Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Brukbart – om begrepet og fenomenet bruk

Torsdag 3. desember 2015 ble kritikersalongen «Brukbart – om begrepet og fenomenet bruk» arrangert på Kunstindustrimuseet i Oslo. Her følger referat fra kvelden.

Kritikerlaget 07. desember 2015 ReferaterKunstKritikersalong
20151203 171550

Salongen er støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord, og ble arrangert i samarbeid med Norske Kunsthåndverkere, Kunstindustrimuseet og Institutt for bruk, KHiO.

I panelet: Kjersti Solbakken (daglig leder, Galleri Format), Anna Talbot (smykkekunstner), og Charlotte Bik Bandlien (antropolog og medlem av Institutt for bruk). Ordstyrer: André Gali, redaktør i Norwegian Crafts.

Med Kant som utgangspunkt, innledet André Gali samtalen med noen tanker rundt det han kalte «den ubrukelige kunsten». Gali påpekte at det er en myte at Kant mente at billedkunsten rangerte høyere i erkjennelseshierarkiet enn brukskunst og dekorativ kunst. Tvert imot mente Kant at skjønnhet kan gi erkjennelse uavhengig av et objekts funksjon, men det fordrer det han kaller et desinteressert blikk – et blikk upåvirket av begjær og praktisk fornuft, et blikk som ser verket som verk og ikke dets relasjoner til verden for øvrig, der betrakteren tar et steg tilbake og inntar en analytisk holdning til det hun ser. Med andre ord er det kort vei fra Kants desinteresserte blikk til det autonome kunstverket.
Dermed er kanskje ikke heller ikke avstanden fra kunsthåndverkeren og billedkunstneren så lang, med utstillingen som kunstens medium der verket kan hvile i sin autonomi, løsrevet fra en sosial og funksjonell sammenheng. Gali påpekte at museer og gallerier etableres som de logiske rommene for Kants desinteresserte blikk, mens motsatsen er den private sfære som kontekst for verket. Herfra trakk han linjer til Arts and Crafts-bevegelsen og brukskunsten, der idéen om hjemmet som et slags Gesamtkunstwerk der interiøret skulle være satt sammen av håndlagde gjenstander formet av kunsthåndverkere, sto sterkt. Dermed etableres også billedkunsten og kunsthåndverket som to motpoler; billedkunsten autonom, utilnærmelig og til for å fremme en slags fornemmelse av sannheten gjennom det skjønne, mot det hverdagslige kunsthåndverket, til for å bedre de umiddelbare omgivelser.
Videre trakk Gali linjer til den relasjonelle kunsten, der betrakteren inviteres til å delta og på den måten bruke kunsten – å aktivisere betrakteren gjennom bruk av gjenstander. Filosofen Heidegger er relevant i denne sammenhengen, i følge Gali, der «bruk» er et vesentlig begrep knyttet til den menneskelige væren, i motsetning til Kants beskrivelse av hvordan menneskene står i et subjekt-objekt forhold til verden. Litt forenklet kan man si at hos Kant erfarer mennesket verden gjennom forstanden, mens hos Heidegger erfarer mennesket verden gjennom bruken av den. Hos Heidegger har brukstingen en tendens til å bli usynlig gjennom bruken av den, dette står i et motsetningsforhold til kunsten, der kunstverkene er i besittelse av en motstand som gjør at de trer frem. Når kunsten motsetter seg bruk, blir vi oppmerksomme på den og på den måten trer hele den verden kunsten og vi inngår i frem for oss. Med Heideggers teori er altså ikke kunsten er til for sin egen del, men den tjener en funksjon i forhold til menneskets erkjennelse av seg selv i verden.
Gali påpekte hvordan kunstens autonomi siden 1990-tallet har vært under angrep fra ulike hold, og hvordan autonomi i dag ikke oppleves som garanti for verkets verdi som kunst, i stedet er det kunstnerskap med integritet som gir garanti. Innenfor denne tenkningen er det fullt mulig å jobbe med brukbare objekter og fremdeles oppnå en høyverdig status som samtidskunstner.

