Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Dansekritikerprisen 2007/2008 til Ina Christel Johannessen

Prisen får Johannesen for koreografien til forestillingen Ambra

Kritikerlaget 24. september 2008 Krit.sirkelenPriserDans

Jeg sier det like gjerne først som sist: Ina Christel Johannessen får årets Dansekritikerpris for sin overbevisende koreografi Ambra med Carte Blanche og Iceland Dance Company. Oppsetningen hadde norgespremiere under Festspillene i Bergen.

Det som gjør denne forestillingen så spesiell, er håndteringen av volumet. Det abstrakte likevel ekspressive bevegelsesspråket gjør dette til et symfonisk verk som vil bli stående. Med 20 dansere har Ina Christel Johannessen fått mulighet til å koreografere i det store formatet. Gjensynet for noen dager siden i Bærum Kulturhus forsterket inntrykket av at Ambra er et monumentalt verk både koreografisk, musikalsk og visuelt.

Ina Christel Johannessen er utdannet ved Statens Balletthøgskoles koreografilinje, uteksaminert i 1984 og med etterutdanning ved Martha Graham School i New York og hos Peter Goss i Paris.

I 1987 dannet hun og Un-Magritt Nordseth Scirocco dansekompani. Året etter vant gruppen den norske finalen i Nordisk Koreografikonkurranse, med koreografi av Johannessen. Med andre ord: hun kom raskt på banen. I 1996 etablerte hun sitt nåværende kompani Zero Visibility sammen med Jens Sethzman. Samtidig ble hun knyttet til (Nye) Carte Blanche som huskoreograf. Hennes første koreografi for Carte Blanche var så tidlig som i 1992.

Johannessen har en imponerende liste over verk både for sitt eget kompani og for Carte Blanche. I Scirocco-perioden skapte hun 12 verk, med Zero Visibility har hun så langt laget 11 produksjoner, for Carte Blanche 13. Til sammen 36 verk på 20 år. Det er imponerende. Da er det desto mer gledelig og betimelig at hun får Kritikerprisen for dans i år. Det er 20 år siden hun laget sin første koreografi Spor for Scirocco. Det dreier seg faktisk om et 20-års jubileum.

Spor, er også en bra betegnelse for Ina Christel Johannessens danseriske utvikling. Hun har definitivt satt sine egne spor i norsk moderne dans. Ekspressiv, mytologisk, historisk, viljepreget, kjønnsspesifikk, med voldsomhet i danseuttrykket til den enkelte, som i ensemble. Provoserende og forførerisk, betagende og urovekkende. Humoristisk og galgensvart. Ina Christel Johannessen er engasjerende i alt hun gjør.

Ambra som Kritikerprisen knyttes til, viser sider ved koreografen som forteller at hun har mer på lager, og stadig har et stort potensial. Fra å lage mange uttrykksfulle forestillinger, mettet med mytologi og tolkningsmuligheter, gir hun oss her en mer abstrakt forestilling, riktignok knyttet rundt den kjempestore blåhvalen.

Ina Christel Johannessen kunne ha fått pris mange ganger, desto gledeligere nå, når dette verket signaliserer noe fremtidig. Norsk dans trenger koreografer som mestrer det store format. Uten det store, blir heller ikke det lille godt. Man må ha noe å strekke seg etter. Vi har fått to nye dansehus som gir muligheter for koreografer til å ta fatt i nettopp det store volumet. Når Ina Christel Johannessen nå viser seg så dristig og sterk i håndteringen av denne oppgaven, kan vi bare håpe at beslutningstakere på de forskjellige nivåer kjenner sin besøkelsestid.

Carte Blanche, ved tidligere sjef Arne Fagerholt, hadde en visjon: Det siste han gjør før han går av, er å koble sitt eget kompani med Island Dance Company og engasjere koreograf Ina Christel Johannessen og scenograf Kristin Torp. Sammen lager de Ambra.

Forestillingen har, som antydet, ikke en fortellende dramaturgi. Den er heller en meditasjon i bevegelse, voldsom bevegelse, hvor den enkelte går i nærkamp så å si med seg selv, for så å utfordre og bli utfordret av den andre.

Inn kommer to mannlige dansere. De har en lang duo, på knærne. De setter stemningen. Fire kvinner overtar og fire nye kvinner. Til slutt er hele ensemblet på 20 i rommet. Ingen danser beveger seg ennå likt. Den enkelte gyver løs i sitt univers. De er hverandres resonans. Løsrevet, likevel en hel organisme. De har stort tempo, bein, armer og voldsomme kast, som strekkes til det ytterste, for så å dra seg inn. Contraction/release i selve den ene bevegelsen. Og i uopphørlig variasjon hos den ene, som i gruppen. Først langt ut i forestillingen danses det unisont. De er kraftig samstemt og visuelt suggererende. Avslutningen er mektig. Bare to står igjen. Deres duo gjør salen stille, og enda stillere blir det når de forsvinner og bare stillheten og et praktfullt scenisk bilde står igjen.

Det tilsynelatende spontane er selvsagt bare tilsynelatende, bak ligger en kompleks, sterkt strukturert komposisjon som fanger tilskueren inn og som gjør at man, som jeg nevnte, kan henfalle til en følelse av meditasjon. Bevegelsen ser ikke ut til å ha en begynnelse, heller ikke en slutt, samtidig er den sterkt fengende, der og da.

Ina Christel Johannessens kaleidoskopiske, rivende bevegelsesspråk har en moderne klassisk nerve som betar og som på overbevisende måte får manifestere seg med Ambra.

Kritikerprisen er et trykk av Håkon Gullvåg, med tittel Kalven. Etter mitt skjønn passer det veldig bra. Du er jo kjent for symbolladet rekvisittbruk ofte med dyr.

Gratulerer med Ambra, først og fremst! Gratulerer med 20 års drift og 36 produksjoner, så langt!

Inger-Margrethe Lunde
danseanmelder i Aftenposten
25.09.2008