En munnskjenk for tankene

Jevnlig oppstår det debatter om kulturdekningen og kritikken i avisene, senest i vinter da Brit Bildøen og Linn Ullmann i en <LINK http://www.dagbladet.no/kultur/2003/02/28/362993.html _top>Dagblad-kronikk hevdet at kritikken råtner på rot. I enkelte slike diskusjoner blir det noen ganger vist til kjente utenlandske aviser som en slags «rollemodell» for hvordan kulturdekningen kan og bør være.
Dette gjelder også de store avisene i Stockholm og København. De retter seg i likhet med de norske til et stort sammensatt publikum, ikke til en utvalgt elite som i en del andre europeiske land, og er dermed naturlige å sammenligne med. Det er underforstått at disse avisene både av kvalitet og kvantitet er norsk presse overlegen.
På dette feltet finnes det imidlertid få undersøkelser, det er mest personlige inntrykk som formidles. Er det bare myter at de er bedre ? eller er det noe i det?
I denne artikkelen vil jeg sammenligne to ledende norske aviser med en svensk, for deretter å reflektere litt rundt situasjonen kritikken og kulturdekningen befinner seg i.

Dagens Nyheter versus Aftenposten og Dagbladet

«Kultursidene skal være en munnskjenk. De skal sortere, sile og redigere fra et enormt mangfold av informasjon og ideer.»
Uttalelsen stammer fra Thomas Steinfeld, redaktør i Süddeutsche Zeitung, sitert i <LINK http://www.samtiden.no/02_2/art1.html _top>«Ti teser for en kritisk kulturjournalistikk», av Knut Olav Åmås (2001). I de ti tesene gir Åmås en offensiv karakteristikk og kritikk av den, etter hans mening, slappe tilstanden i norsk kulturjournalistikk, som ikke skiller mellom vesentlig og uvesentlig. Han etterlyser et ambisjonsnivå i kulturdekningen. Tesene var og er en utfordring til norsk kulturjournalistikk, og motstanden uteble ikke fra noen av de berørte redaktørene.
En del av trekkene Åmås peker på har jeg tidligere dokumentert i undersøkelsen Kritikkens rom ? rom for kritikk? Kulturstoffets rolle i dagspressen (Lund 2000) for Norsk kulturråd. En av hovedproblemstillingene var: Må kritikken vike for lanserings- og PR-stoff? Undersøkelsen viste at det er mye lettvint lanseringsstoff i avisene. I de 12 sentrale norske avisene jeg undersøkte utgjør nyhetsstoffet gjennomsnittlig 56 prosent av kulturdekningen, hvorav halvparten består av forhåndsomtaler og lanseringsstoff. Det meste er forholdsvis små og overfladiske nyhetsartikler. Kritikkene er mange, noe som tyder på at de anses som godt stoff, men de er også ofte overfladiske.
Spørsmålet er om ikke dagens kulturdekning blir forutsigbar og kjedelig for leserne som er interessert i kultur ? og at det derfor er like bra at den stort sett er kortfattet?
Er det mulig å tenke seg alternativer til alt lanseringsstoffet og annen lettvint dekning i de norske avisene?
Her vil jeg se på to ledende norske aviser, Aftenposten og Dagbladet, og den svenske Dagens Nyheter. Undersøkelsen omfatter kulturstoffet i avisa, men før omleggingen til tabloidformat på kultursidene som skjedde i februar 2003. Plassen til kulturdekningen ble dermed noe redusert. Det er for tidlig å si noe om hvilken betydning omlegging av format på lengre sikt vil få for redigeringen. Men man kan spørre seg hva som er hensikten med omleggingen i utgangspunktet hvis det ikke innebærer en eller annen form for forenkling ? eller «modernisering» som rasjonalisering kalles for tiden? Den foreliggende undersøkelsen kan dermed bli en slags dokumentasjon på hvordan det var før.
Tallene for Aftenposten og Dagbladet baserer seg altså på datamaterialet fra Kritikkens rom ? rom for kritikk? Aviseksemplarene er her fra perioden 1988/99. Det er foretatt enkelte endringer i redigeringen av avisene etter at den undersøkelsen ble avsluttet, men i store trekk er prioriteringene de samme. Tallene for Dagens Nyheter bygger på en egen innholdsanalyse med eksemplarer fra perioden 2001/2002. Undersøkelsen bygger på 14 eksemplarer av hver av de tre avisene, tilfeldig trukket, men slik at det er med to eksemplarer for hver ukedag. Tallene må tolkes med de vanlige forbehold som gjelder for representative utvalgsundersøkelser.
Når vi sammenligner omfanget av kulturstoffet, så finner vi både flest kultursider og flest kulturartikler i Dagens Nyheter, som har langt mer kulturstoff enn Aftenposten. Dagbladet ligger mellom disse.
Når det gjelder sjanger-prioriteringen, er den viktigste forskjellen mellom Dagens Nyheter og de to norske avisene vektleggingen av nyhetsstoffet, her i de to kategoriene «vanlig nyhetsartikkel» og «forhåndsomtaler/lanseringsstoff», ref. tabell 1. I Dagens Nyheter utgjør den sistnevnte nyhetstypen bare én prosent av artiklene, mens de i Aftenposten er 10 prosent og i Dagbladet 29 prosent av kulturartiklene.
Intervjuene i Dagens Nyheter framstår dessuten som noe grundigere enn i de to norske avisene. Rammene for hva som regnes som godt stoff virker annerledes. De som blir intervjuet snakker om sin kunstneriske virksomhet. Intervjuene i Dagens Nyheter framstår, satt litt på spissen, ofte som «dybdeintervjuer». Kunstnerne blir referert til på en måte som er relatert til det de gjør i større grad enn i de to norske avisene ? kunstnerne slipper til ? på en lite privat, men likevel personlig måte. Der det refereres til biografiske forhold har det relevans for det kunstneriske arbeidet, posisjonen eller betydningen. Dette kan høres selvsagt ut, men viser seg ikke å være det.
Inntrykket ? spesielt i de store oppslagene ? i de norske avisene er ofte at kunstneren som person foranlediger mer oppmerksomhet enn kunstverket han eller hun har skapt. Markedsførings- og salgsaspektet ser ofte ut til å overskygge den kunstneriske verdien. Kunstnerne dyrkes og reduseres til helter eller antihelter, spesielt i løssalgsavisen Dagbladet.

