke litterære virkemidler, men der kan jeg ofte oppleve at jeg blir sittende å få en distanse til hele materialet. Hun prøver å skape nærhet ved for eksempel å gå inn i hodet på Anders Behring Breivik, ved å på en måte skildre hvordan Anders Behring Breivik opplever det å være på Utøya. Og så sier forfatteren selv at dette her er noe som jeg har kilder på, hun har jo selvfølgelig fra avhør og sånn, men hun baker det inn på en litterær måte, og jeg sitter da og opplever at hun går for langt. Her kan du ikke komme opp med en note, og da blir det et lite problem. I To søstre også, det er noen veldig dramatiske episoder der, for eksempel så er det jo en scene som skildrer drapet på en liten gutt. Og da viser det seg, hvis du begynner å se i noteapparatet, hvis du begynner å ettergå hva som er kildegrunnlaget for dette, så er det en chatkorrespondanse mellom to venninner der begge er anonyme. Altså det er veldig tynt, mens når man leser Demian Vitanza, denne romanen, der han, forfatteren og denne Tariq, som er hovedpersonen, de har begge to et bevisst forhold til at dette er en litt sånn løs masse. Av og til så tar han noen short cuts, og nærmest sier det, at nå må vi ikke ta alt for gitt her. Demina Vitanza viser også at han er usikker på hva som blir fortalt, ja, men da tar man det til seg som nettopp en usikkerhet og aksepterer det. Jeg synes nesten at jeg lærte mer av den romanen. Nei da, den er kjempegod den To søstre også. Men det var på en måte enklere å ta både usikkerheten og fortellingen til seg i den romanen til Vitanza enn i To søstre.

Margunn: Han gir jo og en stemme til denne Tariq, der han helt tydelig gir en litt sånn Halden … en innvandrersjargong som på et vis er veldig sånn muntlig, men samtidig så er … det er ikke sånn transkribering, men tydelig at han har fått en form der … det er jo kanskje sånn med alle oss at når vi blir transkribert eller gjengitt muntlig så høres vi ganske sånn lite intelligent ut, så han gir han jo en stemme som er litterær og samtidig som du skjønner at her er en type sosiolekt som gir et sånt veldig sterkt portrett. Det er jo noe med … form er jo viktig for å skape litteratur og det er jo Vitanza er veldig godt eksempel på.

Kristian: Der gjør han jo egentlig noe genialt ved å fjerne sine egne spørsmål fra teksten og nettopp la stemmen til Tariq komme fram.

Ingunn: Siden vi nå snakker om bøker med politiske siktemål, så må vi jo også inn på Lotte Elstad. For der er det jo nå i høst kommet en bok på norsk om abortloven. Det høres jo utrolig sånn … ja, kan man skrive noe sånt om abortloven, liksom. Og det kan man altså skrive veldig festlig om. Om hele det der … om reservasjonsretten, om demonstrasjonene som utspilte seg i 2014 knyttet til dette forslaget fra regjeringen om at leger skulle kunne reserverer seg mot å utføre abort. Der har du altså en forfatter, Lotta Elstad, som har gått inn og bare bestemt seg for at hun skal lage en satirisk, politisk roman om dette spørsmålet. Hun er jo, apropos sånne stilistiske kvaliteter, en av få norske forfattere som virkelig … hun er morsom, festlig, hun er utrolig sånn munnrapp og muntlig i stilen. Hun setter opp en slags … en situasjon da med en, ikke helt unge kvinne, men godt over 30 år, men er blitt ufrivillig gravid og skal bare på legekontoret å få ordnet opp i dette her. Så er legen en sånn nymoralistisk ung jypling som sier at nei, dette må du tenker over, og her er det blitt obligatorisk i Norge, det er jo fiksjon da, men her er det blitt innført en regel i Norge, i denne romanen om at du må tenke deg om i så, så mange uker, er det tre uker hun får til å tenke på dette? Men hun nekter jo, tittelen er jo Jeg nekter å tenke.

Margunn: Det er vel ei uke, men så blir ikke helga talt med, så det blir egentlig litt lenger.

