En åpen kritikk

Kaja Schjerven Mollerins åpningsforedrag ved Kritikerseminaret 2013:

I et brev til en gammel venn skriver den tyske filosofen Friedrich Schiller noe jeg har bestemt meg for å huske. Brevet er datert 1. desember 1788, og tar form som en slags irettesettende oppmuntring. Det er tydelig at vennen har klaget over alt han ikke får til å skrive, alt han bare må forkaste. For folk som deg, skriver Schiller, er problemet at ”forstanden så å si står ved byportene og mønstrer de tilstrømmende ideer for skarpt”. Du har ikke skjønt, fortsetter han, at en idé kan virke dum, flau, uvedkommende, men likevel ha noe for seg, om du bare tør å holde fast ved den, ja, la den leve fritt inni deg. Til slutt utbryter han: ”Dere kritikere, […] dere forkaster for tidlig og sorterer for strengt”.

Ok, har jeg så tenkt: Jeg gjør et forsøk. Det jeg skal si her i dag, har vel for meg lenge virket nettopp litt dumt, flaut, uvedkommende. Samtidig kommer det jo fra et sted meg i hvor det også har kjentes viktig, meningsfullt. Og da jeg leste dette brevet, begynte jeg å tenke at det kanskje ikke er så farlig å dele noe jeg ennå ikke har tenkt helt ferdig, ennå ikke står helt støtt i.

Nå er dette et Kritikerseminar, og jeg skal naturligvis snakke om litteraturkritikk, men det er særlig tre temaer jeg vil forsøke å tenke rundt: litterær kvalitet, subjektivitet og offentlighet. Da jeg ble spurt om å være med på dette seminaret, tenkte jeg at jeg hadde lyst til å si noe om betydningen av det jeg ganske enkelt vil kalle en åpen kritikk. Og jeg tror ikke det er mulig å si noe om dét, uten å gå inn i hvert av disse tre temaene.

En åpen kritikk? Jeg er klar over at det er en litt luftig betegnelse. Når jeg likevel bruker den, er det fordi jeg tenker at den faktisk ivaretar de sidene av kritikken jeg er ute etter å kretse inn: en ærlig kritikk, en romslig kritikk, en mottakelig kritikk.

Om kvalitet
Den engelske forfatteren Virginia Woolf avslutter andre bind av The Common Reader med et essay som bærer tittelen ”Hvordan lese en bok?”. I første avsnitt, ja, i første setning understreker Woolf at tittelen er formulert som et spørsmål, ikke et svar. Om jeg i det hele tatt kommer fram til et svar, sier hun, henvendt til leseren, vil det være et svar som gjelder for meg, og ikke for deg. Hun fortsetter: ”Det eneste rådet én person kan gi en annen om lesning, er å ikke følge noen råd”.

Jeg tenker at denne lille passasjen gir oss innblikk i hvordan Woolf, i det stille, rydder plass for seg selv, leter seg fram til et sted å snakke fra som hun er komfortabel med. Hun vil ha ryggen fri: Ikke hør på meg. Ikke forvent at jeg skal vite bedre enn deg. Finn din egen vei. Først da, når alt det er sagt, føler hun seg fri til å tenke, fri til å mene, fri til nettopp å gi råd.

Og det første rådet hun gir, er: Prøv å møte en bok så fordomsfritt som mulig. ”Ikke diktér forfatteren du leser,” anfører hun, ”prøv heller å bli ham. Vær en medarbeider, en medsammensvoren. Om du fra begynnelsen av er skeptisk og tilbakeholden, får du så mye mindre glede av det du leser”.

Flere år senere tenkte Woolf, mer enn en anelse selvironisk, at denne høflige, sofistikerte, indirekte måten å skrive om litteratur på, var et resultat av hennes viktorianske oppdragelse. Det er en nokså lattervekkende dom hun feller over egen anmelderpraksis. Slik fabulerer hun: ”Jeg ser meg selv servere sjenerte unge menn. Jeg spør dem ikke rett fram om diktene og romanene de har skrevet, men om de vil ha fløte og sukker”.

