Fra Kritikerseminaret på Lillehammer 1.-2.06.06

For det første oppfattet vi temaet som interessant i forhold til fjorårets seminar om Dokumentarisme, hvor skillet mellom fiksjon og virkelighet ble problematisert, mest eksplisitt i foredraget til Claus Beck-Nielsen (1963-2001) om Das Beckwerk.
Vi tenkte oss at temaet iscenesettelse ville by på en mulighet til å forfølge en slik problematikk videre, og se nærmere på kunstneriske iscenesettelser, som gjerne utprøver ulike ståsteder og identiteter, maskerer og demaskerer, utforsker og problematiserer vår realitetsforståelse.
Iscenesettelse forutsetter en scene, en offentlighet vi så det derfor også som en mulig forlengelse av Kritikerlagets tverrfaglige høstseminar 2005, som tok for seg offentlighetsbegrepet Eivind Røssaak kom der med noen svært interessante betrakninger omkring offentlighet, med utgangspunkt i sin bok Selviakttagelser. Vi ville gjerne ha Røssaak til å utdype dette ytterligere, og inviterte ham, sammen med Matias Faldbakken, Svein Jarvoll, norsk-britiske Kate Pendry, svenske Mara Lee og danske Pablo Henrik Llambias til årets Kritikerseminar. Matias Faldbakken meldte dessverre avbud i siste liten, men vi var så heldige å få fransk-norsk-britiske Caroline Bergvall inn i stedet hell i uhell, kan man trygt si.
Selv om vi hadde våre tanker om hva vi ville med seminaret, ga vi som vanlig foredragsholderne våre nokså fritt spillerom strengt tatt hadde vi ikke gitt dem noen annen begrensning enn den vidtfavnende tittelen Iscenesatt offentlighet offentlig iscenesettelse, så vi i seminarkomitéen var minst like spente som Kritikerseminarets øvrige deltakere på hva vi ville komme til å få ta del i. Vi fikk imidlertid innfridd våre forhåpninger samtlige foredragsholdere fremførte sterke og engasjerte innlegg. Seminardeltakerne våre tydeliggjorde på forskjellige måter at iscenesettelse ikke er synonymt med overfladisk posering, men at det snarere ofte dreier seg om en form for selvinvestering som forutsetter en ikke ubetydelig risikovilje; en selvinvestering som kan ha noen personlige omkostninger.

Kate Pendry: Fru Alvings blog
Performancekunstneren Kate Pendry kunne dessverre ikke være med oss så lenge, men ga oss en flott start med sitt korte, men intense nærvær, midt mellom to oppsetninger av Teater Ibsens Henrik Ibsen – en dannelsesreise i Telemark: hun sto opp grytidlig i sitt Skien-eksil, syklet til togstasjonen, hoppet av i Lillehammer, ga intervju, holdt et sterkt, performancepreget foredrag, for så å kaste seg på et tog tilbake til Skien, hvor en ny forestilling som Fru Alving ventet henne.
Nettopp selvinvesteringen var et poeng i Pendrys foredrag, hvor hun tok for seg sitt eget arbeid med rollen som fru Alving, versus institusjonsteaterets holdninger, forventninger, vaner og krav i forhold til den samme oppsetningen. I motsetning til en forståelse av teater som mimetisk oppvisning, snakket hun ut fra et ståsted hvor det å gå inn i en rolle langt på vei innebærer å leve i den, være i den med hud og hår.
Pendry, som opprinnelig er britisk, men som har bodd i Norge i en tiårsperiode, er fra før kjent for sine sterke og kompromissløse performanceforestillinger, blant dem Peepshow Marilyn, Sex in the War Zone, Dead Diana, Tales From a Wicked Child og An Evening With Johnny Johnson.