Kommentarsjangeren prioriteres

Dagens Nyheter legger dessuten betydelig mer vekt på det kulturpolitiske og øvrige kommentarstoffet på kultursidene enn de to norske avisene. Særlig Aftenposten gir lite plass til slikt kommentarstoff.
I Dagens Nyheter finnes både kommentarer og anmeldelser under headingen «kritik», noe som indikerer det nære forholdet. Her holdes dessuten essaytradisjonen i hevd. Kommentar- og debattartiklene er fyldige i perspektiver og volum ? ofte med et blikk utenfra i relieff til forholdene i Sverige. Fenomener i tiden blir tatt opp, for eksempel bygging av kunstneriske monumenter.
Kultursidene inkluderer også mange artikler som gir perspektiver på viktige samfunnspolitiske hendelser i tiden.
Dagens Nyheter holder seg dessuten ? i denne perioden ? med en egen side med barn/ungdomsstoff én gang i uka med kritikker og nyhetsstoff. Den samme prioriteringen gjorde også Dagbladet tidligere, inntil slutten av 70-tallet.
I de undersøkte aviseksemplarene er det dessuten jevnlig stoff med problematisering av kjønnsrepresentasjon innenfor forskjellige kulturområder, for eksempel forskjeller i tildeling av stipendmidler og betydningen det har. Disse artiklene går tilsynelatende inn som en naturlig del av debattartiklene og essayene ? i større grad enn i de norske avisene ? uten at fordelingen mellom mannlige og kvinnelige skribenter er noe særlig jevnere i Dagens Nyheter (61/38 prosent) enn gjennomsnittet i de norske avisene (68/32 prosent). Det viser heller til en annen type prioritering av stoffet.
Mediekritikk og -debatt har en sentral plass på kultursidene i Dagens Nyheter. Det ser ut til å være bestilt stoff fra redaksjonen ? og regnes tydeligvis som en viktig del av stoffet på kultursidene.