Ingunn: Og det synes jeg jo er en tøff bok, fordi hun får til å gjøre en samfunnsdebatt litterær. Samtidig må jeg også si, det er kanskje en bok man kan være litt sånn uenig i, den er jo litt på samme spor da, men det som er interessant med den bok der, og den Hedda da, som hun heter, hun blir gående å lalle og roter seg bort i en kar, og de drar med en campingbil inn i skogen, så hun får liksom aldri tatt denne aborten. Fosteret blir jo eldre og eldre, og til slutt så nærmer hun seg denne kritiske grensen. Og det som da skjer i roman, og jeg tror kanskje mot forfatterens vilje, og kanskje er det bare meg som får en sånn politisk ukorrekt impuls, men jeg begynner å lese dette fosteret som en slags sidekick til denne ufrivillige gravide moren, og så merker jeg at mens jeg leser romanen så … for mye av spenningen er jo knyttet til om hun kommer til å få tatt denne aborten, eller blir det liksom bare til at dette barnet likevel får leve, hva skjer. Og så merker jeg da at jeg sitter å leser en bok som åpenbart er et innlegg i abortdebatten der Lotta Elstad er ute etter å helt parkere dette spørsmålet om reservasjonsrett og obligatorisk tenketid. Mens jeg begynner å få en sånn sympati for dette fosteret, at det skal få leve. Jeg ser hele hennes politiske prosjekt, men så virker boken litt sånn omvendt på meg. Det hadde vært tøffere hvis det endte med at dette barnet ble født da. Men da vill det jo på en måte falle sammen som politisk satiré, men jeg tenker det ville vært en vending som kunne vært tankevekkende det også.

Margunn: Det er noe med sånne velsmurte romaner … jeg snakket med en forlagsredaktør om at vi kritikere innenfor litteraturen … det velsmurte og smoothe som bare skriver av gårde, det er sjeldent det vinner et sånt veldig gehør, mens innenfor musikken så er jo den gode poplåten … den kan jo gå hjem hos den mest sofistikerte kritiker. Jeg tenker at det er litt sånn med den der boka til Lotta Elstad, den er smart og den er vittig og den er aktuell, men jeg merker at jeg blir ikke helt påkobla. Altså, hvor mye det trykker her egentlig når jeg har lest en sånn Demian Vitanza-bok. Det er klart det er helt ulike romaner, men når man da har ulike bøker som skal prøve å forholde seg til virkeligheten her, så … det er morsomt, det er poengtert og det blir referert tenkere og i det hele tatt, det er mange sånne ingredienser som gjør at hun er … ja, en intelligent forfatter, men jeg sitter liksom ikke igjen med at den er en av mine bøker av året. Og det tror jeg er noe med, jeg vet ikke, kanskje noe av det velsmurte i det.

Hilde: Men er boka så velsmurt? Den går jo litt løpsk også.

Kristian: Jeg synes det er et veldig godt trekk ved den. Det er et veldig, veldig driv i språket. Det er tempo som gjør at du leser den på et par timer hvis du kommer veldig inn i den. Og det er jo et trekk ved vår tid, at ting går veldig fort. Ting går bare kjappere og kjappere

Hilde: Nå er sikkert noen her som tenker at vi kun ser på romanene. Hva med lyrikken?

Kristian: Sånn generelt, så synes jeg det er et helt passe lyrikkår. Det er mye av det samme. Så har du selvfølgelig de som utmerket seg, og det er Øyvind Rimbereid, han har den merkelige egenskapen at for hver bok han leverer, så er de veldig ulike. Han fornyer seg selv på hver eneste bok og det er en ganske god egenskap, for mange forfattere skriver jo den samme boken i ti år. Men han leverer noe nytt. Du kan sikkert finne elementer du kan plukke opp i Jimmen eller disse de andre bøkene.

Margunn: Det er jo interessant å se hvor mye han har hatt å si for det dramatiske diktet. Innenfor lyrikken så er det ekstremt mange unge og eldre som er innenfor … altså, det er mye dramatiske dikt, alt i fra Anna Kleiva til … ja, til Rimbereid, hvor både unge til etablerte er i den formen, og hva sier det om … hvorfor har det blitt sånn i lyrikken? Jeg har ikke fått lest alt for masse, men jeg har i hvert fall lest Cecilie Løveids siste, hun fikk jo Brageprisen for Vandreutstillinger, og jeg må si at det var nesten befriende å lese. Det er jo både gammeldags i måten å liksom henvende seg til kunstverket, og det var deilig å lese noe sånt. Det var masse spennende og flott der, ja, litt gammeldags samtidig som hun jo også er sosial og politisk. Skjønner veldig godt at den har fått Brageprisen.