Selv har jeg hatt enormt stor glede av Woolfs lesninger i The Common Reader. Jeg liker rausheten, egenrådigheten, humoren – og også sarkasmene. Men jeg tenkte jo at det var grunn til å gå i seg selv da jeg leste hennes egen dom. Kanskje er Woolfs råd i ”Hvordan lese en bok?” først og fremst en gave til de mer konfliktsky av oss?

Eller, for å spørre på en litt annen måte: Er det sånn at en ikke-konfronterende kritikk alltid også er unnvikende? Er det å lese med forfatteren, alltid tolke i beste mening, holde tilbake de kjipeste innvendingene, å gjøre seg til en servil leser? Finnes det noe sånt som en vennlig slakt? Og undergraver man sin egen autoritet, om man insisterer på bare å snakke for seg selv, ikke forholde seg til mer objektive parametre, et ord som kvalitet, for eksempel?

Jeg synes kvalitet er et vanskelig ord. Det plager meg ikke at andre bruker det, men jeg får ikke helt til å bruke det selv. Jeg har ikke tenkt så grundig over hvorfor det er sånn, men kanskje er det fordi jeg forbinder det med en dommerrolle jeg selv ikke trives så godt i. Eller fordi det er et så stort ord, som kan bety så altfor mye.

Mens man i de fleste andre yrker kan prøve og feile for seg selv, med en veileder, kanskje, går man som kritiker i lære i offentligheten. Man må finne ut av ting for åpen scene. Og selv om tekstene man skriver, alltid går gjennom en redaktør, og sånn sett er resultat av et samarbeid, står man i en viss forstand alene. De aller fleste kritikere jobber som frilansere, ofte med en fast tilknytning til en bestemt avis eller et bestemt tidsskrift, men uten den tryggheten som mer naturlig følger av å være fast ansatt et sted, ha kolleger du ser hver dag, en lønn det går an å leve av, ja, i det hele tatt forutsigbare rammer for arbeidet du gjør.

Jeg synes ikke det er så rart at de fleste som driver med litteraturkritikk, gjør det på vei til en annen jobb. Men jeg synes det er et problem. Og jeg tenker at det ville kommet hele litteraturfeltet til gode om man klarte å tilrettelegge for at flere kunne bli i kritikken. Kritikken har godt av at nye, friske stemmer kommer til, men den har også godt av å holde på de som har fulgt debatter, fulgt forfatterskap. Det er så mye kunnskap som forsvinner med de store utskiftningene.

Det er det ene. Det andre er at det kan ta overraskende lang tid å finne sin egen smak, og å kjenne seg trygg i den. Jeg kan naturligvis bare snakke for meg selv, men da jeg, under forberedelsene til dette foredraget, kikket på noen av mine egne gamle tekster, opplevde jeg det som en mildt sagt ubehagelig affære. Jo mer jeg leste, desto større ble katalogen av eksempler på ting jeg skulle gjort om igjen, enten det nå var fordi jeg synes jeg var for streng, for bastant, for utydelig, for off, for jålete, for opptatt av å være smart. Og dermed ikke så veldig smart likevel.

Nå sier jeg ikke dette for fullstendig å undergrave min egen evne til å vurdere litteratur. Jeg er også ofte enig med meg selv. Det som slår meg, er bare at det – for meg – tok lenger tid å finne ut av hva slags litteratur jeg faktisk likte, hva slags litteratur som snakket til meg, enn å finne ut av hvordan jeg skulle avgjøre om en bok var god eller dårlig. Man kan jo fint argumentere for at en bok er godt skrevet, godt tenkt, uten egentlig å sitte med en opplevelse av at den betyr noe for en selv.
Da han fortsatt var bokredaktør i Klassekampen, skrev Bendik Wold et rikt essay om kvalitetsbegrepet i Dag Solstads 16.07.41 og Hanne Ørstaviks Uke 43. Mot slutten av essayet skriver han: ”Først når vårt forhold til kvalitet er avklart, kan vi begynne å kritisere”. Som kritikere må vi kunne ta for gitt, mener Wold, at noen bøker er bedre enn andre. Vi må kunne si at en gjennomsnittlig underholdningsroman simpelthen ikke har den samme kvaliteten, og ikke gjør krav på den samme oppmerksomheten, som en diktsamling av Bjørn Aamodt, for eksempel.

