Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Article topimage camilla collett

Den beste kritikken: Norges ti viktigste litteraturkritikere

En jury nedsatt av arbeidsutvalget for litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag har utarbeidet en liste over Norges ti viktigste litteraturkritikere.

Kritikerlaget 27. mai 2019 NyheterLitteratur

Samtalen om kunst- og litteraturkritikken gir oss inntrykk av at feltet er å sammenligne med en gallisk landsby, omringet av blodtørstige romere. Kritikken er energisk og kampvillig, ja vel, men den er beleiret, under angrep fra alle kanter. Slik har det ikke alltid vært. Man skal ikke mange tiår tilbake i tid før man ser at kritikken var en sentral og selvfølgelig offentlighetsarena. En skueplass hvor ideer ble brutt mot hverandre, hvor ideologisk tvekamp fant sted, hvor verdier braket sammen og nye oppstod. Siden kritikken nærmet seg sin form for omtrent to hundre år siden har den ikke bare vært et speil for samtiden, men også en hammer som har formet den.

Kritikkens kampsone er innsnevret. Ikke først og fremst av endrede mediale eller materielle vilkår, selv om slike faktorer også har spilt en rolle, men av en stadig mer begrenset forestilling om hva kritikken er og kan. Og innsnevringen er et resultat av krefter innenfor kritikken like mye som fra omgivelsene. Jo mer kritikeren ser på seg selv som en som skal anbefale bøker til juleferien, desto mindre kontaktflate får kritikken med omgivelsene.

Kampsonen må utvides. Eller rettere sagt gjenåpnes. Kritikken må rive seg løs fra den galliske selvforståelsen, og det kan den gjøre ved å kikke seg over skulderen. Kritikkhistorien er en ressurs for den samtidige kritikeren, en kilde til perspektivåpnende overraskelser for leserne, en stor inspirasjon for dem som trår inn i feltet for første gang. Kritikkhistorien skal ikke fortelle oss hva som var, men hva som er mulig.

Derfor har vi bedt en kvalifisert og nysgjerrig jury velge ut de ti mest interessante og engasjerende litteraturkritikerne siden det moderne gjennombruddet. Vi ba dem om å skue bakover, mot dem som på ulikt vis, og gjennom ulike tider, har bidratt til ordskiftet. Fordi de kan vise oss hvor tøyelig og åpen og rik på muligheter kritikken er. De kritikerne som har hoveddelen av sitt virke i vår umiddelbare samtid forutsetter vi at er velkjente, og deres arbeid er det opp til fremtidens kritikkhistorikere å rangere.

Juryen har bestått av Cecilie Naper, Espen Stueland, Margunn Vikingstad og Fredrik Wandrup, og listen de har kommet frem til vil danne grunnlaget for årets kritikerseminar på Lillehammer.

Kåringen er initiert og gjennomført av arbeidsutvalget i litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag og har mottatt støtte fra Norsk kulturråd og Stiftelsen Fritt Ord.
Oslo, mai 2019
– Arbeidsutvalget for litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag

Les også sak om listen her.

Camilla Collett (1813–1895)
I siste halvdel av 1800-talet skriv essayisten og kritikaren Camilla Collett om kvinners posisjon – eller mangel på posisjon, ho skriv om den franske revolusjon, nasjonsbygging og byutvikling på ein måte som framleis framstår som aktuell. I essaya debatterte og rapporterte ho på same tid som ho er historieforteljar, lesar og kritikar. Ho skriv skarpt, ironisk og underhaldande og er ei røyst det framleis er verdt å lytte til. Tydelegast gjer Collett seg gjeldande i kvinnesaka – både i samtida og til inspirasjon for ettertida. Med eit syrleg og høgst moderne kritisk blikk gyv ho mellom anna laus på idealisering av kvinners lidingar og romantisering av den ulykkelege kjærleiken i samtidslitteraturen. Sjølv var ho ikkje i tvil om sin eigen posisjonen som samfunnsdebattant og kritikar: «Det er mig som er kommet for tidlig; det er Tiden som sakker efter.»