Kritikken i servicesamfunnet

Kritikkene/anmeldelsene har en forholdsvis lik andel i de tre avisene, men er i denne undersøkelsen litt lavere i Dagbladet.
I Dagens Nyheter virker det ikke som den redaksjonelle linjen er å anmelde så mye som mulig, men å gjøre et visst utvalg. Enkelte ganger er det en samtale mellom to som har lest samme boka, vært på samme konsert o.a. Det gis plass til perspektiver i forhold til kunstnernes tidligere prosjekter, andres verk, kunstneriske virkemidler, tradisjonen verket inngår i. Det gir skinn av muligheter til overføringsverdi som leseren kan bruke i opplevelsen av andre kunstverk. En kunnskapsrikdom får utfolde seg, men den brukes likevel ikke til å gå noe særlig i dybden i å forstå selve det foreliggende kunst- og kulturuttrykket, verken for de tradisjonelle eller populærkulturelle uttrykkene.
Som analytisk og nyanserte regnes artikler som er framstilt på en undersøkende og analyserende måte, som åpner perspektiver. Dessuten har de ofte egenverdi som en interessant, selvstendig tekst. Disse tekstene er gjerne både utdypende og informative.
Under noe vurdering, men overflatisk registeres artikler med en enkel og ikke spesielt problematiserende framstilling. Det begrenser seg ofte til et og annet avsnitt som går inn på noen av de kunstneriske virkemidlene.
Forbrukerveiledning dreier seg om tekster med overflatisk framstilling, der handlingsreferat eller beskrivelse av verket dominerer.
Som slakt eller panegyrikk regnes artikler som er negativt eller positivt ladet.
Av de tre avisene er det Aftenposten som har den største andelen kritikker med et visst analytisk preg. Det er interessant å merke seg at det er de kvinnelige kritikerne som står for noen av de mest innsiktsfulle og tankevekkende kritikkene i 1998/99-utvalget på denne tiden. Dagbladet er den avisen som har minst andel av denne typen. Dagbladet har hovedvekten på noe vurdering og en del forbrukerveiledende anmeldelser. Dagens Nyheter har flest kritikker med noe vurdering, men overflatisk, noe som underbygges av at verkene settes i en kunstnerisk sammenheng, mens vurderingen ofte framstår som lite argumenterende og analytisk.
En interessant forskjell mellom de to norske avisene og Dagens Nyheter er at den svenske avisen ikke trykker anmeldelser som er ren forbrukerveiledning/referat. Slakt og panegyrikk er ikke representert i noen av avisene i denne perioden.

Kunst- og kulturområde

Dagens Nyheter og de to norske avisene har en svært forskjellig prioritering av kulturpolitisk stoff. Dagens Nyheter vektlegger dette stoffet (inkl. mediestoffet) på linje med de tre kunstgrenene som får mest dekning i alle avisene: musikk, film og skjønnlitteratur. Dagens Nyheter har dessuten den laveste dekningen av ymse «øvrig» stoff som ikke lar seg plassere innenfor kunst- og kulturkategoriene. Dagbladet har den desidert høyeste andelen av musikkstoff og skjønnlitteratur.

Er en annen redaksjonell holdning mulig?