Problemet er bare det, fortsetter Wold, at det er så vanskelig å argumentere for et slikt kvalitetssyn uten å henfalle til romantiske myter. Det vil si, det er en påstand som mangler filosofisk eller vitenskapelig grunnlag.

Jeg er enig med Wold i at man som kritiker må kunne tillate seg å ha noen fordommer, noen forhåndsoppfatninger om hva som er god og mindre god litteratur, noen holdninger vi navigerer etter. Det får være grenser for hvor åpen og inntrykksvar man skal gå rundt og være. Vi lever i en kultur som bombarderer oss med inntrykk, og vi kaster bort tida om vi skal møte hvert eneste kulturuttrykk med den samme nysgjerrigheten, den samme tålmodigheten.

Kritikk kommer av det greske ordet for å skille. Og det vi skal skille, er ikke bare godt fra dårlig, men også viktig fra uviktig. Det avgjørende spørsmålet, tenker jeg, er ikke om en bok er god eller dårlig, men når det er viktig å si at en bok er god eller dårlig. Det er fortsatt sånn at taushet er den strengeste dommen.

Men, og det er et stort men her: Slike fordommer blir så begrensende og fordummende om vi ikke er åpne om dem.

Som kritikere vurderer vi jo alltid bøkene vi leser ut fra ulike kriterier: humor, originalitet, tankekraft, språklig kompleksitet, troverdige karakterer, meningsfull historie, spennende plott. Disse kriteriene kan være uttalte eller mindre uttalte, men det fremkommer i de fleste anmeldelser, tenker jeg, at kritikeren har noen standarder han eller hun tenker kvalitet ut fra.

Det som ofte forblir mer skjult, mer innhyllet, i kritikken, er at de kriteriene man som kritiker velger seg, har nøye sammenheng med hva slags litteratursyn man har, hva slags tanker man gjør seg om hva litteratur er og skal være, hvilken rolle den skal spille, hvorfor den er viktig. For noen er språklig utforskning, eller originale ideer, det viktigste ved litteraturen, for andre betyr en meningsfull historie, for eksempel, mye mer.

Jeg tror det er umulig å komme utenom dette subjektive elementet, eller skjønnet, og for meg er det ærlig talt heller ikke et mål.
Utfordringen er å være tydelig på hvor man snakker fra. Så lenge man er det, henfaller man heller ikke til relativisme, mener jeg. Å gi uttrykk for personlige verdier, er ikke det samme som å så tvil om at det i det hele tatt finnes verdier.

Om subjektivitet
Det er jo et problem som har forfulgt kritikken i århundrer, dette. Som kritikere skriver vi i avisa, uttaler oss offentlig, og må vel på en eller annen måte mene at det vi påstår, har allmenn relevans, ja, i en viss forstand er sant. Men uansett hvor trente vi er i å lese, hvor stor kompetanse vi har, vil vurderingene vi gjør, alltid være subjektive. Jeg er nok hakket mindre villig enn Wold til å snakke om kvalitet som noe som bare befinner seg i verket.

Det er uansett ikke sikkert at forholdet mellom det objektive og det subjektive er et problem vi som kritikere trenger å løse. Kanskje er det tvert imot et problem som er berikende for kritikken?

Et sted i Representative Men, i forelesningen om Montaigne, tror jeg, skriver den amerikanske forfatteren R.W. Emerson: ”Vi er naturlig troende”. Og slik fortsetter han: ”Vi er overbevist om at det går en tråd gjennom alle ting: at verdener er tredd på denne tråden, som perler, og at mennesker og hendelser og liv åpenbarer seg for oss bare på grunn av denne tråden”.