Før hun for alvor satte i gang med å fortelle om sine opplevelser som fru Alving, på engelsk og norsk om hverandre, minnet hun om at Marilyn Monroe, som hun karakteriserte som a work of fiction ville ha fylt 80 år denne dagen, og utlovte et kremmerhus med lakris til den som kunne fortelle hvor høy Henrik Ibsen var. Riktig svar: 161 cm! Pendry argumenterte for at dét faktisk var noe vi burde ha i tankene, når vi snakker om denne STORE mannen. Og ikke bare det, hun mente dessuten at man generelt burde stille følgende spørsmål i forbindelse med store menn: How big was his cock?
Pendrys foredrag var delvis et krast oppgjør med institusjonsteateret, spesielt enkelte mannlige representanter for dette. Selv om hun lenge har fortrukket å arbeide alene, uavhengig, takket hun ja til utfordringen fra teateret, dels på grunn av den medfølgende økonomiske tryggheten, dels fordi hun tenkte det ville være interessant å arbeide med andre, på norsk, og fordi hun oppfattet fru Alving som en spennende rolle. Da hun gikk inn i teateret, følte hun seg imidlertid oppressed med det samme i en oppsetning hvor man skulle ha inn så mange referanser til forskjellige Ibsenstykker som mulig, og hvor publikum skulle fraktes i busser og få en pedagogisk innledning til det hele.
Mens de fleste av de fast ansatte skuespillerne i Pendrys øyne så ut til å ha et ganske vanemessig og uengasjert forhold til det de drev med, ville hun selv inn under huden på fru Alving, eller Helene, som hun foretrakk å kalle henne. Det etterlot henne ikke uberørt ? den fiktive karakteren Helene Alving ble for henne a little bit too real. I Pendrys Black Metal Version av Gjengangere, er fru Alving Rock Widow, og hun relaterer henne blant annet til Marianne Faithful og Courtney Love. Fru Alvings situasjon, the horror of living with Alving, blander seg med Pendrys egen historie, egen smerte, og det gjengangeraktige ved fru Alving velter til slutt ut av henne, bokstavelig talt hun spyr på scenen: vomit up the idea of having ghosts in her.
Hun bestemte seg på forhånd for å føre dagbok fra tiden som fru Alving, en Fru Alvings blog, og mye av foredraget hos oss besto av utdrag fra denne dagboken. Så vidt vi forstår kommer denne dagboken også til å være utgangspunkt for en kommende performance, med Kate Pendry solo. Det er det all grunn til å få med seg.

Eivind Røssaak: Selvets teknikker
Mens Kate Pendry fanget salens oppmerksomhet med sin direkte henvendelse og sitt intense kroppslige nærvær, inntok medieviteren Eivind Røssaak en mer tilbakelent posisjon, rolig og distinkt forelesende foran bildematerialet han presenterte på powerpoint i det forsøksvis mørklagte lokalet.
I foredraget sitt snakket han om selvets teknikker eller foldinger selvet forstått som en måte å ta et grep på energiene i tilværelsen. Han var interessert i tilnærmingen mellom skrift og liv, og han påpekte at det innenfor kunst og teori har skjedd en bevegelse fra fiksjonsorientering til virkelighetsorientering, og fra negasjon til affirmasjon i forhold til dagligspråket.
Røssaak tok for seg ulike påstander om liv. Han viste først kort til happeningkunstneren Allan Kaprow (1927-2006) og hans begreper om an-artisten, the un-artist (se essayet The Meaning of Life i Essays on the blurring of Art & Life). Siden tok han for seg Michel Foucault, og hans påstand om at Det som står på spill i dag er liv. Begrepet om selvets teknikker, selvomsorg, er Foucaults (se Seksualitetens historie, særlig bind 2-3). Livet ansees hos Foucault som en permanent øvelse, en selvets trening av selvet gjennom utfolding.
