Författaren i offentligheten

Forfatterseminarene på Biskops Arnö har blitt avholdt siden begynnelsen av 60-tallet og er et arrangement i samarbeid med det Nordiske forfatter- og oversetterrådet, og de nasjonale forfatterforeningene.

Seminarets tema:

? Den offentlige støtten til litteraturen
? Forleggerens nye rolle
? Forfatteren og publikum

Litteraturstøtten

De offentlige støtteordningene til litteraturen har vært utredet i både Sverige og Norge, og Kerstin Aronson, en av initiativtagerne til forlaget Anamma, gjorde rede for ståa i Sverige. Den statlige støtten der er i utgangspunktet rettet mot leseren og ikke produsenten av litteratur, og er hva vi fint kan kalle aposteriori. Det er en holdning blant de svenske forleggerne at de offentlige midlene ikke havner der de trengs, nemlig i produksjonen av bøker. Av de omtrent 1500 titlene som utgis i Sverige er 109 over opplagssperren (5000 eks.) og mindre enn 50% av bøkene mottar støtte. Pengene fra staten havner stort sett hos formidlerne og støtten baseres på «bruk», det vil si salg- og bibliotekstall. Samtlige deltagere uttrykte beundring over det norske systemet som Thorvald Steen gjorde rede for, og man ønsker seg tilsvarende ordninger i resten av Norden. Det var på mange måter oppløftende å høre Steens informative utlegninger om den statlige innkjøpsordningen som ble etablert så tidlig som i 1963, og har sørget for at vårt lille land produserer så mye litteratur, en litteratur som forøvrig høstet stor begeistring blant seminarets deltagere.

Forleggerens nye rolle

Den moderne forleggeren kan kanskje sees på som journalisten som bytter redaksjon uten større problemer, og tar med seg forfatterne. Fra Norge kom Geir Gulliksen som jo nettopp har gått til Oktober og tatt med seg nær sagt alle talentene fra Tiden. Hans innlegg var preget av en manglende forståelse for dette etiske problemet, og han tok også opp kritikken i Norge som han mente var meget slett. «Vi har en god kulturjournalistikk, men en dårlig kulturkritikk.» At de dårlige rammevilkårene fungerer som en negativ forutsetning for en god kritikk var han overhodet ikke med på og han kom med en relativt kraftig korreks til vår stand. Det ble også diskutert hvordan redaktøren i dag fungerer som en slags produsent, lik musikkbransjens, og om kanskje redaktørens navn burde stå ved siden av forfatterens på omslaget?
Det ble også diskutert på hvilket vis litteraturen ble antatt og bearbeidet innad i forlagene, og svenske Eva Gedin gav inntrykk av at i Sverige arbeider alle konsulentene innefnor systemet, noe som er en diamtral motsats til det norske, hvor den eksterne konsulenten i aller høyeste grad er deltagende. Hvorvidt forleggeren vil høre på konsulenten er en annen sak. Det ble påpekt at redaktørens ofte nære forhold til forfatteren kan skape «dårlig» litteratur, man så for seg en muligens mer profesjonell/arbeidsgiveraktig rolle.

Forfatteren og publikum

Siste del av programmet dreide seg om hvordan forfatteren møter leseren, tekstlig, men også fysisk. Sentralt her stod Alf van Der Hagens postulat i Stemmeskifter (Tiden 2000) om at «De som takler mediene har lettere for å få oppmerksomhet, noe som selvfølgelig gir store utslag i salg av bøker». Denne nye forfatterrollen har skapt en mer henvendene litteratur, ble det hevdet, og man kom selvfølgelig inn på de samlede skolestiler til Behn som et eksempel på markedsføring av litteraturen.
Den danske forfatteren Jeppe Brixvold hadde avslutningsvis et meget informativt innlegg om den danske litteraturen generelt i dag, og sin siste «bok» og hvilke bevisste strategier som lå til grunn for denne utgivelsen. Det har pågått en debatt i Danmark om litteraturen og hvordan den fungerer som autonomt verk eller idiosynkratisk uttrykk med interaksjon leser/forfatter. En ny retning var tydelig ønsket, men det var vanskelig å få frem nøyaktig hva den nye litteraturen trenger, men en form for samtidighet eller politisk kommentar burde den inneholde. Maktens påfallende taushet i den kulturelle sfære ble også påpekt, men også vårt ansvar som kulturelle produsenter for å påpeke maktens feil, noe vi i liten grad gjør aktivt og offentlig.

Avslutningsvis

Årets seminar kan kort sies å handle om Norge. Nær sagt alle diskusjonene som oppstod, både i programmet og over vinen, dreide seg om hvordan det norske kulturelle systemet tydeligvis stod over resten av Nordens. Det ble påpekt at den norske samtidslitterturen er usedvanlig god, noe man ikke nødvendigvis var enig i fra nasjonalt ståsted. Men det viktigste aspektet ved seminaret var den uoffisielle utvekslingen av ideer og møte med andre kulrurprodusenter fra hele Norden. Trass i våre nasjonale særegenheter virker det som en styrke å kunne møtes i dette forumet å finne likheter og bygge broer som kan lede frem til et bredere nordisk samarbeid og felles krav og ønsker overfor overnsajonale organer.
Det er fint på Biskops Arnö.