Kritikken i en krisetid

Kritikerlagets Seksjon for teater, musikk og dans holdt årsmøte onsdag 10. juni. Møtet startet med at de tre underavdelingene kåret vinnerne av hver sin kritikerpris, fortsatte med utdelingen av Reidar Mjøens legat – heldig mottaker var kritiker og redaktør for Norsk Shakespeare og teatertidsskrift, Therese Bjørneboe som skal bruke pengene blant annet til å besøke Avignon-festivalen – og ble avsluttet med en avslappet samtale mellom Dagbladets redaktør, Anne Aasheim og Nina Krohn, musikkritiker og kjent NRK-stemme.

Tema for samtalen var «aviskritikken i en krisetid», og Nina Krohn ønsket først å vite hvordan Anne Aasheim definerer kritikk. Anne Aasheim ville ikke kaste bort tiden på definisjoner, men forsikret om at kritikken, i ordets bredeste betydning, har en meget sentral plass i avisen. Hun var opptatt av at kritikken i Dagbladet skal ha ulike «format», som hun kalte det, og nevnte skjæringspunktet mellom «omtale» og «anmeldelse», samtidig som hun understreket at kritikken nødvendigvis må ha en annen funksjon i Dagbladet enn i Morgenbladet.

I løpet av samtalen kom det fram at Anne Aasheim, med rette, er mer opptatt av hva den elektroniske revolusjonen vil bety for papiravisenes framtid enn av finanskrisen. Dagbladet er for eksempel den første avisen i Norge som skal slå sammen nettavisen og papirutgaven etter modell av The Guardian. I forlengelsen av dette fortalte Aasheim at man nå arbeider for å gjøre alt avisen har publisert i de siste 140 årene tilgjengelig på nett.

Hun ønsker også å satse videre på kunst og kultur, et område hun mener har et stort potensial, og målet er å få til et konsept som er interessant, både kulturmessig og økonomisk. Selv om inntektene på nett går rett ned, tror Anne Aasheim at det er viktig å lage et eget rom for nisjer som kunst og kultur: Det er de som er i vekst, og det er det meningsbærende stoffet avisen lever av.

- På dette punktet tenker Aftenposten og Dagbladet likt, sa Anne Aasheim.

Ståle Wikshåland er musikkanmelder i Dagbladet, og han beklaget da han introduserte «sin» redaktør at avisen ikke hadde vært til stede med kritiker da Vinge/Müllers Vildanden ble en skikkelig succès de scandale under Festspillene i år. Anne Aasheim kunne bare beklage at økonomien tvinger Dagbladet til å prioritere beinhardt de stedene som dekkes, og hadde ingen problemer med å innrømme at avisens dekning av for eksempel dans og arkitektur ikke er god nok.

Fra salen hevdet Guri Pahle Glad at anmeldelsene til så vel Ståle Wikshåland som Cathrine Krøger og Kari J. Brantzæg er altfor bortgjemt i avisen.

Anne Aasheim var delvis uenig, og minnet om at de som ville lese disse anmeldelsene, fant fram til dem uansett. – Ståle har for øvrig aldri hatt mer spalteplass enn han har nå, la hun til.

Til tross for at Anne Aasheim la stor vekt på at Dagbladet er en kulturavis, lot ikke Knut Helbekkmo seg imponerer. – Dagbladet er ingen kulturavis, iallfall ikke i forhold til en del regionaviser, for eksempel i Nordland.

- Norske regionavisers satsing på kultur er fantastisk, svarte Anne Aasheim. –Men nå har Dagbladet iallfall mer kultur enn sport! Og jeg kan forsikre om at dersom kritikeren bare er profilert nok, så har hun ingen problemer med å få avisen med seg.

Møtet ble avsluttet med en slags quiz, der små utdrag som var sakset fra tidligere Dagbladet-anmeldelser, ble lest opp, og forsamlingen fikk i oppdrag å finne fram til forfatteren. Alt i alt et hyggelig møte, og Anne Aasheims synspunkter på kritikken er for så vidt beroligende. Dessverre ble det ikke tid til å diskutere hva sekkebetegnelsen «kultur» først og fremst skal inneholde: Lettbente kjendis-nyheter i mange varianter, eller mer klassisk seriøs journalistikk? Og hva er det som gjør en anmelder «profilert»? At vedkommende holder en god faglig standard og har lesernes anerkjennelse, eller at hun/han er flink til å «profilere» seg selv? Innvarsler for eksempel Aftenpostens kritikk av Richard Strauss’ Elektra i regi av Stein Winge på Den Norske Opera en ny type mer «profilerte» anmeldelser? Regissøren nevnes ikke, derimot åpner teksten med at anmelderen (så vidt jeg vet feilaktig) slår fast at: «Elektra betyr «uten seng»», resymerer handlingen med at «søster nummer to … nekter å være med på Elektras planer om å kverke moren og søsteren, og broren Orestes klarer ikke å se henne i øynene når han til slutt kommer hjem og kverker dem», og konkluderer med at «som underholdning går dette Frustrerte fruer en høy gang».