Geografi og kritisk praksis. Kritikerseminaret 2011

Et boost via geografien

Første foredragsholder på årets seminar var Anne-Marie Mai, professor i litteratur ved Syddansk Universitet i Danmark. Under tittelen «Et boost via geografien. Byen som omdreiningspunkt i dansk litteraturhistorie» tok hun utgangspunkt i sitt litteraturhistoriske prosjekt, verket Hvor litteraturen finder sted, bd. I-III.

Mai fortalte at noe av motivasjonen hennes for arbeidet med en ny litteraturhistorie var opplevelsen av at dagens studenter stort sett bare er interesserte i å skrive om litteratur gitt ut etter 1990. Alt annet blir oppfattet som «eldre» litteratur, hevdet Mai, og ga uttrykk for bekymring. «Det er alvorlig om vi ikke får skapt interesse for den eldre litteraturen,» sa hun. Mai mente å se et behov for å fornye litteraturhistoriegenren for å skape engasjement, og var opptatt av fortellingens betydning som erkjennelse av historien.

Ut fra sin egen undervisningserfaring fant hun at en måte å nærme seg litteraturhistorien på kunne være å se på hvor litteraturen hadde funnet sted, og spørre «hva slags tekster har utgått fra dette rommet». Slik blir den eldre litteraturen mer nærværende, hevdet Mai.

I sin litteraturhistorie har hun imidlertid ikke helt forlatt den kronologiske historiefortellingen. Verket er strukturert slik at de ulike stedene hun tar utgangspunkt i, forteller om spesielle perioder. Hun starter med domkirken, katedralen som litteratursted i middelalderen, og ser på den typen tekster som utgikk fra disse rommene. Videre fortsetter hun med reformasjonen og renessansen, hvor hun definerer herregården og hoffet som de sentrale litteraturstedene; videre til opplysningstiden med akademiene og romantikken med salongkultur og prestegårder. I det tredje og siste bindet tar hun for seg den nyere tidens litteratur, med utgangspunkt i avishuset, metropolen og internettet som litterære steder.

I anledning litteraturfestivalens tema, byen, fokuserte Mai videre på storbyen som litterært sted. Hun anså New York for å være et viktig litteratursted i nordisk litteratur på 1960-tallet, etter en tid hvor ulike europeiske byer (Paris, Berlin, London, St. Petersburg osv.) hadde vært viktigere. Storbyteksten, den urbane teksten, blir nesten et stykke storby i seg selv, sa Mai. Hun understreket at det jo fantes nordiske forfattere som var opptatt av New York også før 1960, som Johannes V. Jensen og Knut Hamsun. Av danske forfattere som var opptatt av det amerikanske på 1960-tallet, nevnte Mai spesielt Peter Laugesen, Dan Turèll, Susanne Brøgger, Klaus Høeck og Jørgen Leth, og siterte blant annet Laugesens kommentar om at de «hørte hylet fra Amerika» (en referanse til Allen Ginsburgs dikt «Howl»), og Turèlls karakteristikk av seg selv som «amerikaner-dansker». Mai hevdet at det kom en veldig energi fra New York-scenen til nordisk litteratur på 60-tallet, og bemerket at denne også dukker opp senere, som i Sara Stridsbergs Drömfakulteten (2006). Hun mente å se at det fortsatt finnes en fascinasjon for New York i nyere litteratur, og ikke bare på grunn av 9/11. Som eksempel trakk hun frem Naja Maria Aidts bok Alting blinker (2009), hvor man finner dikt om å komme til New York, og kalte den «et lite stykke storby på dansk».

Grunnlagsproblemer i sakprosakritikken

Espen Søbye, kritiker, forfatter og magister i filosofi innledet med å si at han følte en trang til å be om unnskyldning for den «pompøse» tittelen han hadde satt på årets foredrag; «Offentlighet, kritikk og filosofi. Grunnlagsproblemer i sakprosakritikken», men han forsikret samtidig at tittelen ikke var ironisk ment. Tittelen viste seg ganske riktig å være dekkende for det som fulgte. Søbye forholdt seg i stor grad til Immanuel Kants Kritikk av den rene fornuft, eller «klamret seg til Kant», som han selv sa det, og diskuterte blant annet hvem kritikeren og kritikken henvender seg til og kritikk som forutsetning for tankefrihet, og satte kritikken opp mot likegyldighet, tvil og skeptisisme. I følge Søbye kan en litteraturkritikk som vil leve opp til Kant ikke si at alt er relativt. Kritikken må pretendere å være sann, hevdet Søbye, og forsvarte med Kant kritikkens dom. Kritikk er fornuftens selverkjennelse, sa Søbye, som mente at det er likegyldigheten som er farlig. Søbye vektla kritikken som offentlighetskritikk, og tok til orde for at kritikken også burde se ut over verket. Søbye forfektet et innholdsmessig kriterium for den litterære kritikken: Fremmer det aktuelle verket menneskets frihetssøkende vesen?

