Brukbart – om fenomenet og begrepet «bruk»

Hvorfor er det slik at begrepet og fenomenet «bruk» er ladet med noe negativt i kunstens verden? Hva er det som gjør at kunst eller kunsthåndverk som brukes eller referer til bruk, alltid sorterer lavere i kunsthierarkiet enn den såkalt «rene» funksjonsløse kunsten?

Man kan tenke at det handler om at bruksobjekter fordrer et større produksjonsapparat enn enkeltstående unikaer. Men hvis det var forklaringen, hvorfor trekker også rene referanser til bruk, kunsthåndverket ned fra pidestallen? Endelig kan man også spørre seg om situasjonen dels skyldes manglende profesjonelle visningsarenaer for det brukbare kunsthåndverket. At det håndlagde og brukbare skyves ut av feltet og degraderes, synes imidlertid paradoksalt sett i lys av større samfunnsmessige trender, der det kortreiste og håndlagde – innen mat, design, drikke, etc. vinner stadig større terreng, og ikke minst har blitt en sterk markør for status. (I tillegg til kortreisthet, har du alle langsom-trendene: langsommat, langsom-TV med mer.)

I tidsskriftet Kunsthåndverk (nr. 2/2014) påpekte kunstkritiker Mona Pahle Bjerke at vi som en konsekvens av det stadig mer digitale livet vi lever, har «…mistet en nærhet til virkeligheten, en opplevelse av fysisk tilstedeværelse.» Hun hevder at motreaksjonene mot dette er «en dragning mot noe sanselig og autentisk, som gjør seg stadig sterkere gjeldende på kunstfeltet, gjennom en nyvakt interesse for den materialbaserte kunsten. Det er uttrykk for en lengsel etter noe som en gang var en del av vår virkelighet: noe langsomt, håndlaget og kunstferdig.» Den gamle Kunst- og håndverkskolen og de materialorienterte avdelingene metall, grafikk, keramikk og tekstil har lenge vært akademiets «underdoger». Selvforskyldt vil noen mene, skjøvet bak akademiet vil andre si. (Et resultat av teoribølgen på 90-tallet vil atter andre si…)

Samtidig har studenter og samtidskunstnere de siste årene blitt stadig mer opptatt av materialitet, nærhet til fremstillingsprosesser og en utpreget bevissthet til et håndverk og dets materialer. Nå følger KHiO opp, og går tilbake til navnet «Kunst- og håndverk». Betyr dette at bruksaspektet ikke lenger tynger, og at kunsthåndverket med dette har vunnet ny mark? Hvor dypt forankret i oss er den kantianske forståelse av den rene kunstens opphøyethet, og er den på retrett – eller i ferd med å omdefineres?

Til å belyse temaet fra flere vinkler, er aktører som representerer ulike deler av kunst(håndverk)miljøet representert til panelet: Anna Talbot er smykkekunstner og selv utøver, mens Charlotte Bik Bandlien er antropolog og medlem av Institutt for bruk ved KHiO. Kjersti Solbakken er daglig leder for Galleri Format Oslo. Ordstyrer er André Gali, nylig avtroppet redaktør for KUNSTforum og redaktør i Norwegian Crafts.

Vi oppfordrer alle til å besøke Årsutstillingen i forkant av kritikersalongen, for en smak av hva som rører seg på kunsthåndverksfeltet i dag!

Fri entré.

Salongen arrangeres av Norsk kritikerlag i samarbeid med Norske kunsthåndverkere og Institutt for bruk ved KHiO, med støtte fra Norsk kulturråd og Fritt Ord.