Hilde: Den har noe friskt over seg.

Margunn: Noe friskt og noe gammeldags.

Ingunn: Det er nok litt typisk at man snakker såpass lite om poesi her, og jeg tror også kritikere leser for lite poesi, følger for dårlig med på det. Og det er en sjanger som hadde trengt mye sterkere kritikk, mye sterkere oppmerksomhet, for det er mye slapt i norsk poesi for tiden. Jeg leste i vår, da var det veldig mange som debuterte med diktsamlinger, og jeg vil jo at det var mye blek litteratur. Det virker som det er en sjanger der det er veldig lett å få debutere, og der redaktører ofte … eller hvorfor blir det så slapt da. Jeg tror det jobbes for lite med den sjangeren. Den lever litt sitt eget liv og det aldri bra når et kunstuttrykk lever sitt eget liv. Da kan det bli internt, da kan man slå seg til ro med at sånn er det her hos oss, og da blir det til at man ser etter noe som stikker seg ut. Og hvis man først skal se etter hva som stikker seg ut, så vil jeg jo nevne diktsamlingen til Stein Torleif Bjella. Det er en herlig bok og med type dikt du nesten ikke har i Norge, som foregår på bygda, og du har sånne mislykka bønder, og folk som snylter litt på NAV, skogseiere som selger hyttetomter til blodpris. Det er et sånt bygdedrama som utspiller seg – i det som også er ganske gode dikt, men ikke fantastiske. Jeg merker at Bjella mangler litt på å gi det et løft til helheten når han komponerer tekst, men det er en fin bok fordi plutselig bringes poesien ut til et sted der den veldig sjelden befinner seg. Og den kommer jo nå ut i andre eller tredje opplag. Også den der Barsel-boka til Kristin Storrusten er ute nå i tredje opplag og det er jo en sånn heftig bok om fødselsdepresjon og hvor utrolig kjipt det er å leve livet med små barn.

Margunn: Bjella han leker jo med har virkelighetslitteraturen. Det er tilsynelatende ekte personer, så har jo den der biografibiten bak der han forteller hvem disse personene er og som er tydelig oppdiktet da. Man kan umiddelbart tro at det er naboen han skriver … så han er jo veldig sånn leken.

Kristian: Men det synes jeg også Kristin Storrusten gjør. Hun er veldig morsom og boka er veldig annerledes enn mange andre diktsamlinger som har kommet i år og sikkert tidligere. Hun har jo også noen sånne mer grafiske elementer, det er et kryssord inni der, det er sånne ulike og nye måter å bruke poesien på.

Margunn: Så har man jo debutantene da som man må snakke om. Vi har jo denne her Tante Ulrikkes vei som jeg nettopp har lest og jeg må jo si at den er virkelig, virkelig, virkelig god! Det er en type forfatterstemme i en form igjen som gjør at … altså, det er en debutant, Zeshan Shakar, og tittelen Tante Ulrikkes vei, og så handler det om to gutter fra Stovner og deres oppvekst. De er satt inn i en form der begge to skal på en svare på en undersøkelse om oppvekstsvilkår i bydelen, noe som gjør så mye med hele romanen – og bruke et sånt begrep. Det blir helt tydelig at det spesielle partikulære med de to er at de ikke må representere en hel befolkning på Stovner. At gjør det så stilig, og viser både noen ekstreme ulikheter mellom disse to guttene som i utgangspunktet er like, samme alder, fra samme området, men som havner veldig ulikt ut. Samtidig som det er sånne helt klare likheter som er grunnet av politiske og sosiale forhold, hva skal jeg si, det å være sånn brennmerket på sitt vis. Det er rett og slett rørende hvordan han klare å utføre det. Jeg tenkte at de har ikke kom til å skille veier, den ene havner på universitetet, den andre i kriminaliteten, så det finnes noe emosjonelt, at de forlater hverandre. Det er en påtakelig god debut, og igjen noe som oppleves som en viktig roman i norsk samlitteratur. Han blir på mange måter Norges svar på Jonas Hassen Khemiri, svenskenes store innvandrerforfatter.