Men Røssaak fokuserte særlig på Gilles Deleuze og dennes videreføring av Foucaults tanker (se særlig boken Foucault ). Tanken vil kastes inn i livets kategorier, hevdet Deleuze. Deleuze var som kjent samtidig med Derrida, men mindre skriftsorientert, mer orientert mot liv, bevegelse. Røssaak hevdet at man kan se en vending i dagens litteraturvitenskap, hvor fokuset flyttes fra skrift til liv. Deleuze var særlig interessert i film, og hevdet at mange kunstarter streber etter å bli film. Han skiller mellom bevegelsesbilde, et narrativt forløp som lukker, låser bildet, og tidsbilde, en direkte fremstilling av tid, ?absolutt bevegelse?, ?absolutt tidsstrøm?, hvor tiden settes før bevegelsen, og er opptatt av hvordan et bilde folder sin tilværelse. For å eksemplifisere, viste Røssaak utdrag fra en film Deleuze har skrevet om: Michelangelo Antonionis neo-realistiske film L’éclisse (1962). Filmen starter etter alt har skjedd, men ruller ikke opp fortiden, den tar oss mer og mer ut i et slags liv, ut i et slags utenfor. Personene virker delvis fraværende, delvis nærværende. Et virtuelt bilde, som peker fremover, en radikal bliven. Bildet befinner seg midt mellom det subjektive og det objektive. Klippingen er alogisk, irrasjonell. Det brukes bevisst ikke håndholdt kamera, man ser slik som bare et kamera kan se, nesten abstrakt, men heller ikke abstrakt.
Røssaak viet også mye oppmerksomhet til kunstneren Sophie Calle og hennes arbeid i konfrontasjon med forfatteren Paul Auster. I Leviathan (1992) skriver Auster om en Maria Turner, som er basert på Sophie Calle. I sin bok Double Game, setter Sophie Calle ut i livet det Maria Turner gjør. Calles bok er en omfattende kritikk av Auster. Anekdoten som genre ligger tett på virkeligheten. Det dreier seg om lesning som utfoldelse, anekdoten som liv: ?To be like Maria?.
Med Gotham Handbook (1994) utfordrer Calle Auster til et rollebytte: him as the author of my action hun inviterte ham til å gjøre hva han ville med henne. Auster ga henne oppgaver som smil til alle, tenk på verden utenfor deg mer enn på deg selv, velg et sted som du kultiverer, registrer det som skjer der hver dag.
Avslutningsvis påpekte han litteraturens potensiale for tenkning tenkningen (i det) utenfor tanken vil kastes inn i livets kategorier. Han snakket om selvet forstått som tenkning utenfor å tenke det som kommer til en, vende det. En dannelse av flere jeg, en mangfoldiggjøring av jeget det handler om å risikere sin eksistens, konkluderte Røssaak.

Pablo Henrik Llambias: Iscenesettelse av det offentlige
Det var den danske forfatteren Pablo Henrik Llambias som fikk avrunde torsdagsprogrammet. Hans siste roman, Et ukendt barn, er en springende, men likevel fokusert beretning, som møysommelig og nådeløst bringer leseren til et temmelig smertefullt sted. Noe liknende kunne man godt si om foredraget han holdt på Lillehammer, og da han avsluttet, var det ikke diskusjon eller spørsmål vi følte for, men snarere anledning til å la det synke, så det fikk stå ukommentert. Ellers er jo diskusjon og debatt noe vi tilstreber på seminaret, men altså ikke for enhver pris…
I foredraget sitt tok Llambias utgangspunkt i to av sine bøker, som han hevdet henger sammen det dreide seg om den nevnte romanen Et ukendt barn (2005) og Rådhus (1997). Han innledet med noen grunnleggende betraktninger omkring begrepene virkelighet og fiksjon, og hevdet at han selv skriver og leser ut fra en tanke om at fiksjon er en konstruksjon, slik også virkelighet er en konstruksjon. Han hevdet å være trett av utsagn som alt er en konstruksjon, men også trett av fiksjon som påstår at den ikke er en konstruksjon… Fiksjoner arbeider med usynlighet, hevdet Llambias, en viss form for referensialitet, usynlig statistikk, i forhold til hva som kunne være sannsynlig. Hvordan har for eksempel Lars Saabye Christensen regnet ut at den danske filmmannen i Halvbroren heter Torben? Det er et temmelig sannsynlig dansk navn, mens det ville virke usannsynlig om han het Pablo? Valget av navn peker på forfatterens kalkyle.