Georg Brandes (1842–1927)
Høsten 1871 holdt Georg Brandes en forelesningsrekke om det 19. århundrets litteratur ved universitetet i København. Forelesningene programfestet et angrep på borgerskapets gode smak. Med sin kritikk av den idealistiske litteraturen og forsvar for litteratur med tendens og samfunnsrelevans, vakte ordene fra podiet oppstandelse og debatt. Brandes kritiserte stivnet konservatisme og forsvarte litteratur som tok for seg tidens store temaer: det lumre borgerlige ekteskap, undertrykking av kvinnen, snerpete seksualmoral, arvelighetslære og evolusjonsteori. Brandes’ kritikk satte dagsorden og formet epokens litterære smak. Ingen litteraturkritiker etter ham har vært i nærheten av å ha like gjennomgripende innflytelse i den fellesskandinaviske offentligheten. Han fikk ord på seg for å være Henrik Ibsens «Amerika», det lovede land. Henrik Jæger ga like godt det andre bindet av Illustreret norsk litteraturhistorie (epoken 1869–1890) den Brandeske tittel «Den realistiske problemdigtning». Så markante var sporene i litteraturen. Etter Dem, Hr. Brandes!

Mathilde Schjøtt (1844–1926)
Mathilde Schjøtt skrev litteraturkritikk i over 40 år, men er først og fremst kjent for sitt arbeid med det moderne gjennombrudds litteratur. Gjennom sine bøker Venindernes Samtale om Kvindernes Underkuelse og Efter Læsningen af Bygmester Solness utviklet hun sin egen dialogisk baserte metode. I den første boka lar hun en gruppe venninner samtale om skolegang for piker, maktmisbruk i ekteskapet og andre samtidsaktuelle temaer, med utgangspunkt i John Stuart Mill. Også den andre boka er formet som en samtale, i dette tilfellet er emnet Henrik Ibsens stykke fra 1892. Den samme åpne holdningen går igjen i en anmeldelse i Nylænde fra 1891 der hun beskriver hvordan Hanna Butenschøn (under pseudonymet «En Kvinderøst») og Georg Brandes leser Hedda Gabler på hver sin måte. Schjøtt råder leseren til å studere begge anmeldelser fordi «de supplerer hverandre og hjælper begge til at forstaa bogen».

Arne Garborg (1851–1924)
I omfang, breidde og uthaldenheit står Arne Garborg fram som den kanskje viktigaste kritikaren frå Det moderne gjennombrotet. Garborg var spydig, satirisk, ironisk, kosmopolitisk, moderne og grenselaus, men stod òg djupt planta i ein emosjonell og intellektuell idé om ein spesifikk norsk identitet. Eit kanskje overraskande trekk ved Garborgs kritiske verksemd var ein vilje til å endre meining. Han diskuterte seg fram til eit standpunkt på same tid som han opna opp for ein framtidig tvil i sentrale kritiske spørsmål. I spora etter Aasmund Olavsson Vinje, har Garborg vore ei definerande røyst ved å dyrke ein retoriske tvisynte, moderne-klassiske lærdomskulturen. Om ikkje Garborg framleis er til stades i den kritiske offentlege samtalen om litteratur, bør han bli ein sentral referanse for bevisste og ambisiøse kritikarar.

Carl Nærup (1864–1931)
Under Stortingets forhandling om kulturbudsjettet i april 1916 diskuteres et forslag om statsstipend til Carl Nærup. Det spesielle var at Nærup var kritiker, ikke kunstner eller skjønnlitterær forfatter. Ingen kritiker hadde fått statsstipend før. Referatet fra stortingsforhandlingene viser likevel at representantene var begeistret. Tildelingen ble begrunnet med at den var viktig og riktig. Vedtaket ble enstemmig støttet. Det forteller at Nærup var en beundret smaksdommer og nådde bredt ut. I Ord for dagen skriver Nærup med en stort følt beundring for Geniet, forfatteren som et unntaksmenneske. Denne holdningen kan virke fremmed i det 21. århundret. Han er en fremtredende eksponent for sin tids foretrukne metode, den historisk-biografiske. Som innlevende meddikter skaper Nærup nærhet og viser en mottakelig, sensibel og beriket lesers sinn. Det er en sprudlende metode med noen klare begrensninger: Den reservasjonsløse beundringen gjør skillene mellom utlegning av liv og parafrase av verk utydelige. I sin samtid evnet Nærup likevel å skape sterkt leserengasjement.

Sigurd Hoel (1890¬–1960)
Sigurd Hoel hadde en nøkkelfunksjon gjennom hele mellomkrigstida, både som formidler og som litteraturkritiker. I et sitat fra Samtiden formulerer han seg slik: «Hver epoke skaffer sig i grunnen de midler til å forstå og gjennemskue tiden som er nødvendig (—-). Nutiden har frembragt psykoanalysen og gjenopplivet marxismen, som en tidligere generasjon frembragte utviklingslæren.» Sin tunge ideologiske ballast til tross forfaller litteraturkritikeren Hoel aldri til meningskritikk, hans metode er impresjonismens og hans kriterier i siste instans, estetikkens. Noen av sine mest sentrale arbeider skrev han om forfattere som stod ham fjernt livssynsmessig, som Hamsun, Undset og Kinck. Som kritiker beskjeftiget han seg i hovedsak med norsk litteratur, mens han som redaktør av den gule serie gjennom 30 år introduserte lite kjente samtidsforfattere som Hemingway, Faulkner og Kafka for et norsk publikum.

