Dansekritikerprisen 2019/2020

Tale ved utdelingen av Dansekritikerprisen 2019/2020
Litteraturhuset i Oslo 17.9.2020

Ved Karen Frøsland Nystøyl

Noen ganger trenger vi et blikk utenfra for å bli minnet om de mest åpenbare ting. Andre ganger er det en ukontrollerbar situasjon, som en pandemi, som gjør at vi går i oss selv. At vi pauser hverdagen, at vi ser hvem vi er, hva vi trenger, hva som er viktig.

Av de to, velger jeg den første. Blikket utenfra. Og nettopp blikk, hvem sitt blikk, hva vi ser og hvordan vi ser har vært – og er – en viktig diskusjon. Ikke bare i scenekunsten, men også i rettsapparatet akkurat nå, så å si mens vi sitter her.

Det finnes mange måter å se på. Årets tre nominerte forestillinger til Kritikerprisen for dans utfordrer alle hva og hvordan publikum ser.

De nominerte er:
Helgebostad/Johannesdottir/Lauvdal/Floen/Theisen for We come in peace. Dansens Hus, Oslo
Harald Beharie og Louis Schou-Hansen for Shine Utopians. Dansens Hus, Oslo
Th’Line for Anonymousse. Rom for dans, Oslo

Sjelden har det vel vært mer riktig å kalle det et stjernelag: Kritikerprisen for beste danseforestilling 2019/2020 går til gjengen bak forestillingen We come in peace.

We come in peace er en bemerkelsesverdig forestilling. Den er blitt kalt et nydelig stykke performancekunst, et modig og rørende prosjekt, en forestilling som skinner ut til verdensrommet og tilbake. Den er sjelden fordi den er sin egen sjanger: We come in Peace er verdens første samtidsdansical. Måtte det være en sjanger som er kommet for å bli.

For i denne krysningen ligger muligheter både dansen og musikken kan gripe. Når samtidsdansens frihet og enorme repertoar møter musikalens vesen – den som med det letteste hjerte kan omfavne klisjeene og som har latt ironien fare for lengst – da oppstår essensen i We come in peace.

Gjennom Matrix-looken, gjennom lakk og lær og babydoll skinner det nakne, ubesudlede og utilgjorte, det som ofte er det vanskeligste av alt: Oppriktigheten. Den sitter i hver bevegelse, i de krevende koreografiske mønstrene, i det finurlige fotarbeidet, i tempoet, i svetten, i mellomrommene, i musikken – og i henvendelsen.

Jeg sa at årets nominerte utfordrer blikket. We come in Peace utfordrer det å bli sett. We come in Peace er som Frida, den står med hjertet i hånden. We come in Peace inviterer oss inn i oss selv. Selve forestillingen er et besøk fra det verdensrommet, vesener som kommer – i fred – og vil vise oss noe. Det kunne vært en oppvisning i makt. I stedet er det en oppvisning i kjærlighet.

Uten å kvie seg synger de «Vi trenger kjærlighet / Uten kjærlighet / Blir vi svake og utviska / Uten mister vi motet» som om det var den enkleste ting i verden å si. Det er så man må klype seg i armen. Det er som å se seg selv i et speil.

Det er, så langt jeg vet, første gang dansekritikerprisen går til en besetning fra verdensrommet. Og sånn som verden er nå, trenger vi at noen synger, at noen danser akkurat dette. Leonard Cohen sier det slik, riktignok på norsk:

Dans meg gjennom kaos,
dans meg dit jeg hører til.

Helgebostad, Johannesdottir, Lauvdal, Floen og Theisen – det er en glede å tildele dere Kritikerprisen for dans for et fantastisk snurrig, kjærlig og filosofisk verk som gir en lyst til å legge seg i gresset og kikke på stjernene resten av natten. Gratulerer!