Llambias snakker om italesettelser snarere enn iscenesettelser taler seg frem til et bilde av fiksjonen/virkeligheten. Han vil frem til en flossethet, han vil ha flossede fiksjoner, flosset virkelighet alt sammen italesatt. Italesettelse endrer seg over tid kjenner ikke til den referensialiteten man tidligere har arbeidet ut fra. Virkeligheten er den andre, fiksjonen er den andre lag av ting som alltid er den andre. Til grunn for sin poetikk legger Llambias at han ikke vil skrive en bok som søker syntese, ut fra en forståelse av at syntesen er løgn.
I sitt Rådhus-prosjekt reiste Llambias rundt i Danmark og fotograferte samtlige rådhus, og stilte spørsmålet: hvorfor står det en skulptur foran rådhuset. Ingen kunne svare det var en tidligere ordfører som sto bak, eller noe arkitekten hadde funnet på, en gave fra banken ingen kunne ta ansvar Llambias hadde forventet at korrekt svar ville ha med opplysning og dannelse å gjøre, at tanken bak var at man skulle forme den danske demokrat gjennom arkitektur… Dias-presentasjonen av rådhusbilder med Llambias lakoniske kommentarer var både latter- og tankevekkende.
Under oppholdet på Lillehammer hadde Llambias fått med seg en sending av tv-programmet Holmgang noe som hadde gjort sterkt inntrykk på ham. Debatten hadde dreid seg om flyktningebarn, og programlederen hadde referert til det Llambias tolket som et godhetsprogram, med spørsmålet er det ikke en for hjerterå politikk? Llambias hevdet at et slikt spørsmål ikke lenger ville bli stilt av en dansk tv-journalist, av frykt for å miste seere. Hjerterå behandling av flyktningebarn er for øvrig noe av det det dreier seg om i Et ukendt barn, som Llambias avslutningsvis snakket om og leste fra. Idet han leser navnene på barn som døde under annen verdenskrig, barn som døde fordi danske leger ikke ville gi tyske barn legebehandling, er det ikke bare en bevissthet om verdenshistoriens grusomhet som påkalles i seminarrommet, men også en tilsvarende ansvarlighet som vi befinner oss i, her, nå.

Mara Lee: Dikten och rummet
Den svenske forfatteren Mara Lee fremførte et uhyre stringent og velskrevet foredrag, som både var akademisk og personlig fundert. Hun delte foredraget inn i to deler: 1) Dikterpersonligheten i offentligheten. Om bildet av hjertet som metafor for poetisk autentisitet. 2) Strategisk performativitetsteori. Om Edith Södergrans forfatterskap. Mellom de to delene spilte hun et utdrag fra et stykke lydpoesi signert Caroline Bergvall: ?Ride?.

1) Mitt tropiska hjärta. The return of the living dead
Lee siterte Strindberg, og la spesielt vekt på hans urtagna hjärta?. Strindberg anlegger et blikk på det innerste; som metafor betraktet er hjertet ensbetydende med innsyn. Litteraturen er stedet der forfatteren åpner sitt hjerte?. Strindberg sammenligner sitt eget hjerte med et kalvehjerte; han sammenligner litteraturen med et slakteri. Boken er et produkt på lik linje med andre produkter. Strindberg viser at kunsten a) kan gå markedet i møtet ved å gjøre det lesbart; eller b) motsette seg konsumpsjon. Slik anskueliggjør Strindberg betingelser for en litterær modernitet; han fester sin lit til allegorien, det tvetydige bildet. Lee viste til Walter Benjamin og hevdet at det finnes noe dypt forførerisk i den moderne fremleggingen av allegorien. Strindberg fremstiller seg selv som en levende død.