Dagens Nyheter satset altså i den undersøkte perioden ikke på PR- og lanseringsstoff, men på mye kritikk/kommentarstoff. Disse kultursidene tyder på at det er mulig å ha en annen redaksjonell holdning til kulturstoffet enn å være en kulturell lanseringsguide. Det kan faktisk virke som de har vært mer på linje med de «ideale fordringene» til kulturjournalistikken som Åmås presenterer med hensyn til refleksjon, utdyping og resonnering.
Når det gjelder å finne fram til måter å dekke hensynet til de blandete interessene til et stort publikum på, ser det ut til at Dagens Nyheter har fulgt en annen oppskrift enn for eksempel Aftenposten og Dagbladet. Et trekk som ser ut til å skille prioriteringen av stoffet i Dagens Nyheter og de norske avisene i utvalget er først og fremst satsingen på kommentarstoffet. Kommentarartiklene i Dagens Nyheter bidrar til «å avdekke fortellingene som konstruerer våre kulturer og samfunn», som er et av kravene til kulturdekningen som Åmås stiller i en av sine teser. Her er prioriteringen av mediekritisk stoff særlig interessant.
Det kan se ut som om Dagens Nyheter redigeres etter høyere ambisjoner på kunsten og kulturens vegne enn de fleste norske aviser. Ikke minst virker det som redaktørene har en større tillit til leserens evne til å holde konsentrasjonen over en viss tid, oppfattelsesevne og interesser.

Kulturelle konsumvarer ? får publikum rett

I Kritikkens rom ? rom for kritikk? viser jeg at tendenser til velvillig lanseringsstoff og forbrukerveiledende kritikk ofte reduserer kulturstoffet til en lett fordøyelig konsumvare i norske aviser, selv om kritikken fortsatt får stor plass. Kritikken framtår ofte mer som informasjon om ? enn refleksjon rundt ? kunstverket. Den kunne være en motvekt mot den underholdningspregete dekningen. Men i stor grad kan det se ut som om at også kritikken blir utsatt for noe som kan ligne en smitteeffekt av lanseringsdekningen ? gjennomsnittlig andel av overflatiske kritikker i de 12 avisene i utvalget var 40 prosent, refererende/gjenfortellende forbrukerveiledning 29 prosent.
I «Kritikerens teknikk i tretten teser» skrev Walter Benjamin (1936/1975) i trettende og siste tese at publikum aldri må få rett, men likevel føle seg representert av kritikeren. Det samme skulle man tro ville gjelde kulturjournalisten.
Sett med dagens avisleserøyne kan denne og de øvrige tesene virke svært idealistiske eller krevende og vanskelig å oppfylle. Det er heller ingen av de norske avisene i utvalget som ser ut til å ha ambisjoner i retning av oppfylle disse idealene. Likevel kan det se ut som om Dagens Nyheter i noe større grad opererer innenfor denne tradisjonen. I hvert fall når det gjelder kommentarstoffet kan kultursidene assosieres med Benjamins fordring ? i en litt videre forstand ? om at skribenten skal gå inn og åpne (kunstverket) for refleksjon og dermed forsøke å motvirke dets varekarakter (Benjamin 1919/1978).
Det er langt fra hva man stort sett kan si om dekningen i dagens norske aviser, selv om det er store forskjeller både innenfor de forskjellige avisene og fra avis til avis. De bærer ofte preg av å undervurdere hvem leserne deres er.
Det kan virke som journalisten er mer opptatt av å gi oppmerksomhet eller et «ansikt» til visse begivenheter, enn å forsøke å utdype et kunstnerisk uttrykk. Jo Bech-Karslen har pekt på at mange kulturjournalister ser det som viktig å fremme visse begivenheter og oppmerksomheten rundt dem, snarere enn å legge vekt på en kritisk distanse. Han hevder at det ofte kan se ut som om de representerer ulike kulturområdene overfor sin redaksjon, i stedet for å representere en uavhengig kulturredaksjon vis-à-vis kulturområdet (Bech-Karlsen 1991). Til tross for all god vilje, er det ikke sikkert at det er det beste for kunsten.