Jeg tenker at disse få linjene sier noe vesentlig om at det å være menneske, er å lete etter sammenhenger. Hvordan overlever vi uten? Er det ikke en naturlig impuls i oss til å ville skape forbindelser mellom ulike deler av vår livsverden, rekonstruere spredte minner til en livshistorie, ja, til å ville årsaksforklare alt mulig. Selv det meningsløse vil vi jo forklare: Det må være en grunn til at jeg er her, på jorda, noen tiår, og så: ikke lenger. Er det ikke dét troen gjør? Gir oss en grunn?

Men Emersons betraktninger forteller oss vel også noe annet, nemlig at sammenhengen, den usynlige tråden, er oss selv, den personen hver og en av oss er, subjektiviteten. Det er jeg som skaper sammenhengene, og jeg skaper dem ut fra den personen jeg er. Jeg ser med mitt blikk, og jeg kan ikke se med noe annet enn det. Blikket kan naturligvis forandre seg, og gjør det vel med årene, men det vil alltid være mitt.

Og sånn er det vel også med lesningen, at vi, i ulik grad, preger den med oss selv? Vi trenger ikke engang å si jeg. Også gjennom valg av bøker, av sitater, av vinkling, kommer en personlighet til uttrykk.

I et mye sitert intervju med NRK, tidligere denne våren, omtalte Erlend Loe kritikk som ”en ganske syk virksomhet”. Og i den velregisserte boklanseringen som fulgte, fikk han i ulike sammenhenger sagt at kritikerens person ikke måtte stå i veien for lesningen, for kritikken.

Hvis det å stå i veien, betyr å være selvhevdende, er jeg helt enig med Loe. En slik markering tilfører sjelden den offentlige samtalen noe. Men hvis det simpelthen betyr å være til stede, er jeg grunnleggende uenig. Jeg mener at det nettopp er kritikerens nærvær som bidrar til å skille kritikk fra informasjon eller ren forbrukerveiledning.

Jeg tror nok at den betydningen jeg tilskriver den subjektive formidlingen, henger sammen med min egen smak. Nå er det ikke så lett å skille tydelig mellom ulike måter å lese på, men selv er jeg mer opptatt av den erfaringen en bok gir meg, den opplevelsen jeg sitter igjen med, enn jeg er av litteraturen som språklig konstruksjon. Jeg bryr meg mer om en boks virkning, den eksistensielle siden av litteraturen, enn om det språklige spillet, hvordan ordene står og fungerer i forhold til hverandre.

Men dette med det subjektive har for meg også en større kontekst. Vi lever i en tid hvor individualismen står sterkt, men hvor den individuelle erfaringen, den enkeltes opplevelse av hva det vil si å være menneske, får mindre og mindre rom. Dette har ikke minst med språk å gjøre. I hverdagen er vi jo omgitt av språkformer som generaliserer menneskelig erfaring: medienes tabloidspråk, politikernes byråkratspråk, psykiatriens diagnosespråk.

Jeg tenker at noe av det aller fineste med litteraturen er at den nettopp ikke gjør dét. Litteraturen gir oss kunnskap om, og innsikt i, det individuelle. Å lese er å komme på innsiden av andre menneskers liv, å se det særegne ved livet de lever, opplevelsene som former dem, minnene de bærer på, problemene de baler med. Men å lese er jo også å komme nærmere eget liv. Når vi oppdager nye sider av en bok vi har lest utallige ganger før, er det ikke så mye fordi vi er blitt bedre lesere, tror jeg, men fordi boka vi leser, for hver gang vi leser den, har gjenklang i ulike deler av vår erfaring. Å ta dét ut av lesningen, er også å redusere litteraturen, mener jeg.

Da jeg ble bedt om å sende fra meg noen linjer om hva dette foredraget skulle handle om, skrev jeg at jeg ville forsøke å si noe om betydningen av en kritikk som åpner opp og løfter fram, heller enn å plukke fra hverandre og rive ned. Jeg angret en stund på det. Det sto på ingen måte klart for meg hva jeg mente med det, annet enn at det hadde med tone og holdning å gjøre. Nå tenker jeg at det også har med risiko å gjøre.