Deretter viste Lee til Thomas Manns roman Trolldomsfjellet. Mann lar hovedpersonen, Hans Castorp, se sin fetters hjerte. Det dreier seg om et røntgenbilde: Jeg ser ditt hjerte. Og Mann skriver: Han så inn i sin egen grav. Den realistiske illusjonen triumferer i Manns roman; det realistiske blikket fremstår som et røntgenblikk, et blikk som gjennomskuer alt, som evner å gjennomskue liv og død. Det realistiske blikket mener seg i stand til å gjennomskue metaforen som et falskt bilde.
Lee knyttet an til Joseph Conrads Heart of Darkness. Hun tolket Marlowes løgn som en performativ akt som oversetter til tildragelse: Det finnes ikke noe autentisk; alt demaskerer og maskerer. The horror, the horror. Lee foretok også en analyse av tv-serien CSI Las Vegas, også her står spørsmålet om innsyn i kroppen sentralt. Serien leverer punch lines. De myrdede kroppene taler et språk som kriminalteknikerne skal tolke: Sår, bruddskader, en kules vei gjennom kroppen osv. Slik gir etterforskerne de døde karakterene en historie, de døde vekkes til live. Seriens hovedperson, sjefsetterforskeren, er sitt blikk, noe som understrekes ved at han er døv. De døde kroppene svarer blikket.
Man kan si at Lee dokumenterte hvordan hjerte- og synsmetaforen har spilt og fortsetter å spille en rolle. Som om litteraturen og andre kunstuttrykk sier: Forstår du ikke at jeg åpner mitt hjerte? Lee understreket at hjertemetaforikken er for generell likevel er forfatterne kommet for å kreve sine hjerter tilbake.

Lydspor: Utdrag fra Caroline Bergvalls Ride. Lyden av en penn mot papiret og Bergvalls stemme som leser det hun skriver, bl.a.: ?writing follows exercise?, ?the heart is an exercise?.

2) En av modernismens portalfigurer: Edith Södergran
Lee viste til vanlige fremstillinger av Södergrans liv: Södergran var lungesyk, samtidig var hun en poet med en stor visjon. I et forord til sine dikt skriver Södergran at hun skriver under full frihet, på rytmens bekostning?; at hun ikke vil gjøre seg mindre enn hun er. Lee understreket at det i dag finnes få poeter som ville skrevet slike anmerkninger til sine egne dikt. Til Dagens Press uttalte Södergran: I disse diktene strømmer en ild en uttalelse som står i grell kontrast til bildet av den syke og svake kvinnen.
Lee så nærmere på den andre strofen i Dagen svalnar: Du kastade din kjärleks røda ros / [?] / som böjer ned mitt huvud mot mitt hjärta..? Diktet er å betrakte som en allegorisk strategi. Fordi diktet setter inn en mann (min herre?, strofe tre) kan det leses som et vanlig kjærlighetsdikt. Men diktet overskrider kjærlighetsdiket. Södergran iscenesetter seg selv som poeten som krever hjerteblod for å kunne dikte. Hos Södergran er jeget en prosess. Hun er en nietzscheansk visjonær.
Det prosessuelle kommer også til uttrykk hos Bergvall: The idea of moving to another language became the idea of writing. I’m not English, but I write in English. How do I situate myself? Jfr. Södergran: Kroppen er biter (min hand, min vita arm osv.) mens stemmen vokser.
Et viktig spørsmål for Lee var: Hvorfor er det så mange voldelige fremstillinger av kvinnekroppen i samtidslitteraturen? Hun viste til Judith Butler, som hevder at jeget konstitueres i anropet, i å bli tiltalt som et du, et subjekt. Anropet er et verbalt overgrep, det er krenkende. Subjektet fremstår som et slags sitat. Men subjektet kan omskrive sin subjektivitet. Volden er ikke destruktiv, fordi den kan leses som en parodi på anropet. Ifølge Lee er dette svært viktig for lesningen av Södergrans dikt: Södergran er ikke en masochist, hun er derimot en forfatter som oppfatter kroppen som et språk, og som omskriver.

