Dansekritikerprisen 2018/2019

Tale ved utdelingen av Dansekritikerprisen 2018/2019
Litteraturhuset i Oslo 26.9.2019
Ved Julie Rongved Amundsen

De nominerte til kritikerprisen for dans 2018/2019 er:

Cina Espejord for How Did I Get Where, med premiere ved Den Norske Opera & Ballett 6. april 2019

Kristin Ryg Helgebostad og Laura Marie Rueslåtten for Cheers, med premiere på Dansens hus 23. november 2018

Ingri Fiksdal for Deep Field, med premiere på Black Box teater 7. november 2018

Den amerikanske performanceteoretikeren Richard Schechner diskuterer i artikkelen «Restoration of behavior» dansene til den nå utdødde religiøse sekten Shakers. Shakers var en kvekersekt som hadde innvandret til USA på 1700-tallet. Fordi forplantning ikke var tillatt ifølge sektens regler, ble det vanskelig å opprettholde medlemsantallet, og sekten døde ut. Særpreget ved denne sekten, som også gav opphavet til navnet Shakers, var en stilisert ristende dans de danset under tilbedelse. Schechner viser til studier av hvordan dansene gradvis var blitt stilisert og regelbundne etter først å ha vært knyttet til spontan ekstase. Videre forteller han om forsøk som ble gjort på å dokumentere de døende dansepraksisene ved å intervjue de siste gjenlevende shakers, for så å iscenesette dansene i en ny, ekstern performance. For Schechner er dette et eksempel på hvordan performance alltid er gjenskapelse av handling. Man gjentar en allerede utført handling, men det fører til nye kvaliteter i handlingen som performance.

Arbeidene til dagens prisvinner minner meg om the Shakers. Ikke om skjebnen sekten led, eller om de ekstatiske dansene i de tidlige tidene, men om posisjonen de får i Schechners gjengivelse, om den rituelle kraften som endres når handlingen stiliseres, gjentas og formidles. Forestillingen prisen gis for begynner i mørket, og publikum får dele rommet med én person som løper. Gradvis kommer det flere mennesker, lys og lyd, men løpingen fortsetter. Og den fortsetter. De løper i hver sine baner, og man lurer litt på når disse banene kommer til å møtes, og om de vil løpe på hverandre, men så er det nesten så det er regnet ut helt matematisk, for de treffer hverandre bare nesten. Fascinasjonen for løpingen ligger i de repetitive bevegelsene og utholdenheten og i rytmen og kontrollen. Det hverdagslige ved et joggende menneske i treningsklær som ignorerer omgivelsene sine endres fullstendig når det hele er flyttet inn i en black box og gitt estetiske rammer. Det er ikke lenger jogging i streng forstand, men en etteraping, en gjenskapt handling, en mimetisk gjengivelse av noe som ikke lenger er kjent materie. Det kjente er gjort ukjent.

Når dette i tillegg gis noen ritualistiske kvaliteter er det ikke bare løpingen som gjenskapes mimetisk, men også de menneskelige reaksjonene, pusten, utholdenheten og transen. Fordi performance er gjenskapt handling, er ikke det rituelle et mål i seg selv, men koreografen viser oss hvordan det menneskelige alltid er kropp. I løpet av forestillingen hører vi i publikum hvordan aktørene stadig blir mer andpustne. Kroppene deres og reaksjonene de har på utsette kroppene sine for dette er ikke etteraping, det er ikke noe mimesis, det er ren og skjær fysiologi. De tydelig ritualistiske kvalitetene i arbeidet, der menneskets rituelle tilbøyeligheter gis en estetisk og mimetisk ramme smelter sammen med den rene her-og-nå-opplevelse. Da har scenekunsten oppnådd noe utover mimesis og utover kroppen.

Chris Erichsen skriver i sin anmeldelse av Ingri Fiksdals verk Deep Field på Scenekunst.no at hun viser oss essensen av sitt kunstnerskap. Hun viser oss essensen av så mye: kunst, kropp, mennesker, koreografi og kommunikasjon. Kjære Ingri: gratulerer med kritikerprisen for dans 2018/2019. Da vil jeg be deg komme opp og motta prisen, som er et trykk av Øyvind Torseter.