Kjersti Solbakken innledet sitt innlegg med en parallell til reklamen for Axe-parfymen for menn og dets slagord: «Don’t use it if you don’t mean it» og det allegoriske forholdet mellom bilde og budskap: «Bruk, forbruk og misbruk parfymen så mye som mulig, og føl deg likevel spesiell hver eneste dag.» Solbakken snudde deretter Axe-budskapet på hodet: Bruk kunsten og men det. Kunsten er ofte like unødvendig som parfymen, men lik en lukt kan også kunsten sette varige spor i en, på samme måte som en lukt fra en spesiell periode i livet ditt.
Videre spurte Solbakken hva det er som skiller kunst fra hverdagen, og hvorfor den er så viktig. Hva slags forhold har vi til det å bruke noe, og hvorfor og hvordan? Fra Solbakkens ståsted handler det om å leve med kunsten, på samme måte som man lever med en kopp eller en plakat, lese den samme boka om igjen. Man diskuterer den samme utstillingen i plenum. Kunsten lik andre ting, kan være bruk og kast, eller gjenstand for et livslangt forhold. Hvordan vi bruker den, varierer fra dag til dag.
Solbakken trakk videre paralleller til følelsen av eierskap til kunsten man lever med. Retten man som betrakter føler at man har til å betrakte, lese og bruke et verk. Hun spurte når bruksaspektet er på sitt beste, og svarte «Når den [kunsten] griper inn i livet vårt og setter merke. Et smykke, et fat, som kan fortelle noe om hvor det kommer fra og skape nye møter. Her stiller billedkunst likt som kunsthåndverket.» Hvert enkelt arbeid kan be oss om ulike ting, avhengig av betrakter og kontekst. Noe må vi ta på, andre ting se på, noen ting må vi leve med, andre ting gå forbi. Kunsten sniker seg inn i hverdagen, men hverdagen kan også snikes inn i galleriet. Det er en tosidighet i kunsthåndverket som gir rom for en bred og tilgjengelighet.
Solbakken påpekte hvordan alt vi kan ta på, oppfattes som tilgjengelig og dermed gjenkjennbart, noe vi likestiller oss med. Å sette noe høyere handler ofte om avstand. Avslutningsvis tok Solbakken til orde for å «misbruke» kunsten mer, forbruke den mer. Og ikke minst slutte å sammenligne feltene.

Anna Talbot poengterte at hun i denne sammenhengen snakket som smykkekunstner, og at nettopp begrepet «bruk» er viktig for samtidens smykkefelt. Det er skapt for en kropp, man har ideer rundt det kroppslige når man lager smykker. Hun fortalte hvordan smykker gjerne befinner seg et sted mellom det personlige, det private og det offentlige, og at det ikke er fullendt før det befinner seg på en kropp. Bæreren er en del av verket.
Videre påpekte hun hvordan smykker har en unik posisjon: det er noe personlig, det sier noe om smak, også offentlig fordi man velger å bære det ute blant folk, og man konfronteres med sine valg av smykke. Smykker er meningsbærer og sier noe om status og tilhørighet, og det er indikator på økonomi. Alt dette er temaer som den moderne smykkekunsten tar opp, fortalte Talbot. Men det er også ting man har valgt å legge til siden.
Derfra gikk hun videre til bruksaspektet ved tradisjonelle smykker, og postulerte hvordan smykker egentlig er funksjonsløse bruksobjekter. Er de da fortsatt bruksobjekter? Ligger bruken i at de skal bæres på en kropp, eller er det hverdagsbruken som definerer dem som bruksobjekter? For Talbot selv kunne hun fortelle at dette hierarkiet uinteressant. Det er bredden og mangfoldet som er interessant, alle de ulike arenaene der man kan utforske ulike spørsmål.
Hun understreket videre hvordan man med smykker forholder seg til noe allmennmenneskelig. Å skape noe med hendene er frigjørende, og hun pekte på de formale og materialestetiske aspektene: Å finne et materiale som sier det man vil, nærheten til materialet, verktøy og prosesser.
I denne sammenhengen påpekte Talbot den pågående trenden nå, der materialiteten er gjenoppdaget blant billedkunstnerne, og motsatt at kunsthåndverkerne blir mer konseptuelle. Det finnes neppe noen klare skiller på hva som er kunsthåndverk og hva som er billedkunst. Alle arbeider er like viktig. En diskusjon om hierarki er i følge Talbot ikke viktig.