Caroline Bergvall: Ride
Den fransk-norsk-britiske poeten Caroline Bergvall, som utforsker bruk av flerspråklighet, ordleker, sitater og støy i sine tekster, stilte på imponerende kort varsel opp og gav et svært interessant foredrag, med utgangspunkt i sitt eget arbeid. Hun holdt foredraget på engelsk, men svarte gjerne på spørsmål på norsk ? hun skriver bøkene sine på engelsk, og hun snakker både norsk og fransk godt, men hun sier selv at hun ikke snakker noe språk uten aksent.
Bergvall arbeider også med performance og med kunstprosjekter for oss viste hun kortfilmen Ride, som hun har laget i samarbeid med Konrad Steiner, og snakket om vokabularet hun har utviklet på engelsk.
Ride er en fem minutter lang film, med utgangspunkt i en såkalt audiotekst, for øvrig og tilfeldigvis det samme stykket som Mara Lee brukte som eksempel i sitt foredrag, hvor man på samme tid lytter til voiced writing og writing being written?. Det visuelle uttrykket er helt minimalt, ikke-representativt noen små, korte glimt som man bare så vidt rekker å registrere før de forsvinner igjen man kan altså ikke se den pennen man hører krafse mot papir, man kan heller ikke se det mennesket, Caroline Bergvall selv, som leser den teksten hun skriver, etter hvert som hun skriver den. Bergvall vil dokumentere lyden av pennen mot papiret, stemmen som leser: Writing and speaking. Hva betyr hva? Bergvall vil åpne andre territorier, hun betrakter audioteksten som a support to writing, og hun stiller spørsmål som: Hva er stemmens kjønn? Kan man snakke om en seksualisering av skrift og tale? I Ride spiller hun på nærheten mellom writing og riding, ved å skifte mellom den harde britiske t-en og den bløte amerikanske t-en the rider writes that she rides writing, og nærmer seg slik en seksuell forestillingsverden.
Bergvall er opptatt av skriften som inskripsjon ? det handler om å ta i betraktning skrivingens fysiognomi, samt et spørsmål om den fysiske talen; om å lære å tale slik man lærer å skrive, om å betrakte forfatteren som en skrivende kropp. Bestemmelsen om å skrive har ingenting å gjøre med ønsket om kommunikasjon; bestemmelsen angår det performative, hva språket gjør fysisk med deg selv som kropp, rase, kjønn osv. Man skriver også gjennom det ikke-verbale, og man må forholde seg til den audiovisuelle kulturen forfatteren befinner seg i.
Audioteksten Ride er en datert tekst. Det siste stemmen på båndet sier, er London, November 4th 2004?. Dateringen fungerer som en signering av forfatterens tid, og i dette tilfellet er det den samme dagen som George W. Bush ble gjenvalgt som amerikansk president. Bergvall ser det som en tilfeldig, men vesentlig detalj. The date of the re-election was the time of this work.

Svein Jarvoll: Litteraturens rom
Forfatteren Svein Jarvoll fikk avslutte årets Lillehammerseminar en ære, kan man si, men samtidig en utfordring, med tanke på at seminardeltakernes hoder på det tidspunktet nærmet seg kokepunktet ikke bare på grunn av de inntrykkene vi var fulle av, men ikke minst på grunn av den varme, tunge luften i det ellers fine seminarlokalet, Holbøsalen i Kulturhuset Banken.
Jarvoll innledet med å vise frem et maleri av Carpaccio (ca 1465-1526): St. Georg dreper dragen (Venezia). Det mest slående med bildet er energien, mente Jarvoll, hvordan det utspiller seg i rommet. Det rygger fra hverandre, det spriker. For å beskrive Carpaccios teknikk, og for å kunne beskrive forholdet mellom de enkelte delene i bildet, valgte Jarvoll å bruke betegnelsen sjiktmodellering, eller sijktplastikk.