Søbye avsluttet sitt engasjerte innlegg med en potensielt diskusjonsprovoserende påstand. «Det er ikke forskjell på kritikk av skjønnlitteratur og sakprosa,» sa han, «for all kritikk må være innholdsrelatert». Dessverre ble det ikke til noen diskusjon etter Søbyes innlegg, som burde kunne være utgangspunkt for debatt både om kritikkens rolle, fokus og form, men foredraget ble til gjengjeld gjenstand for samtaler blant seminardeltakerne i dagene som fulgte, og i Bok i P2 satte de av halve sendingen 11.6 til å diskutere Søbye sitt foredrag. Ved å publisere innlegget på nettsidene håper vi å kunne åpne for videre diskusjoner.

På reise med Karavan

Birgitta Wallin, sjefredaktør for det svenske litteraturtidsskriftet Karavan avsluttet den første seminardagen med en presentasjon av tidsskriftet som i 2009 ble tildelt Stig Dagerman-prisen for sitt arbeid med å introdusere store, men ukjente forfatterskap fra Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Wallin startet foredraget «På reise med karavan i litteraturen og verden» med å fortelle om sin egen inngang til litteraturen som tenåring, da hun satt innesnødd på hjemstedet mens hun leste en bok som brakte henne langt inn i regnskogen. «Det var første gang jeg kjente at man kunne reise så langt gjennom litteraturen,» sa hun, og konstaterte at hun siden den gang hadde fortsatt på dét sporet.

Tidsskriftet Karavan har eksistert siden 1992, men het til å begynne med «Halva världens litteratur». Valget av dagens navn på tidsskriftet begrunnet Wallin med at det er et gammelt ord med røtter både i sanskrit og persisk, som finnes på en rekke ulike språk. Om motivasjonen bak tidsskriftet, sa Wallin at Karavan ønsker å vise en rik litteratur, og løfte frem forfattere som er ukjente i vest. Det er den politiske og økonomiske makten som setter agendaen kulturelt, hevdet Wallin. Hun var opptatt av å la ny menneskelig opplevd virkelighet ta plass. Hun mente at grunnen til at det kommer så lite oversatt litteratur, er at de store forlagene fungerer som bremseklosser. Det er de små forlagene vi har å takke for at det kommer bøker fra ikke-vestlige land, sa Wallin.

Men hun mente også at det kunne ligge i veien et bestemt bilde av forfattere fra den 3. verden, ulike krav og forestillinger, og en forventning om representativitet. Wallin mente å se en tendens til at forfatterne blir behandlet som representanter for sitt land eller sin folkegruppe, og at dette er noe de store forlagene understreker – de vil gjerne ha noe «annerledes» og «eksotisk». Wallin kalte seg selv en slags «litteraturdetektiv» og beskrev det som en takknemlig og morsom oppgave å lete etter det ukjente, det som ikke synes.

I tillegg til det kvartalsvise tidsskriftet, som gjerne er organisert i temanumre, har Karavan også gjort noen prosjekter, som Människosaker, en antologi for ungdom. Karavan har også samarbeidet med en kvinneorganisasjon i Uganda om et skriveverksted der. Dessuten har Wallin i samarbeid med forfatteren Thomas Löfström drevet et selvstendig India-prosjekt i nesten ti år, «Indiska Biblioteket», med oversettelser fra hindi til svensk, men også fra svensk til hindi – blant annet er Astrid Lindgren og Ann Jäderlund blant forfatterne som har blitt oversatt. Wallin tok til orde for en praksis med oversettelse på stedet, hun hevdet viktigheten av at oversetteren befinner seg der hvor originalteksten er skrevet. Wallin trakk for øvrig frem utgivelsen av fortellinger fra de kasteløse, «daliterna» i India som viktig. For dem er det sammenliknbart med menneskets første skritt på månen, hevdet hun.