Charlotte Bik Bandlien tok opp kontekstuelle forhold, samt et par historiske tilbakeblikk og ga også et innblikk i Institutt for bruk ved KHiO, som hun representerte i denne sammenhengen.
Hun innledet med hvordan det i dagens kontemporære kontekst, der feltene blør over i hverandre, der kunsten materialiserer seg, kunsthåndverket er trendy og designen konseptuell, at det følger en slags teoretisk konvergens.
Bandlien fortalte hvordan vi de ti siste årene har vært vitne til en useological retning på tvers av sektorer i samfunnet, med brukerne i en sentral rolle i produksjon og verdi. Den langvarige motsetningen mellom forbruk og produksjon brytes ned. Ideen om usership utfordrer modernitetens ekspertkultur, tilskuerrollen og eierskapet/opphavsretten. Ved å vende seg bort fra estetiske funksjoner, redefineres kunsten. Herfra pekte Bandlien på relevante kunstneriske sammenhenger, deriblant spekulativ realisme, dark ecology, sosial design, og andre sosialt engasjerte former for praksis.
Det er dette Institutt for bruk har sitt utgangspunkt i, som en slags tverrfaglig tenketank. Et KUF-prosjekt, altså «kunstnerisk utviklingsarbeid og forskning.» Rent konkret, fortalte Bandlien, ønsker Institutt for bruk se på bruksaspektet i et kontemporært perspektiv, og fokusere på bruk og brukeren i møte med våre fagområder. De vil undersøke å likestille det å tenke teoretisk med det å tenke gjennom en form for praksis. Hun påpekte et performativt potensiale, og understrekte en tilnærming og ulike former for output.
Bandlien avslørte at IfB er i gang med første prosjekt, der de utforsker user hacking. De vil teste ut et praktisk felles undersøkende kunstprosjekt, basert på ideen om usership. Rent konkret skal de lage verk av preproduserte flatpakkede objekter, og invitere medskapere til å hacke verkene – i håp om at det kan ha relevans for billedkunst og kunsthåndverk, og i skjæringsfeltet mot kritisk design.
Deretter snakket Bandlien mer på vegne av designfeltet, og skisserte opp noen tendenser i kunstfeltet. Hun pekte på hvordan design i dag har en mer emmen klang enn før. Vi skal ikke lenger enn 10–15 år tilbake og design var en ubetinget hedersbemerkning. Hun kalte det «Bindestrek-eraen»: Design-stol og design-lampe var et tegn på dedikasjon, en anerkjennelse av at ting hadde flere lag.
Derfra pekte hun på det hun kalte dagens postsemiotiske fase, med reorienteringer mot materialitet, en slags heritage-paradigme, preget av en regressive holdning. En materiell vending som griper om seg i kunst og teori, men også i livsvalg og samfunn. «Vi snakker skjegg, hjemmerørt og hjemmebrygget.» Her har kanskje kunsthåndverket tatt over stafettpinnen.