Den siste boka til Loe, altså Vareopptelling, handler vel i en eller annen forstand om litteraturkritikk, men selv ble jeg overrasket over hvor lite jeg brydde meg om dét da jeg leste den. Jeg ble også overrasket over hvor godt jeg likte den. Jeg har hatt trøbbel med den ironiske, distanserte fortellerstemmen i Loes bøker, jeg synes det har vært et altfor trygt sted å snakke fra, at han har risikert for lite. Det er noe litt feigt ved det å aldri mene noe inderlig, fullt og helt.

For meg er det noe helt annet som skjer i Vareopptelling. Jeg klarer ikke å lese den som et seriøst innlegg i en debatt om litteraturkritikk. Og jeg er ikke sikker på om den er ment å være det. Boka har en ikke-realistisk handling, et lite konsistent idéinnhold, og karakterene likner pappfigurer. Er det ikke først og fremst en følelsesmessig kraft Loe er ute etter å skildre? Jeg tenker at boka har et allegorisk tilsnitt, og også inviterer til å bli lest som en bok om aggresjon, simpelthen, om raseri.

Men gjennom det smått absurde møtet mellom forfatter Nina Faber og kritiker Roger Kulpe forteller kanskje Loe oss likevel noe om at hun risikerer mer som forfatter enn han gjør som kritiker. Det er vel det som gjør henne mest forbanna, at han bare slentrer i vei videre, forblir upåvirket av teksten han har skrevet, ja, knapt husker at han skrevet den.

Og det er noe med dét, tenker jeg, at hvis man som kritiker først skal slakte en bok, så bør man gjøre det på en måte hvor man selv risikerer noe. Man risikerer mer ved å ta en etablert og anerkjent forfatter hardt, enn man gjør ved å ta en debutant, og enda mer ved å ta egne husguder, forfattere som har godvilje, eller såkalt kred, i miljøet man som kritiker tilhører.

Jeg tror også at man risikerer mer om man i kritikken viser noe av egen sårbarhet, det vil si også forsøker å skape noe, skissere alternativer, gjøre seg gjennomsiktig, gi noe selv, og ikke bare rive ned. Dette handler jo også litt om ikke å levere slakten som en fasit, men som noe som faktisk kommer fra en selv, noe man i prinsippet står alene om.

Jeg spurte i sted om det å lese med forfatteren, holde tilbake de kjipeste innvendingene, er å gjøre seg til en servil leser. I Norge i dag utgis det flere tusen bøker i året, og mange av dem er ganske dårlige. Skal vi ha en sannferdig kritikk, er negative kritikker helt nødvendig. En slapp og temperaturløs litterær offentlighet kommer ingen av aktørene i den til gode. Men det er lett å forveksle en kritisk holdning med en kritiserende holdning.

Et utsagn som har satt seg, er: Hvis du først er i offentligheten, må du tåle det som kommer. Det er sant i den forstand at du åpenbart må tåle det. Og det er sant i den forstand at hvis du har en posisjon, som jo ofte også gir deg makt, må du tåle å få den utfordret.

Jeg synes likevel et slikt utsagn forteller om en litt grunn forståelse av både offentlighet og menneskelighet. Ja, faktisk synes jeg det er utsagn som ikke tar noe særlig høyde for det menneskelige i det hele tatt. Og dét mener jeg en kritiker skal. Å ikke gjøre det, er å rykke 20-30 år tilbake i tid, til en strengt strukturalistisk lesemåte, hvor teksten bare er en kode, en struktur som svever rundt i verden, uten en reell, levende avsender.

Om offentlighet
To gode kolleger av meg, Bernhard Ellefsen og Sigurd Tenningen, skrev for halvannet år siden en kunnskapsrik og tankevekkende leder i tidsskriftet Vagant (4/11). I denne lederen hevder de at generasjonsinterne oppgjør i århundrer har vært både formende og berikende for litteraturen. De viser til den tyske Jena-kretsen ved den moderne tids begynnelse, og til den norske Mot Dag-kretsen på 20-tallet. Og så konstaterer de: ”I dag synes kampviljen å være sørgelig fraværende”. Så vidt de kan forstå, skyldes det ”neppe at det ikke finnes konflikter innad i den norske tenke- og skrivemåten”, men at kritikerne, eller aktørene, er ”for slappe, dovne og kompromissvillige”.

