Fem år med norsk kritikerlag

Kjære gjester, kjære kritikere!
Fem år med Norsk kritikerlag er en liten, men viktig milepæl. Jeg tror det er grunn til å si at laget har bidratt til å gi norsk kritikk et løft og kritikere et bedre faglig miljø.
For en ny generasjon medlemmer er Norsk kritikerlag en selvfølge. Men for den forrige generasjonen, da ett årsmøte og en prisutdeling kunne være den totale aktiviteten, er Norsk kritikerlag fortsatt en spennende nyskapning.
Midt på 1990-tallet begynte radikale tanker å gjøre seg gjeldende i de gamle kritikerlagene. Kunne tradisjoner helt tilbake til 1920-årene forenes med en felles kritikerorganisasjon? Dessverre fikk vi ikke filmkritikerne med oss i sluttspurten. Men Norsk kritikerlag ble stiftet 7.juni 1998 for kritikere innen teater, musikk, dans, litteratur og kunst.
Det ble ingen dans på roser for lagets tillitsmenn da vi ville inn på etablerte arenaer. Om vi ikke har fått ut så mye anerkjennelse i klingende mynt når vi har kjempet for andel av vederlag, tror jeg i hvert fall at Kritikerlaget nå fremstår som en markant og respektert organisasjon i norsk kulturliv. Og så får det være en nyttig bagasje til senere fremstøt.
Jeg vil spesielt nevne syv forhold der kritikernes situasjon er ganske annerledes enn før Norsk kritikerlag ble dannet.

1. Mange flere nye reisestipend deles ut hvert år. Kritikerlaget er kommet inn i bibliotekvederlaget og andre vederlagsordninger, og årlig deles det nå ut minimum 10 reisestipend á kr. 15.000, ? noen år flere og også større stipend.
   
2. Gjennom seminarer er det skapt et felles faglig miljø for kritikere.
   
3. Kritikere, og særlig lagets tillitsvalgte, er tilstede på seminarer, diskusjoner og i den offentlige debatt i større omfang enn før.
   
4. Et eget nettsted gir effektiv informasjon både mellom kritikere og til alle som søker kontakt.
   
5. De enkelte kritikergruppene, som i 1998 ble til seksjoner, har mer faglig aktivitet nå enn tidligere fordi de er blitt fritatt fra økonomiske og administrative rutiner.
   
6. Det er blitt mer, faktisk dobbelt så mye, kritikk i NRK radio, som for eksempel for to år siden. Kritikerlaget har ikke vært noen pressgruppe med lobbyvirksomhet, men laget har vært en ressurs for tenkningen i NRK. Dette skjedde på et tidspunkt da medieutviklingen viste at tiden var moden for en opptrapping av kritikk i radio i forhold til andre formidlingsformer i dette mediet.
   
7. Den nye Kritikerplakaten vil bidra til en ny bevisstgjøring og selvrefleksjon omkring kritikerens virke. Det heter bl.a.:
   ? Kritikeren skal verne om sin integritet og uavhengighet.
   ? Kritikeren må ikke ha oppdrag, verv, økonomiske eller andre bindinger som kan skape interessekonflikter i forhold til kritikerens virksomhet. Kritikeren må unngå dobbeltroller som kan svekke troverdigheten.
   ? Kritikeren skal vise åpenhet om forhold som kan påvirke hans habilitet. Kritikerens virke skal være slik at det ikke oppstår tvil om hans integritet.

Disse syv forholdene har vi grunn til å være stolte av uten å havne i naiv selvros. For vi skal ikke legge skjul på at det er mye i norsk kritikk vi ikke er glade for:

• Kritikere har elendige arbeidsforhold, tjener for lite og har fortsatt for få stipend.
  
• Kritikken får for sjelden spalteplass, og den har for liten spalteplass. 
  
• Kritikken er lite respektert. En negativ kritikk, en begrunnet og saklig slakt, blir ofte angrepet av inhabile ignoranter. Og en positiv kritikk blir hemningsløst utnyttet av PR-folkene. 
  
• Mediebedrifter med dårlig råd er raske til å bruke sparekniven på kritikerne. 
  
• La oss også innrømme: våre kritikker er ofte for dårlig skrevet med et refleksjonsnivå og et språk som kunne vært bedre.

Til det kan vi understreke at vi ikke har fått offentlig støtte til å føre kursvirksomheten videre etter prøveperioden med Kritikerakademiet. Men nå vil både litteraturseksjonen og kunstseksjonen arrangere skrivekurs i Kritikerlagets egen regi, og litteraturkritikerne er allerede begynt.
Jeg tror at vi her er inne på ett av kjerneområdene ved vår virksomhet. Norsk kritikerlag har bare en berettigelse hvis arbeidet leder til en bedre kritikk. En kritikers oppgave er å beskrive det ubeskrivelige. En tøffere jobb enn det kan vi antakelig ikke påta oss.
I dagens Aftenposten skriver Ingunn Økland at norsk litteraturkritikk er «monoton». Hun skriver: «Kutter man i utflytende handlingsreferater og uforpliktende kvalitetsdommer, kan litteraturkritikken romme anslag til litterære tolkninger og estetiske diskusjoner, og dessuten åpne seg mot en større verden av politiske og historiske kraftlinjer.»
Ved 5-årsjubileet mangler det ikke på utfordringer for Norsk kritikerlag. Men vi vet at vi er kommet et lite stykke på riktig vei.
Foruten de mer langsiktige resultatene i hele femårsperioden skal jeg også nevne et par punkter fra årsmeldingen for 2002. Siden siste årsmøte er forholdet til Norsk filmkritikerlag regulert gjennom en fordelingsavtale om vederlag. Denne er samtidig et utgangspunkt for økt faglig samarbeid.
Jeg vil nevne en skuffelse: ved fordelingen av Bibliotekvederlaget fikk vi ikke den opptrappingen vi kjempet hardt for.
Og til slutt noe positivt: våre internettsider ble fornyet i oktober og åpner for nye muligheter.
For meg personlig har det vært rikt å kunne følge kritikernes organisasjon i tjuefem år, som medlem siden 1978 og i styrearbeid siden 1990, halvparten av denne tiden. Etter min oppfatning er det nå etablert en plattform for lagets organisatoriske drift og faglige aktivitet, som nye krefter kan bygge videre på med sine egne holdninger og ideer.
Vel møtt til et fruktbart årsmøte!