Hilde: Jeg synes jo det grepet nettopp har en motstand mot innvandrerroman.

Margunn: Han er veldig bevisst på det, ikke sant, på dette her at nå skal jeg representere Stovner. Det er en sånn selvkritisk refleksjon mot, en sånn utsigelsesposisjon av hele sjangeren. Og veldig godt skrevet.

Kristian: Jeg holder på å lese den, jeg er ikke helt ferdig, men jeg har vokst opp på samme tid så det er mange av de samme referansen. Og så har jeg vokst opp på den andre siden av byen, så det er interessant å lese den som innblikk i en kultur og i et geografisk område som kanskje ikke har vært så åpnet opp i litteraturen. Jeg ser jo særlig denne Moe som tatt ut av denne filmen som heter Schpaa som kom på 90 tallet, og det er noe sånt steretoypisk, klisjeeaktig i denne fremstillingen som tidvis forfatteren også er veldig bevisst på og spiller på det. Jeg synes det er interessant å få et innblikk i den tiden og den kulturen ikke minst.

Ingunn: Jeg kan jo trekke fram en helt annen debutant, Therese Tungen, som debuterer med noveller, for å få litt sjangerspredning her i samtalen også. Og den har en veldig bra tittel, synes jeg, Ein gong var dei ulvar. Den kom jo egentlig på et bra tidspunkt med hele ulvedebatten, og det den gjør da er å hente opp det der når tid vil det kunne oppstå noe ulveaktig i oss, i mennesket da. Det er på en måte en økosolidarisk ånd i novellene hennes der hun forsøker å vise at disse dyrene, det er ikke noe sånt sterkt politisk standpunkt mot det å felle ulv, så prøver hun i hvert fall å vise på hvilken måte mennesket står i et avhengighetsforhold til ulven, jeg holdt på å si også mentalt. Det er særlig en novelle som peker seg ut. Den heter Flaumen og skildrer et lite samfunn som opplever en katastrofe på grunn av en flom, og der er en sånn hardhaus som nekter å evakurere. Han skal være på sin gård uansett, og han skal også holde sin datter der, så det er disse to, en ti år gammel datter og denne hardhausen som blir igjen når alle andre drar. Det er litt sånn Cormac McCarthy The Road-stemning, bare det at denne faren er ikke god. Et stykke på vei så er han opptatt av å skaffe mat til datteren og ordne det slik at de klarer seg de to. Men så begynner han å få en litt sånn mer vill karakter, han går litt oppløsning, du skjønner at han er selvdestruktiv, du skjønner at han har et alkoholproblem. Og så er det da hvordan denne mannen blir innhentet av noen sånne dyriske krefter i seg selv. Dette er sånn norsk stilig prosalitteratur, samtidig som hun har sånt trøkk i disse naturskildringen, og særlig i den katastrofeskildringen når menneske prøver å forbli menneske i en sitasjon som blir mer og mer ekstrem.

Kristian: Den er jo apokalyptisk. Jeg synes også den novellen med de tre barna som er alene hjemme og venter på foreldrene, har en sånn uro i teksten som på en måte smitter over og setter seg i kroppen. Jeg tror det er noe som gjør at jeg synes noen av de tekstene er veldig, veldig gode, at de sitter i så lenge etterpå. Den kom jo ut tidlig i 2017.

Hilde: Det er også en novellesamling som har et så stort spenn. Novellene er veldig forskjellige, samtidig som en kjenner igjen en slags grunntone. Jeg synes jo det er imponerende.

Kristian: Hun er kanskje for gammel til å få Tarjei Vesaas´ debutantpris? Er det tak på den? Hvis ikke så bør hun være en kandidat.

Hilde: Debutantene debuterer jo senere og senere.

Margunn: Ja, han er ganske voksen han Shakar.

Kristian: Jeg ser for meg de to som veldig aktuelle til kandidater til debutantprisen.

Hilde: Er det noe dere kjenner som er usnakka?

