Enquete om Kritikerprisen for beste voksenbok

I anledning 60-årsjubileet for Kritikerprisen for beste voksenbok har Norsk kritikerlag bedt noen av de forfatterne som har mottatt prisen om å svare på følgende spørsmål:

1) Sett i forhold til ditt øvrige forfatterskap, hva tenker du om at det er akkurat den aktuelle boken du har mottatt Kritikerprisen for?
2) Hva slags betydning har det å motta Kritikerprisen hatt for deg?
3) Det er få kvinner som har fått Kritikerprisen for beste voksenbok, og prisen har dessuten svært sjelden gått til poesiutgivelser. Hva tror du at det skyldes?
4) Er det noen spesielle bøker/forfattere du mener har blitt oversett?

Innen fristen fikk vi inn ni svar – de presenteres her i kronologisk rekkefølge etter det året de mottok Kritikerprisen.

Edvard Hoem, mottok prisen for romanen Kjærleikens ferjereiser, 1974.

1) Eg fekk altså Kritikerprisen for boka Kjærleikens ferjereiser, som kom ut i 1974, prisen vart utdelt i februar eller mars 1975. Eg var 25 år gammal, og det er klart det hadde stor betydning for meg. Eg klagar altså ikkje over at det var akkurat denne boka eg fekk prisen for, og eg vil heller ikkje måle bøkene mine sidan opp mot denne. Kanskje var denne boka mest nyskapande, kanskje har eg også skrive betre bøker seinare. Men det har ikkje ført til fleire prisar, sjølv om eg er blitt nominert.

2) Det hadde stor betydning da. Eg fekk aksept for at eg var ein lovande forfattar, at eg var i fremste rekke i min generasjon, at eg burde halde fram med å skrive, men det hadde eg nok gjort i alle tilfelle.

3) Nei, det veit eg ikkje om eg kan forklare. Men mennene har i alle fall vore i solid fleirtal på romankunstens område, og ambisjonane har nok også ofte vore større hos menn. Romanen er liksom kronsjangeren, da i norsk litteratur i andre halvdel av det tjuande hundreåret. Lyrikarane skreiv seg vekk frå songen og rytmen og det umiddelbare og måla seg inn i eit hjørne der nesten ingen kunne høyre dei. Det ser ut til at det rettar seg igjen, smått om senn. Men skriveskulane har ikkje ført norsk poesi inn på nokon god veg, etter det eg kan sjå. Store talent greier seg jo uansett kva som er dagens evangelium.

Bjørg Vik, mottok prisen for novellesamlingen En håndfull lengsel, 1979.

1) Jeg synes alltid at det er en stor glede og kraftig oppmuntring å motta en litterær pris.

2) Jeg oppfatter Kritikerprisen som en pris i særklasse, den henger høyt, og det skal den vel gjøre, det gir en desto større oppmuntring på veien videre.

3) Kjønnsfordelingen avspeiler vel på mange måter den litterære situasjonen. Det blir ofte fokusert mer på mannlige forfattere. Hva angår poesiandelen, skyldes det nok gammel vane, eventuelt uvane, muligens en underliggende holdning om at en prosabok veier tyngre enn en diktsamling.

4) Kolbein Falkeid! Han burde ha fått prisen.

Jan Kjærstad, mottok prisen for romanen Homo Falsus, 1984.

1) Det er vanskelig for meg å vurdere mitt eget forfatterskap, men det var friskt gjort av kritikerne å gi meg prisen for en så eksperimentell og for mange sikkert også provoserende roman. Homo Falsus var et forsøk på å si noe om mennesket ved å introdusere en rekke ikke-psykologiske elementer.

2) Ikke så mye. Det var selvsagt veldig oppmuntrende og gjevt, jeg er ikke mindre forfengelig enn andre i bransjen. Men allerede som ung forfatter skjønte jeg at du skal ha en god porsjon flaks for å få en slik pris, at det også er et resultat av tilfeldigheter. Jeg så at minst fem, for ikke å si ti, andre titler det året like gjerne kunne ha fått prisen. I tillegg fikk jeg beskjeden én uke etter at mitt første barn ble født, så prisen kom litt i skyggen av det, for å si det mildt.