En beleilig undervurdering

Hvor står kulturdekningen i medieoffentligheten i dag?
«Opprinnelig» var kulturdekningen i avisene en selvsagt del av offentligheten. Den fungerte som et dannelses- og nasjonsbyggingsprosjekt for det voksende borgerskapet (Habermas 1962/1971). Den gang var det en entydig, avgrenset elite, noe som avspeilet seg i opplaget til avisene. Opplaget til Dagbladet var i 1906 på rundt 3 000, mens VG hadde 14 000. Til sammenlikning hadde Dagbladet i 1999 et opplag på 206 969 eksemplarer, mens VG hadde 373 552.
Situasjonen for kulturdekningen har endret seg betraktelig i takt med markedet og endringene i mediene, som retter seg mot et stadig større og sammensatt publikum. I dag er publikum dessuten en forholdsvis høyt utdannet gruppe. I en kommentar i Dagens Nyheter i 1998, om den litterære samtalen, skriver Lars-Olof Franzén bl.a. «Regjeringen och näringslivet vill at folket skall vara utbildat men obildat». Det høye utdanningsnivået gjenspeiles i påfallende liten grad i den norske kulturdekningen.
I dag ser det ut som den enorme overflatiske strømmen av informasjon som går gjennom kultursidene legger lite vekt på «dannelse» av noe annet enn behovet for å kjøpe flest mulig produkter; bøker, CD-er osv. Det gir en slags overdose av informasjon – som i en viss forstand fører til bevissthetskontroll av leserne ? og ikke til å utvikle en kulturell og estetisk forståelse. Stoffet får en indirekte funksjon av å dirigere tankene til dem som leser ? mer i retning av å holde oppmerksomheten opptatt med noe enn å åpne for nye impulser.
I Fortelleren og andre essays og i Kunstverket i reproduksjonsalderen skriver Walter Benjamin bl.a. om omdannelsen av episke former. Han beskriver hvordan vi under borgerskapets herredømme, som pressen er et av de viktigste instrumentene for under høykapitalismen, får en form for meddelelse som truer fortellingen. Den nye formen for meddelelse er informasjonen, altså vekten på nyhetsstoffet. Informasjonen formidler begivenhetene. Den er gjennomsyret av fortolkninger under et skinn av objektivitet, og gir slik et visst bilde av begivenheter. Det pådyttes leseren som får liten anledning til egen vurdering.
I stedet for å utvide perspektivet, reduserer og begrenser denne satsningen på mye informasjon/nyheter, forståelsen av kunstuttrykkene. Avisene satser mot å nå fram til en stadig større, men samtidig mer uoversiktlig gruppe lesere ? uten å støte noen fra seg. Kultursidene bærer preg av at det kan være vanskelig å finne en framstillingsform både på kritikken og det øvrige kulturstoffet i aviser med så bred dekning.

Felles PR-interesser

Da kan det se ut som om det blir mye lett underholdningsstoff. De fleste oppslagene er små og overflatiske. Det er de mest kjente artistene som oppnår mye lanseringsstoff og annen oppmerksomhet. De store oppslagene ? de som virkelig synes og legges merke til ? er relativt sett få, men gjør mye av seg ? det gjelder særlig for musikk og film. Ofte er det bildestoffet som dominerer og brukes for å framheve utvalgte artikler. Personifiseringen skaper identifikasjon og nærhet til et tema. Det er et virkemiddel som både forenkler et budskap og gir det en mer levende appell, samtidig som den kritiske distansen minker til å analysere hva som er vesentlig og mindre vesentlig.
Det ligger utvilsomt et ganske solid PR-arbeid bak de mest synlige artistene og forfatterne. Det blir en slags sirkelvirkning: Oppmerksomhet skaper popularitet, popularitet skaper oppmerksomhet. Dessuten har avisene og artistene «felles interesser» og gjensidig nytte av oppmerksomheten. Det er ikke nødvendigvis tegn på naivitet fra redaksjonenes side. Årsaken til gjennomslaget for PR-oppslagene er medienes kommersielle vurderinger og egne behov for populært, ferdigtygd kjendisstoff. De skal nå ut til et stort publikum, som kan lese dette stoffet hvor som helst også som tidtrøyte ? for eksempel i pauser, på trikk og buss osv. – og journalisten slipper å bruke noe særlig tid på å sette seg inn i stoffet.
Mange tegn tyder på at redigering av de norske avisene først og fremst skjeler til markedet og egne opplagstall. Det gjenstår å se hva som skjer på lengre sikt når Dagens Nyheter har sett seg nødt til å endre format i deler av avisen av hensyn til opplagstallene og økonomien.

