Den andre litteraturkritikken

Barnebokkritiker Guri Fjeldberg innledet med et foredrag hvor hun redegjorde for situasjonen i norsk barnebokkritikk året 2009. Fjeldberg sammenliknet funnene med situasjonen i britisk barnebokkritikk, noe hun også gjør i Barnebokanmeldelser som forbrukerjournalistikk (Barnebokkritikk.no), en artikkel basert på masteroppgaven Book Reviewing as Public Service (University of Newcastle, 2009). Hovedfunnene fra Fjeldbergs undersøkelse kan lastes ned her.

Blant de kritiske innvendingene Fjeldberg hadde til den årgangen med norsk barnebokkritikk som hun hadde gått gjennom i sin undersøkelse, var at hun ved lesningen ofte fikk inntrykk av at anmeldelsene hyllet bøker som fremmer et kunstsyn kritikerne selv ikke føler seg helt hjemme i. Hun mente også at mye av det hun hadde lest var kjedelige tekster, og etterlyste anmeldelser som i større grad forholder seg til barnelitteratur som kunstuttrykk, og anmeldelser som er interessante og leseverdige i seg selv, for lesere som ønsker å holde seg allment orientert om kultur.

I paneldiskusjonen som fulgte Fjeldbergs foredrag sa Rune Belsvik at han selv, som barnebokforfatter, stiller som minstekrav til bøkene han skriver at de må angå ham følelsesmessig, utfordre språket hans, alle hans evner, selv om en god barnebok også skal kunne leses av mindre erfarne lesere. Han ønsket seg en barnebokkritikk som er «hederlig» og subjektiv, og som dreier seg om kvaliteten, kunstutrykket, ikke bare diskuterer innholdet. Forfatter og essayist Ole Robert Sunde, som på stedet erklærte seg som Dustefjerten-fan, var tatt med i panelet på bakgrunn av sin deltakelse med et essay i Vinduets barnelitteratur-nummer (Vinduet nr. 2/2009). Fra sitt ståsted i utkanten av feltet syntes han det ble lagt for mye vekt på pedagogikk, forbrukerveiledning og aldersgrupper i behandlingen av barnelitteraturen, og ønsket seg mer magi og galskap. Han mente den største feilen man gjør er at man ikke ser barnelitteratur som del av samtidslitteraturen.

Kritiker og journalist i Nrk, Anne Cathrine Straume, var opptatt av at hun med sine anmeldelser skal nå bredt ut, til de allment kulturinteresserte lytterne på P2, og mente at det krever en noe større grad av kontekstualisering når det dreier seg om barnelitteratur. Hun var slik sett ganske på linje med Aftenpostens barnebokkritiker Mette Hofsødegård, som sa at hun først og fremst opplever at hun skriver for leserne av avisen, og at hun ser kritikk som en journalistisk genre. Hofsødegård ønsket dynamiske tekster preget av språklig rikdom og kontekstforståelse, og understreket at hun ser det som utenkelig med en ren estetisk vurdering, da det moralske ved tekstene er noe av det som rører ved leseren. Hun mente også at man som kritiker lett blir preget av den avisen og den redaktøren man skriver for.

Sveske Ulla Rhedin, som er fast skribent i Dagens Nyheter og har spesialisert seg på billedbokkritikk, ga utrykk for en frykt for den journalistiske kritikken, som hun mente har en tendens til å bli overflatisk. Hun sa at hun, i vårt raske og informasjonsmettede samfunn, ønsker å være en langsomhetens motpol. Hun ville skrive initierte og filosofiske anmeldelser, og kunne fortelle at det gjerne tar henne en måned å skrive en anmeldelse. Hun mente å kunne observere at det er på gang en omposisjonering i kulturlivet i Sverige nå, en kantring over i en større grad av markedsrettethet, en stadig større opptatthet av økonomiske forhold, og med det også en tendens hos anmelderne til å uttrykke en «profesjonell entusiasme». I motsetning til dette hevdet også Rhedin nødvendigheten av å bedømme barnelitteraturen som kunstuttrykk, nødvendigheten av å bedømme den kunstneriske verkshøyden.

Ingressbilde: Guri Fjeldberg. Foto: Mariann Enge