3) Dette med at færre kvinner har fått prisen, har jeg ingen god forklaring på. Det er en gåte. En gåte som bør forsvinne. At så få lyrikere har fått prisen, kan ha noe å gjøre med at poesi representerer en større utfordring når det gjelder å vurdere kvaliteten. Kanskje har vi også færre virkelig gode poesi-anmeldere. Det er vanskeligere å skape konsensus om Steinar Opstad enn om Tomas Espedal, for å si det sånn. Etter min mening har vi oppsiktsvekkende mange sterke poeter i Norge, så listen over prisvinnere avdekker en opplagt skjevhet her.

4) Ja, det er ikke vanskelig å finne bøker og forfattere som burde ha vært med, men som jeg alt har sagt: Slike lister er aldri «rettferdige», det er for mange tilfeldigheter som spiller inn. Så selv om jeg ikke klarer å mobilisere altfor mye harme, kan jeg si at det er forbausende at Agnar Mykle ikke fikk prisen for Lasso rundt fru Luna i 1954, at Tarjei Vesaas ikke fikk den for Fuglane i 1957, at Axel Jensen ikke fikk den for Epp i 1965 (eller burde han kanskje ha delt den med Georg Johannesen for Ars moriendi det året, de var da også gode venner). Ellers synes jeg, helt subjektivt, at Jan Erik Vold, Tor Ulven og Hanne Ørstavik er tre store forglemmelser. Det er også en rekke andre forfattere som avslører at listen er og blir vilkårlig, og jeg nevner bare et lite utvalg: Cecilie Løveid, Ingvar Ambjørnsen, Jan Jakob Tønseth, Inger Elisabeth Hansen, Geir Pollen, Merethe Lindstrøm, Øyvind Berg, Brit Bildøen, Geir Gulliksen, Nikolaj Frobenius, Tone Hødnebø, Erlend Loe, Ingrid Storholmen, Johan Harstad.

Tor Åge Bringsværd, mottok prisen for romanen GOBI. Barndommens måne, 1985.

1) Jeg synes det er ganske tankevekkende at jeg fikk prisen for min første såkalt realistiske bok. GOBI. Barndommens måne må jo til og med regnes som en historisk roman. Kanskje var det lettere å forholde seg til en slik bok enn til de mer fantastiske og lett surrealistiske bøkene jeg hadde skrevet tidligere – og fremdeles skriver?

2) Jeg hadde mottatt priser også før den tid. Men nå følte jeg på en måte at jeg var virkelig «stueren».

3) Jeg håper hovedgrunnen er at man ikke tenker i kvoter og prosenter.

4) Erik Fosnes Hansen.

Paal-Helge Haugen, mottok prisen for Meditasjonar over Georges de la Tour, 1990

1) Eg kan ikkje sjå at den boka eg fekk Kritikarprisen for, står i noka som helst særstilling i mitt forfattarskap. Men kanskje kritikarar ser andre sider enn forfattaren gjer, til og med på høveleg tidsmessig avstand?

2) Det er ingen grunn til å løyne at Kritikarprisen er noko ein mottar med særleg stor glede – og sjølvsagt har dét noko med utvelgingsprosessen å gjere.

3) Første spørsmål: Totalt uforståeleg, når ein ser bakover på rekka av sterke kvinnelege forfattarskap. Og eg vel å tru at svaret ikkje er så banalt som at det har noko med overvekt av mannlege kritikarar å gjere. I mangel av bevis er det alltid lov å tru.

Andre spørsmål: Norske litteraturkritikarar les få diktbøker, og anmelder enda færre. Og det er vel ikkje anna å vente enn at poesien blir oversett, når norsk poesikritikk er såpass miserabel som den er, både kvantitativt og kvalitativt. Med nokre storarta unntak, det skal seiast.