Jarvoll leser Hedda Gabler med dette bildet i mente, fordi Hedda Gabler er det eneste av Ibsens stykker som foregår i ett rom (men det viser til andre rom, som for eksempel Heddas barndomshjem). Dynamikken som er i Carpaccios bilde har m.a.o. betydning for andre kunstarter enn billedkunst. I sin tid valgte Lessing å skille skarpt mellom billedkunst og litteratur; for Lessing er rommet forbeholdt bildet, mens litteraturen forholder seg til tid. Lessing ville motvirke en tendens i samtiden, nemlig poesiens behov for å bevege seg i retning av bildet.
Carapaccios bilde fremstiller bl.a. forholdet mellom den orientalske og den vestlige verden. Byen befinner seg i orienten. I dag synes Jarvoll det er vanskelig å tenke på bildet uten samtidig å tenke på Bush og bin Laden: Georg(e W.) dreper dragen (bin Laden).
Jarvoll gjorde rede for en tidsmodell: Bevegelsen fra middelalderen til data-alderen. Tiden erobrer stedet ved hjelp av kapitalen. Kapitalismen er i dag postmoderne akkumulasjon. Jarvoll viste hvordan han som forfatter lever på denne modellens betingelser. Den første betingelsen er rommet, det norske språkets rom. Norge er et lite og trangt land. Jarvolls har villet slippe ut av trangheten, han har villet erobre norsk som et fremmedspråk: Det norske språks tranghet er ikke noe jeg klager over, men noe jeg tar for gitt dette er betingelsen for mitt forfatterskap.
Han viste til Da Vincis Mona Lisa. Om forholdet mellom det fremmede og upersonlige landskapet i bildets bakgrunn (verdenslandsskapet) og Mona Lisas menneskelige smil. I dette bildet er forholdet mellom forgrunn og bakgrunn nokså stabilt. Motsatt i Carpaccios St. Georg dreper dragen her er forholdene ustabile.
Jarvoll gjennomførte også en analyse av tid, av tidens erobring av stedet, jfr. Tor Ulven. Ifølge Jarvoll gir Paal Brekkes Det skjeve smil i rosa (1965) konkrete eksempler på hvordan tid, sted og detaljer går inn i hverandre. Tempus for en forfatter er tid på setningsplanet. En setning i stort tempo er noe annet enn et hendelsesforløp i stort tempo. Den litterære kontrollen er syntaktisk. Et hendelsesforløp i stort tempo virker derimot forvirrende. Jarvoll spurte: Finnes det et mimetisk poeng i de lange setningene?
En forfatter må ta innover seg akkumulasjonen i det postmoderne, men han må også yte motstand mot den galopperende fleksibilitet, hevdet Jarvoll, som alltid søker til tradisjonen, til det tid-lige (tid-like). Det gjelder å begrave seg dypt i fortiden for å kunne se nåtiden med nye øyne, og ikke av antikvariske grunner. En forfatter må studere stilistikk, han må være produktiv, uuttømmelig. Han må innse at det enkelte individ er forgiftet i sin kjerne av historiens trykk. Jfr. Ødipus: Han er utsatt for et voldsomt trykk. Trykket i vår tid er politisk og økonomisk.
Jarvoll anskueliggjorde den tredje motstands vei: Erindringen. ?Det er erindringen jeg tar vare på. I erindringen finner jeg eksempler på at tidsmodellen ikke eksisterer uavbrutt.? Til slutt leste han fra en av sine tekster der spørsmålet om erindringen står sentralt.

• Les mer om Kritikerseminaret og Lillehammerfestivalen på Susanne Christensens offisielle festivalblog, <LINK http://sigridundset.blogspot.com>Sigrid Undsets Garden Party

  .