Ellefsen og Tenningen stiller spørsmål som: ”Hvor finner vi de stillingstakende kritikerne i dag?”, ”Hvor er de stridbare posisjonene og de splittende uttrykkene?”, ”Hvor er konfliktene?”. De ønsker seg altså en litterær offentlighet med mer kamp, strid, konflikt, splittelse. Det kommer vel neppe som en overraskelse at dette ikke akkurat er min metaforkrets.

Min første tanke er at det er en forskjell på den litterære offentligheten og offentligheten som helhet. Når det gjelder offentligheten som helhet, mener jeg det er viktig å gi plass til, og ha rom for, et ganske stort konfliktelement. Vi trenger en offentlighet som ikke harmoniserer, ikke skjuler eller glatter over, de konfliktene som tross alt finnes i den verdenen vi lever i. Ja, som speiler klasseforskjeller, sosiale motsetninger, ulike interesser. I dag er den norske offentligheten for konsensuspreget til egentlig å reflektere dette.

Det går fint an å argumentere for at frontene er like steile i den litterære offentligheten, at forskjellene i posisjoner er like store, at interessene er like lite samstemte. Jeg er enig med Ellefsen og Tenningen i at det finnes ulike måter å tenke om litteratur på, her til lands, og jeg er helt for en åpen, og gjerne spisset, debatt om disse tenke- og skrivemåtene.

Men i møte med kunstneriske uttrykk er det ikke nødvendigvis sånn at strid, konflikt og høy temperatur skaper en bedre, klokere, dypere samtale. Jeg tror et høyt konfliktnivå like ofte skaper mindre fleksibilitet, flere misforståelser, mer utstuderthet, mindre rom for overraskelser, spontanitet. Og jeg tror at det som gjerne skjer i et slikt klima, er at man ender opp med å bruke mer tid på å forsvare en posisjon, enn å åpne opp et felt.

Slike temperaturfylte debatter har jo også alltid noe litt tabloid ved seg. De kan være underholdende å følge, men kommer det noe ut av dem? Er de produktive, oppklarende? Skal slike konfrontasjoner ha noe for seg, mener i hvert fall jeg at forutsetningen må være en åpenhet rundt hva hensikten med debatten, eller kampen, er.

Jeg opplever at den formen for kritikk som Ellefsen og Tenningen etterlyser, har en viss nimbus. Det er lett å tenke at den konfronterende, konfliktsøkende kritikken er den egentlige kritikken, og at det å praktisere kritikk på denne måten er å være uredd, uegennyttig, ha integritet. Men er det ikke nettopp denne forståelsen av kritikk som er den gjeldende? Er det ikke sånn at det er formidling, det å lese og åpne opp et verk, som ofte blir glemt i kritikkidealet? Det er også på denne måten, ved å lese strengt, kritisk, at mange skaper seg et navn. Ofte ikke bevisst, så klart, men i offentligheten blir kompromissløshet gjennomgående premiert.

Vi kan alltids ønske oss en smartere offentlighet, en offentlighet som stiller klokere spørsmål, og gir hvassere svar. Og vi kan ønske oss modigere aktører. Men det er ingen automatikk i at konflikt bryter med konsensus. Det som ser ut som en stridbar posisjon på overflaten, kan være mindre stridbar om man ser nøyere etter. Den kan for eksempel ha stor gjenklang i et bestemt miljø. Det er ikke alltid sånn at kompromissløse utspill bringer en ut av egen komfortsone.

Det jeg omfavner i Ellefsens og Tenningens tekst, er den sterke viljen til å tenke rundt hva kritikk er, til å gi kritikk en betydning. Som kritikere står vi i dag overfor en utfordrende situasjon. Sterke krefter jobber for å deprofesjonalisere kritikken. Litteraturkritikk blir ikke bare bedrevet av profesjonelle kritikere i dagspresse, ukeaviser og tidsskrifter, men også av private lesere på blogger, facebook-sider og bokhandlernes nettportaler.

