Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Dansekritikerprisen 2017/2018

Torsdag 20. september ble dansekritikerprisen 2017/2018 delt ut på Litteraturhuset i Oslo. Les talen til vinneren her.

Kritikerlaget 20. september 2018 PriserNyheterDans
Dans forfatterbevegelsen

Tale ved utdelingen av Dansekritikerprisen 2017/2018
Litteraturhuset i Oslo 20.9.2018

Ved Venke Sortland

De nominerte til årets dansekritikerpris er:
- Julie og Cecilie Solberg for Songs of Entanglement, premiere på Black Box teater 22. februar 2018
- Marie Bergby Handeland for Forfatterbevegelsen, Dansens hus, premiere på Dansens hus 15. mars 2018
- Ann Christin Berg Kongsness og Solveig Styve Holthe for ÆØÅ og Pointing Back (under Kongsness’ prosjekt About), premiere på Black Box teater 31. januar 2018

Jeg husker at jeg, for noen år siden, intervjuet årets prisvinner om det som da var hennes aktuelle produksjon. Den gangen ble jeg nesten tatt litt på senga over den kunstneriske bevisstheten som lå bak valget om hvilke utøvere hun ønsket å jobbe med, og hvordan dette, for henne, syntes å føre til en helt særegen måte å arbeide på. Det å velge å jobbe med såkalte amatører, ikke-profesjonelle eller ikke-spesialiserte kropper, er jo ikke uvanlig i det samtidige scenekunstfeltet, men det å insistere på viktigheten og verdien av deres kunstneriske erfaring – både i prosessen og forestillings-situasjonen, skilte seg, slik jeg så det, fra lignende prosjekter. For i møte med utøverne begynte vår prisvinner helt fra scratch – med å la være å vise en eneste bevegelse for dermed å potensielt la «de grønne» finne frem til sin egen måte å danse på.

Selv om vår prisvinner senere har innrømmet at denne inngangen kanskje var i overkant tungvint og ambisiøs – da man nok ikke kommer unna konvensjoner og normer for hva dans er og kan være bare ved å ikke nevne dem eller vise dem frem – så viser dette valget likevel en modenhet, og samtidig et mot, som jeg tør påstå at koreografen også har tatt med seg inn i arbeidet med den aktuelle produksjonen, der hun fikk seks anerkjente norske forfattere til å ta steget ut på dansescenen. I denne fikk forfatterne i oppgave å velge ut en av sine tekster, som skulle gjenutgis i form av samtidsdans.

Det er med glede at jeg kan avsløre at årets dansekritikerpris går til Marie Bergby Handelands forestilling Forfatterbevegelsen.

Forfatterbevegelsen hviler, slik jeg ser det, på en tydelig demokratisk tanke. En tanke om at den sceniske dansen skal tilkomme flere enn de som har valgt den som sin levevei. Forfatterbevegelsen åpner dansen for flere og flere for dansen – både ved å gjøre seks forfattere til dansekunstnere og ved å gi et større publikum en inngang til å se og oppleve dans. Dette er i hvert fall tilfelle på et overordnet plan. Når det gjelder den enkelte publikummer og utøvers erfaring med prosjektet så er det ikke tilsynelatende demokrati det handler om lengre – eller er det det?

Forfatterbevegelsen lar oss møte det forsøket ansikt til ansikt. Vi blir, som vi kan lese i flere av kritikkene som ble skrevet om stykket, stående og lure på hva slags kriterium vi skal bruke for å forstå hva slags prosjekt dette er. Bevegelsene er ikke nødvendigvis presise, koreografien må tilfredsstille mange andre hensyn enn de rent koreografifaglige, forfatterne har ulik innstilling til det å skulle «levere». Ser man på prosjektet med et rent kunstfaglig blikk, som et autonomt verk, går man imidlertid, slik jeg ser det, glipp av halve «moroa», eller skal vi heller si alvoret. Man unnlater å se viktigheten av prosjektet satt inn i den konteksten det realiseres i – altså i en dansekunst-kontekst der det perfekte og fleksible er verdier det er vanskelig å bli kvitt. Man unnlater å se sporene fra den prosessen som forfatterne har gått gjennom, en kroppslig og sanselig dannelse, som på sitt beste synliggjør og setter i perspektiv den kunnskap en dansekunstner besitter.

Forfatterbevegelsen gir muligheten til å ta innover seg potensialet i det å blottstille sin sårbarhet. Hedda Fredly skriver i sin anmeldelse i Shakespearetidsskriftet: «Jeg synes det skal være lov til å skjelve mye mer på hendene i offentligheten.» Og det er nettopp i relasjon til dette at også forestillingen i seg selv blir en øvelse i demokrati – altså som en samtale der man våger å stå frem for hverandre som ufullstendige og ikke-allvitende, heller enn gjennom påstander og skråsikkerhet.

Med det inviterer jeg deg, Marie, til å komme opp for å motta prisen – et trykk av Solveig Lohne. Gratulerer!