Ingunn: Hvis det er noe vi ikke har snakket om, så er det et kritisk perspektiv på oss selv. Det som vi har snakket om nå … at det er veldig lite oppmerksomhet rund poesien, noen novellesamlinger blir ikke lest og anmeldt, men der synes jeg jo det har vært litt interessant i høst når man har fått en del sånn kritisk journalistikk om kulturanmelderi. Hva skjer egentlig med mengden, hva skjer med måten vi jobber på? Klassekampen gjorde i høst en empirisk undersøkelse, som riktignok er ganske tynn, men som likevel peker ut en tendens om at anmelderiet synker med nesten 50 prosent. 50 prosent i VG, nærmere 50 prosent i Dagbladet og Aftenposten. Jeg har naturlig nok lyst til å nyansere det, men samtidig så er tendensen ganske klar. Og da tror jeg at det som skjer, er … altså, hvem er det da som faller ut av anmelderiet? Hva er det vi mister i anmelderiet? Og det som jeg ser, er det de veletablerte navnene, de kjente norske forfatterne, det blir litt sånn at alle jakter på det beste, alle seriøse redaksjoner de må anmelde selvfølgelig Carl Frode Tiller, Jan Kjærstad, Merethe Lindstrøm, Unni Lindell. Det blir på en måte enda mer oppmerksomhet rundt de store navnene, de skal alle ha. Og så skal alle passe litt på debutantene. I hvert fall tenker vi sånn i Aftenposten, at debutantene må vi følge med på. Men jeg tror det der mellomsjiktet av forfattere som har publisert kanskje to-tre bøker uten å markere seg, en del av poesien, og en del av barne- og ungdomslitteraturen, kommer i et slags mellomsjikt som får lite oppmerksomhet. Så jeg tror vi får en sånn tendens der alle skal få anmeldt og følge med på de beste, og så skal vi følge med på det nye for der kan det skje noe spektakulært, noe interessant. Og så er det nok etter hvert ganske mange forfattere i dette landet som opplever at de får ingen offentlig mottakelse. Og det er jo ikke vårt problem, å bekymre oss for forfatterstanden. Vårt problem er jo å tenke på våre lesere, i Morgenbladet, Vårt Land og Aftenposten for vår del, får de det bildet og på en måte helheten vi ønsker å vise frem?

Margunn: Ja, men kanskje vi må bekymre oss litt for forfatterstanden. Om det er reelt eller ikke reelt, så ønsker man jo at kritikken skal fungere som en type motstand som skal være med på å skyve fram, sjalte ut og løfte det som er godt. Og generelt være med på å diskutere hva som er god litteratur og at det har noen konsekvenser for forfattere og forlag og ikke bare leseren. For eksempel det at det er så mye poesi som ikke får motstand, som ikke blir lest, som ikke blir vurdert, hvorfor i all verden kommer dette her ut, hva burde dette her egentlig vært, hvor burde poesien gått? Så det er jo et eller annet om den der offentlige diskusjonen om kvalitet og at det får konsekvenser for kunsten i seg selv.

Kristian: Ja, jeg satt og lurte på det i forkant av denne samtalen, for det har jo vært mye snakk om dette at kritikken sjaltes ut av avisene, men er det sånn at leserne i for eksempel Aftenposten reagerer på det? Får dere henvendelse fra leserne om hvorfor det ikke er mer kritikk?

Ingunn: Det som var med den Klassekampen-undersøkelsen, var at den passer best for aviser som kun kommer ut på papir. Den teller jo ikke ting som publiseres på nett. Den teller heller ikke med større artikler, tendensartikler. I Aftenposten så har vi de siste to årene faktisk hatt en veldig bred litteraturdekning, men en del av den dekningen kom i form av debatter, kommentarer og i form av lister med anbefalinger, så vi har på en måte bygget ut miljøet for anmelderiet såpass mye at våre lesere får en ganske bred dekning av litteraturen, selv om antall enkeltstående anmeldelser har gått ned. Det har vært et stort problem på nett, for bare et halvt år siden så var det sånn at våre anmeldelser knapt ble lest på nett, hvis jeg skal være helt ærlig. Det var utrolig liten interesse. Så det vi egentlig har jobbet mest systematisk med det siste halvåret, er å prøve å finne ut hvordan kan vi få opp lesingen på nett. Og det har vi lyktes veldig godt med. Så der har vi fått en økning i lesingen av anmelderiet digitalt. Jeg merker jo at jeg har vært pessimist så lenge at jeg blir jo litt lei av det. Jeg prøver å tenke hva kan vi tross alt gjøre. Men selvfølgelig har vi også lesere som sier de savner … som sier jammen dere anmeldte jo alltid en novellesamling av den forfatteren eller den poeten. For eksempel på poesi så kan jeg innrømme helt åpent at de bøkene vi har anmeldt på poesi i år, er typisk Cecilie Løveid, Øyvind Rimbereid, Knut Ødegård. Så det er de store navnene pluss debutantene.