4) Lista med oversette bøker kunne bli lang. Og meir enn halvdelen av titlane der ville vere sterke norske diktbøker. Gjennom 60 år!

Karl Ove Knausgård, mottok prisen for romanen Ute av verden, 1998.

1) Litterære priser er jo relative, bøkene fra ett bestemt år vurderes sammen, så det at jeg fikk prisen i 1998 kan komme av at det var et svakt litterært år, mens det at jeg ikke fikk prisen i 2004, med en roman som i mine øyne er mye bedre, kommer av at konkurransen akkurat det året var knusende, med vinneren, Rimbereids Solaris korrigert, som en samtidig og framtidig klassiker.

2) Siden jeg fikk prisen for debutboken, betydde det uhørt mye for den videre skrivingen, berettiget det å gi plassen i livet til skriving, på en måte.

3) Vanskelig å si. Vanens makt, antageligvis.

4) Jon Fosse, selvfølgelig. Kristine Næss.

Trude Marstein, mottok prisen for romanen Gjøre godt, 2007.

1) Jeg fikk prisen for Gjøre godt i 2007, og har bare gitt ut én roman etter det. Jeg syntes absolutt at den var min beste hittil da jeg fikk den, og så langt syns jeg dét ennå.

2) Det er en pris som har betydd mye, den henger høyt. Det å få den sammen med Kjartan Fløgstad var på et slikt tidspunkt i forfatterskapet mitt utrolig gøy og heldig. Jeg og prisen fikk mer kred enn om jeg hadde fått den alene.

3) Kritikerprisen er en pris som henger høyt og som det er stor prestisje i fordi det er kritikerne som vurderer og dømmer. Det at det er en demokratisk pris, hvor alle stemmer enkeltvis og det ikke er en nedsatt jury, er både bra og dårlig. Én konsekvens er at jo flere kritikere som har lest en bok, jo større sjanse har den for å få en stemme. Bestselgere har urimelig stor sjanse, og diktsamlinger er som kjent sjelden bestselgere. Jeg vet ikke fordelingen mellom kvinner og menn blant kritikere, men kanskje er det fremdeles, selv blant kritikere, slik at menn leser flere menn enn kvinner … Men stort sett er det høy litterær kvalitet på vinnerbøkene, som et resultat av den samlede leseevnen til de som stemmer.

4) Anne Oterholm har fått masse positive anmeldelser for sine bøker, men hun er kanskje likevel lest av for få kritikere utover de som har anmeldt henne. Hadde flere av dem lest henne, tror jeg hun ville fått den.

Tomas Espedal, mottok prisen for romanen Imot kunsten, 2009.

1) Jeg var svært glad for at det var akkurat den boken som fikk Kritikerprisen, det var rett tid og bok.

2) Jeg var selvsagt stolt over å motta prisen; men det er vanskelig å måle hvilken betydning prisen har hatt. Jeg vet det faktisk ikke.

3) Ja man overser kvinner, og poesi, det er tydelig; jeg vet ikke hvorfor.

Beate Grimsrud, mottok prisen for En dåre fri, 2010.

1) Den har fått størst oppmerksomhet. Men jeg er like glad i alle bøkene mine. Tror denne taler både til hjerte og hjerne og forener en sterk innlevelse med litterære kvaliteter. Jeg får mange tilbakemeldinger fra folk som vil takke så kanskje er det også en viktig bok om et tema det er skrevet lite om.

2) Jeg ble veldig glad og stolt over å bli stemt fram blant alle kritikerne. Ellers så betyr det jo oppmerksomhet rundt boken og det er alltid bra.

3) Det speiler samfunnet i stort. Poesien får mindre plass enn prosaen og kvinner når sjeldnere enn menn helt opp till toppen. Tror Norge, når det gjelder litteratur og fokus på menn, er enda verre enn Sverige som jeg kjenner til.