Populærkultur og språk

Den sammenlignende delen av Kritikkens rom ? rom for kritikk?, som bare dreide seg om Aftenposten og Dagbladet fra periodene 1975 og 1998, viser en parallell utvikling i de to avisene. Den går i retning av å dekke stadig mer underholdningsstoff, i tillegg til det tradisjonelle kulturstoffet. I dag dekkes mer av den typen begivenheter og verk som har det største publikummet, som pop/rock, romaner/krim, kabareter/revyer. Situasjonen er etter alt å dømme kommet for å bli. Det skulle faktisk underbygge behovet for utdypende artikler og en kritikk som kan skjelne mellom god og mindre god kvalitet, ikke minst fordi det ligger store kommersielle interesser bak kulturindustrien. Tidligere ble ikke populærkulturen anmeldt, bare omtalt. Etter hvert blir den også anmeldt, men stort sett kortfattet og overflatisk.
Mangelen på en seriøs kritikk og kulturjournalistikk bidrar til å opprettholde dikotomien mellom såkalt «høy» og «lav» kultur, mens redigering framstår som en gradvis snikende tilnærming ? som resulterer i et stadig mer sammenblandet og uoversiktlig sammensurium av likt og ulikt. Det framstår som et redaksjonelt dilemma mellom en mulig ladet oppfatning om tidligere utgrensete populærkulturelle uttrykk og det å skulle dekke markedets/den antatte etterspørsel etter dette stoffet.
«Dersom man ikke rett og slett skal overta den litterære institusjonens utsilingsmekanismer, men i stedet etterprøve gyldigheten av dem, er man nødt til å gjennomtenke vurderingsproblemet på nytt», skriver Christa Bürger (1982). Her dreier det seg om litteratur og kulturuttrykk som er blitt estetisk diskriminert, og om hvordan de kan bli tatt alvorlig som en populær og/eller kompletterende form. Hun retter oppmerksomheten mot hvordan de kanoniserte kunstformene hele tiden også har tjent en spesiell hensikt; som samfunnets seleksjonsinstrument og de sosialt fastlagte rammene for hva vi til en hver tid forstår som «litteratur» og «kunst» og hvordan det er blitt omtalt.
Utfordringen for avisene blir å se på vurderingsproblemene i forhold til endringene i mediebildet.