Hilde: Det er et stort sjikt imellom der.

Ingunn: De fleste ligger imellom der.

Kristian: I et land som for eksempel Spania, så er det ikke noe mellomsjikt i litteraturen. Du har de store etablerte, og så er det de uavhengige. Nå er jo Spania et mye større land, men kanskje er det en tendens som er større enn bare her, at det er bare de største som blir sett og lagt merke til, mens mellomsjikt som forsvinner, og så vil du alltid ha en undergrunn som vil blomstre, tror jeg da.

Margunn: Og så blir jo den oversatte litteraturen oversett litt for mye. Og den trenger jo i alle fall motstand. Hva som blir valgt ut og gitt ut av forlag, og hva som blir vist fram. Og det er jo fantastisk mye fint da.

Ingunn: Og så tror jeg vi skal være litt forsiktige med å bare se på volum. Man kan telle og finne ut at ting har gått opp eller ned, men vi bør jo også i forum som dette og oss imellom, se kritisk på vår egen praksis. Hva slags anmelderi er det vi skriver og setter på trykk? Jeg opplever at det er mye som slapt. Det er mange slappe anmeldelser i Norge. Man er jo vant til å tenke at det er jo sånn skikk på sakene i Morgenbladet og Klassekampen, men jeg må jo si at Bokmagasinet i Klassekampen der er jo veldig mye slappe tekster opp og ned, og side ut og side inneganske ofte, altså. Noen av de anmelderne som har evnen til å være strenge og kritiske, de forsvinner ofte til redaktøroppgaver og så blir de hentet til forlag. Jeg kan savne Ane Farsethås, jeg. Hun var en viktig anmelder i Dagens Næringsliv først og så i Morgenbladet. Så blir hun kulturredaktør og da er det jo naturlig å ta andre oppgaver. Så blir hun da en samtalepartner for forfattere, en som tilrettelegger, og så kan man tenke: ah, vi hadde trengt henne. Preben Jordal, kjempegod kritiker, alltid skarp, streng, men roter seg inn i noe redaktørgreier. Vi må prøve å være litt sånn mer skjerpa også.

Hilde: Er vi for snille?

Ingunn: Ja, absolutt, vi alt for snille, og særlig når du tenker den der tendensen nå hvor man går etter de store, så får du terningkast fem i VG eller Dagbladet i en helt urepresentativ grad. Anmelderiet i VG skal nå ha enten fem eller tre. Altså, de skal ha fem eller seks, da er det noe å vise fram på fronten, eller så skal det være et skikkelig slakt, for da kan man vise det frem på fronten. Det er jo synd, altså.

Hilde: Men når vi begynner å nærme oss slutten her, så har jo vi en pris igjen, hvor vi kritikere skal gå i oss selv og nominere. Hvem er det som fortjener Kritikerprisen?

Margunn: Jeg tenker umiddelbart at dette er Jan Kjærstad sitt år. Det er utrolig deilig å bli begeistret for en mann du har hatt et så komplisert forhold til så lenge. Det er så aktuelt, han er smart, han er morsom. Han har vært det får også, men nå kom han til sin rett fullt og helt. Jeg synes han er helt strålende, så han er min store favoritt til Kritikerprisen. Sånn oppsummeringsmessig, så er det jo mennenes år. Det har vært mange gode menn som har skrevet i år og ikke så mange gode damer, men det får en jo bare ta som en kvinne. Så Jan Kjærstad, go go!

Kristian: Jeg kan også si Jan Kjærstad eller Demian Vitanza.

Ingunn: Jeg skal helt klart stemme på Carl Frode Tiller og Begynnelser. Det er min absolutte favoritt i år. Og jeg synes det er utrolig rart at den ikke er nominert til noe priser så langt. Det er jo årets store bok. Les den!

Hilde: Da skal vi runde av. Jeg vil takke Fritt Ord og Kulturrådet for at vi sitter her i kveld. Og så vil jeg si takk til panelet, det var morsomt å høre på!