André Gali innledet diskusjonen med å stille spørsmål ved usership og hvor kunsthåndverkeren passer inn der. Bandlien tok ordet, og pekte på det hun kalte «fast fashion-mekanismene», hva som er synlig til enhver tid, og hvordan det kan være vanskelig å ta eierskap og være avsender til et uttrykk som leses på den måten. Talbot derimot var ikke bekymret, og påpekte hvordan brukeren er en del av verket hennes. Men også at det hele tiden er et behov for å lage og skape, gi respons til alt som flasher opp hele tiden rundt seg. Solbakken på sin side har tro på at man gjerne følger et kunstnerskap, samtidig som det bredere publikummet kanskje er mer trendfokuserte og shopper rundt. Hun trakk paralleller til musikk, der man kanskje bare har en låt av en artist i Spotify, i stedet for hele albumet. Galleriets jobb i denne sammenhengen blir å formidle dypere og mer langsiktig.
Gali spurte om det gjør noe at folk kjøper uten å forholde seg til kunstnerne? Solbakken mente det ikke er et problem, det viktigste er objektet i seg selv, og bemerket at diskusjoner som dette er mer interne; «folket» er opptatt av selve verket eller objektet. Fra siden skjøt Talbot inn at man trenger galleriene, fordi mange kunstnere er dårlige til å formidle selv. Herfra trakk Solbakken tråden videre til «bruk» og påpekte at det å være gallerist er en ting. «Som kurator tar jeg også i bruk verket og plasserer det i nye kontekster, ’angriper’ det fra nye vinkler. Hvor skal man sette grensene for hva som er bruk og ikke?»
Gali spurte hvorvidt dette var forskjellig fra hverdagsbruken, hvorpå Solbakken svarte at hvis man kjøper et smykke så går man inn i et fysisk eierskap. De få tingene man eier, som man har et forhold til, det er noe man må leve med.
Herfra vendte Gali oppmerksomheten til Bandlien, og trakk fram igjen det semiotiske perspektivet . «Å vise seg gjennom objekter har man vel alltid gjort?» Bandlien responderte med å påpeke at «vi snakker om flere former for bruk. Nå ligger det en større intensjonalitet i det som skapes. Det er en intensjon om bruk, som er litt annerledes i dag enn tidligere.»
Følgelig tok Gali opp tråden fra Talbots påstand om smykker som funksjonsløse objekter. «Er det nærmere det Kantianske desorienterte blikket?» Talbot påpekte at det finnes mange smykkekunstnere som lager verk som ikke skal brukes, som er frigjorte fra bruksaspektet. «Jeg lager for eksempel smykker som er store, klumpete. Om du bruker dem er opp til deg. Men de kan også henges på veggen. Men er de da smykker eller er de noe annet?»
I et innspill fra salen ble det sagt at innleggene gikk på kryss og tvers av hverandre, noe Solbakken mente reflekterte feltet selv, med henvisning til Format som viser en god blanding fra alle disse praksisene. Kanskje ikke så stort behov for de klare rammene, spurte hun, og understreket at apparatet rundt må forholde seg til hva kunstfeltet gjør.
En tilhører i salen tok deretter opp Solbakkens tidligere utsagn om å «misbruke kunsten» og etterlyste en forklaring. «Jeg mener man skal misbruke kunsten så mye som mulig», svarte Solbakken, og erkjente at det kan hende fremstår noe tullete, men at det handlet om at hun var opptatt av at verket har sin egen vilje i verden, mer enn det kunstneren selv klarer å se. «Som kurator og betrakter skal man tørre å (mis)BRUKE det, og det gjør man gjennom å misforstå verket.»
Så hvor går grensen, ble det spurt fra salen. Hvorpå Gali tok opp hacking-prosjektet til Institutt for bruk. Bandlien bemerket at «forbruk» har vært ensbetydende med å svelge unna, hedonisme, mens Talbot mener det ligger noe spennende i den kontrollen hun mister idet verket er der ute. Å tørre å overlate arbeidet til andre folks bruk.
I forlengelsen av dette kom utstillingsmediet opp, og Solbakken påpekte at dette med bruk og utstilling er supervanskelig. Man skal jo egentlig ikke røre noe. Hun mente man heller bør diskutere hvordan man bruker og viser kunsthåndverket utover galleriet. Få publikum til å ta på ting. Verket bør tåle begge deler, mener Solbakken. Hvis det er et bra arbeid, så bør det tåle både et desorientert blikk og bruk.

Referat ved Monica Holmen