Vi trenger ikke svartmale denne situasjonen. Ingen eier litteraturen, og på sitt beste åpner denne nye, mer flytende offentligheten for en bred, inkluderende, mangfoldig samtale om litteratur. Men den gjør det også vanskeligere å avgjøre hva som er hva: Hva er kritikk? Og hva er bare en mening? Hva er en selvstendig vurdering? Og hva er bare reklame?

I et essay om negativ kritikk skriver den amerikanske kritikeren Daniel Mendelsohn: ”All kritikk er basert på følgende likning: kunnskap + smak = meningsfull vurdering”. Han legger til: ”Det er meningsfull som er nøkkelordet her”. Sagt på en annen måte: Det er ikke alltid selve vurderingen som er det viktige med litteraturkritikken, men hvordan den enkelte kritiker kommer fram til en bestemt konklusjon. Den beste kritikken lar leseren følge et resonnment. Og lære noe av det. Man trenger ikke alltid være enig. Men så har man lært det, da: å danne sin egen mening. Det er jo også dét Woolf sier: at kritikk er sted hvor du lærer å tenke selv.

Jeg kan selv bli litt matt av den medievirkeligheten vi står overfor i dag. Jeg har nok ikke helt funnet ut av hvordan jeg skal få størst glede av den nye teknologiens oppfinnelser. Den litterære offentligheten bærer preg av å være fraksjonert, splittet i ulike deloffentligheter, bygd opp rundt blogger, forlag, tidsskrift, ukeaviser, akademiske institusjoner.

Denne rike floraen av deloffentligheter har opplagt tilført litteraturen mye. Ikke minst har den gitt den såkalt smale litteraturen et sted å utfolde seg, et sted å bli omtalt. Ja, det er langt på vei de litterære deloffentlighetene som garanterer for et jevnt tilsig av eksperimentell, avantgardistisk litteratur. Jeg tror også at det er sunt at det finnes ulike språk å snakke om litteratur på. Alt trenger ikke være for alle.

Men slike deloffentligheter har ofte også noe litt klikkete, innforstått, ekskluderende ved seg, som om deltakerne i dem er blitt litt for vant til bare å snakke med hverandre. Jeg tenker av og til at fremelskingen av deloffentligheter går på bekostning av noe. Det vi mister, er den større, mer åpne, mer samlende samtalen om litteratur.

Jeg synes det er mye å miste. Nå er vel denne oppsplittingen av offentligheten en ugjenkallelig prosess. Og det er også en rotete og uoversiktelig prosess. Det er ikke alltid så godt å vite hvem man skriver for, hvilken linje man skal legge seg på.

Den allmenne leser, eller “the common reader”, som Woolf formulerer det – hvem er det i dag? Er det hobbyleseren? Lystleseren? Serieromanleseren? Eller er det den dannede, opplyste leser, som jo den Woolf har i tankene? Og skal vi i det hele tatt bry oss?

For meg har den en verdi å lete etter den allmenne lesererfaringen. Jo, litteraturen gir oss kunnskap om, og innsikt i, det individuelle, men den reiser også problemstillinger som angår alle som leser. Jeg tror at det å løfte fram disse problemstillingene, sette ord på dem, er en måte for kritikken å gjøre seg relevant i en større sammenheng på. Og jeg tror også det er en måte å bringe kritikken og litteraturen nærmere hverandre på.

Avlsutning
Jeg sa innledningsvis at jeg ville forsøke å si noe om betydningen av det jeg kalte en åpen kritikk. Og jeg beskrev denne kritikken som en ærlig kritikk, en romslig kritikk, en mottakelig kritikk. Om jeg nå til slutt skulle oppsummere hva jeg legger i dette, så går det i tre ting: å være tydelig på hvor man snakker fra, heller tenke med enn mot, og å strekke seg for en vennlighet i den offentlige litterære samtalen.

Og nå, nå er det opp til dere å vurdere hvor strengt dere vil sortere det jeg har sagt.