Forandring i begrepet formidling

Hvilke muligheter har kritikerne, på sin side, til å bruke og å utvikle sitt språk ? som en del av sin profesjon i forhold til forandringene i avisene? Det kan se ut som faglige vendinger og utlegninger er en selvfølge på sportssidene, mens de fort lukes bort på kultursidene.
Det er ofte kritikerne ? utøverne av kritikken og ikke redaksjonene ? som får motta trøkket fra de som av forskjellige grunner er misfornøyd med kritikken. Kritikerne – som en anonym masse ? er det svakeste punkt ? som det ikke innebærer noen særlig risiko for noen å skjelle ut som gruppe ? eller man kan ta for seg én enkelt kritiker som kan gi skinn av å gi debatten mer substans med eksempler på hva kritikken ikke skal være. Kritikerne er naturligvis ansvarlig for sin egen skrift og formidling av kunstverket. Men Kritikken som sådan har rammebetingelser som kritikerne må forholde seg til ? de redaksjonelle prioriteringene til «godt stoff» og forhold som tidspress og lave honorarer ? som ikke har endret seg nevneverdig de siste 20 årene. Når det blir hevdet at kritikken blir stadig mer overflatisk og intetsigende ? bare en slags lanseringsguide ? har det like mye med nettopp de redaksjonelle prioriteringene og reguleringene å gjøre ? enn at kritikerne bare uten videre har degenerert helt av seg selv.
«Medienes krav har forandra kritikkens karakter. Ikke bare dagskritikken, men også tidsskriftkritikken er blitt mer journalistisk, slik tidsskriftene i det hele er blitt det. (?) De ytre endringene av kritikkens institusjonelle rammevilkår ? og dermed av kritikkens retorikk ? henger sammen med en fundamental forandring av kritikken som formidlingsform, skriver Arild Linneberg 1994:102-103). Meningsproduksjonen går inn i større strukturelle forhold, som ikke minst dreier seg om hensyn til eiernes økonomiske interesser.
Tidligere sjefredaktør for kultur i Dagens Nyheter, Arne Ruth, sier i et <LINK http://www.samtiden.no/03_1/art4.html _top>intervju i Samtiden (Nr. 1/03) at det har foregått en institusjonalisering av den offentlige diskusjonen og av journalistrollen, som må motvirkes. Blant annet har det ført til at bruken av frie skribenter har blitt sterkt redusert i de store avisene, og en generell mangel på ideer og utfoldelse. Nå er det eksperter som dominerer i kronikk- og debattspaltene. For å styrke den offentlige diskusjonen er det nødvendig på ny å engasjere flere skribenter som står for individuelle tolkningsperspektiver. Det vil si skribenter uten institusjonell tilknytning, men med kunnskaper og sine meningers mot, hevder Ruth.
Institusjonaliseringen som Ruth påpeker er vel en ordning som også vil sette prioriteringen av kommentarstoffet i Dagens Nyheter under press?

Paradokser i den kulturelle offentlighet

Det er likevel verdt å merke seg at det er forskjell på rammebetingelsene i norske aviser. For eksempel vier enkelte aviser med lavere opplagstall enn avisene i utvalget i Kritikkens rom ? rom for kritikk? som Klassekampen og ukeavisene Morgenbladet, Dag og Tid og Ny Tid mer plass til resonnering ? og til frie skribenter, men til liten eller ingen betaling. De er nisjeaviser som henvender seg til et mer avgrenset publikum. Det er her og i tidsskriftene mange av de frie, norske skribenter har sine viktigste arenaer i dag. Det er vel ikke tilfeldig at for eksempel Espen Stueland sluttet å anmelde lyrikk i Dagbladet, og i dag befinner seg i Klassekampen med helt andre rammebetingelser og utfoldelsesmuligheter når det gjelder refleksjon og språklig uttrykk. Det ser ut til at kvaliteten på kulturdekningen opprettholdes bedre i fora (med lavere opplagstall) som ikke skal tekkes «alle», men som heller ser kultursidene som en «munnskjenk for tankene».

Litteratur:

Bech-Karlsen, Jo (1991): «Den profesjonelle journalist ? eller journalisten som kulturarbeider? i Kulturjournalistikk i 90-årene, Institutt for Journalistikk, Fredrikstad
Benjamin, Walter (1919/1978): Der Begriff der Kunstkritik in der deutschen Romantik, Frankfurt am Main
Benjamin, Walter (1996): Fortælleren og andre essays, Gyldendal, København
Benjamin, Walter (1975): Kunstverket i reproduksjonsalderen, Gyldendal, Oslo
Bürger, Christa (1982): «Høy og lav litteratur» i Vinduet nr 3, Oslo
Habermas, Jürgen (1962/1971): Borgerlig offentlighet, Gyldendal, Oslo
Linneberg, Arild (1994): Bastardforsøk, Gyldendal, Oslo
Lund, Cecilie Wright (2000): Kritikkens rom ? rom for kritikk ? Kulturstoffets rolle i dagspressen, rapport 21, Norsk kulturråd, Oslo
Åmås, Knut Olav (2001): «Ti teser for en kritisk kulturjournalistikk», i Samtiden nr. 2, Oslo
Åmås, Knut Olav (2003): «Mediekritikk er medienes eget ansvar ? Arne Ruth i samtale med Knut Olav Åmås», i Samtiden nr. 1, Oslo