Johan Borgen (1902–1979)
Johan Borgen var et litterært kraftverk; reporter, kritiker og skjønnlitterær forfatter. Selv betraktet han de tusenvis av artiklene han skrev i dagspressen, særlig Dagbladet, som journalistikk. Også bokanmeldelsene tilhørte døgnet, alltid med en gnist av aktualitet og nyhetsbegjær, men med en evne til å slå an et tema som fra første setning løftet boka opp i en mer tidløs sfære. Fra 1932 fram til han døde i 1979 var Borgen en blanding av populær folkeopplyser og entusiastisk leser, ustoppelig i sin hunger etter nye innsikter, formidlet med en impresjonistisk melodiøsitet paret med lynskarp sans for kjernen i et verk. Essayet «De forbannede bøkene» konkluderer han slik: «Under vekten av de tusen problemer – leste men aldri løste – fornemmer vi atter flukten i en enkelt liten bok full av oppdagelse og sprettende visdom som skal gi kraft til lesetrette vinger.»

Jan Erik Vold (f. 1939)
Ingen har med større omsorg og begeistring skrevet om norsk lyrikk enn Jan Erik Vold. Samtidig har hans essayistiske og kritiske prosjekt vært både kontroversielt og provoserende. Med bøker som Moderne norsk lyrikk: frie vers 1890-1980 og Det norske syndromet har han vakt krass debatt. Som folkeopplyser og veiviser inn i lyrikkens univers har Vold hatt en tydelig profil, med en slagkraftig argumentasjon og dyp innsikt i diktets særegne virkemidler. Siden han skrev sine første artikler om poesi, jazz og beat i Dagbladet i 1960 og fram til i dag har Vold skrevet om norsk lyrikk i dagsaviser, tidsskrifter og til sammen 12 essaysamlinger, samt biografier og antologier, stadig med nye, forfriskende synsvinkler. Historien om norsk lyrikk ville ikke vært den samme uten Jan Erik Volds utrettelige nysgjerrighet og vilje til kritisk og kontrær tenkning.

Atle Kittang (1941–2013)
Hvordan forstå denne teksten, spør Atle Kittang, med henvisning til et utdrag fra en litterær tekst han gjengir. Og på hvilken grunn står forståelsen? Kittang var opptatt av litteraturkritikkens mediale betingelser, så vel som dens forutsetninger, kritikkens tapte prestisje og de økonomiske kreftene den er underkastet. Hvordan påvirker anmeldelsens ytre faktorer kritikerens tolkninger og forståelse? Som filolog og kritiker satte Kittang et eksempel ved sin grundighet, internasjonale orientering og belesthet. Han kombinerer nærlesing med blikk for helhet og samfunnsrelevans. Oppmerksom lesing av litteraturens språk, med alle nyanser, ambivalenser og tvetydigheter, kombineres med en prinsipiell overbevisning om at diktning aldri kan ferdigtolkes. I forlengelsen av dette ligger en avvisning av bastante tolkninger. Med slike inntrengende filologiske dyder bidro Kittang både til å skape debatt og til å forme flere generasjoner lydhøre lesere, samt til refleksjon over hvordan slike lesedyder kan forlenges inn i kritisk virksomhet.

Karin Moe (f. 1945)
Karin Moe har heilt sidan Stuntpoetanes tid på 1970-talet vore ei leiken, frilynt og eksperimentell røyst i den kritiske samtalen om samfunnet og litteraturen. Ho gav den norske postmodernismen eit kvinneleg andlet og merkelappar på Moes røyst er vidtfemnande; visjonær, rebell, feminist, aksjonist, lokalhistorikar, avantgardist, akademikar og ekseget. Ho underviste ved Universitetet i Oslo, skreiv i aviser og tidsskrift, var med på å stifte Kritikkjournalen og har heile tida vore ein aktiv debattant i den norske medieoffentlegheita for å fremje ein litteratur- og kvinnepolitisk agenda. Moe skriv med eit europeisk vidsyn og med ein lærdomskultur i ryggmergen. Ho er skarp, satirisk og grenselaus – eller poetiske stuntaktig, som når ho av sluttar eit essay om Agnar Mykle frå 1994 i Morgenbladet slik: «Og lydbildet frå Lasso rundt fru Luna dunkar i bånn: ‘Fikketa, fokketa. Fukketu, fukketu, fukketu.’ Fuckyou!»