Birgitta Wallins foredrag ble etterfulgt av en forberedt kommentar ved kritiker Alf Kjetil Walgermo. Han benyttet anledningen til å etterlyse oversettelser til norsk av den indiske kritikeren og forfatteren Aneja, «den ukjente». Aneja er blant de viktigste og mest kjente hindipoetene i sin generasjon, og har blant annet vært gjesteforeleser ved Berkeley. Kun én novelle av Aneja er oversatt til norsk, og det til tross for at han har skrevet en roman med handling fra en innesnødd hytte i Bergen, påpekte Walgermo.

Man kan lese mer om indisk litteratur i Birgitta Wallins essay «De många språkens litteratur – indiska färder» som vi har fått tillatelse til å publisere her på nettsidene.

Håp, geografi og diktning hos Thomas Pynchon

Kritiker, oversetter og litteraturviter Preben Jordal, som stilte opp på svært kort varsel etter at Terry Eagleton var nødt til å melde avbud, innledet fredagens program med et skjerpet og engasjert foredrag med tittelen «Håp, geografi og diktning hos Thomas Pynchon».

Jordal tok innledningsvis til orde for at litteraturkritikken bør være personlig. Dyp subjektivitet er vanskelig, men det bør være det man forsøker å utdanne folk inn i, hevdet han med Harold Bloom, og sa at han med sitt foredrag ikke bare ville gi en introduksjon til visse aspekter ved Thomas Pynchons forfatterskap, men også en versjon av sin egen personlige vei frem til «en sterkt fascinasjons- og begeistringsdrevet forståelse av dette forfatterskapet».

Preben Jordal har ikke bare forsket på Pynchon, men er også aktuell som Pynchon-oversetter, med boken Iboende brist (2011). I denne sammenhengen kommenterte han oversettelsesproblematikken, som den seneste tiden har vært svært aktuell i forbindelse med debatten som har fulgt Herman Willis’ anmeldelse av Fartein Døvle Jonassens oversettelse av Against the day i Morgenbladet (Se for eksempel sak i Journalisten, med kommentar fra Norsk kritikerlags leder Anne Schäffer.) Jordal understreket at han ikke ville leke oversettelsespoliti, men fant at det var en del unøyaktigheter i Døvle Jonassens oversettelse. Han mente det er svært vanskelig å få høy nok presisjon i oversettelsen på dette nivået, men tok samtidig til orde for at man må bestrebe seg på så høy presisjon som mulig.

I diskusjonen som fulgte etter Preben Jordals foredrag, som kan leses i sin helhet her på nettsidene, tok flere tak i det politiske ved Pynchons forfatterskap. John Erik Riley mente det politiske er en litt uhåndterlig størrelse, og lurte på om Jordal kunne si noe om hvor han mente Pynchon er på vei. Jordal ga ikke noe entydig svar, men trakk frem Against the day, som handler om anarkismens spede barndom, hvor man ikke finner mye tiltro til verdens herskere, og Gravity’s rainbow, som han karakteriserte som «grundig og intens i sitt svartsyn», hvor det ikke gis noen annen løsning enn å utslette seg selv som person. Samtidig mente han å se en kjærlighet til Amerika i Pynchons bøker, og en tanke om at vårt håp her i verden er at den amerikanske middelklassen reiser seg. Dessuten pekte han på at Pynchon har vært opptatt av de små en-til-en-møtene, og sa at fokuset i de siste romanene er mer og mer på slike ting.

Trond Haugen ville vite om Jordal så en politisk dimensjon i den personlige kritikken. Til det svarte Jordal at han alltid har ment at det å tydeliggjøre sitt eget subjekt for andre er en politisk handling. Som kommentar til det trakk Tom Egil Hverven en forbindelse tilbake til Espen Søbyes foredrag, og mente at man kunne oppfatte Jordals svar som en polemikk mot Søbyes sannhetskrav. Men Jordal svarte at han hadde merket seg at Søbye også sa at det er noen illusjoner vi bør holde oss med, fremdeles. Han mente også at man kunne svare Søbye med at Kant jo i Kritikk av dømmekraften sier at det i enhver subjektiv kunstopplevelse finnes en impuls til å gjøre den intersubjektiv.

Urbanitet og poesi

Poeten og kritikeren Anna Hallberg fikk avslutte seminaret, med foredraget «Urbanitet og poesi», hvor hun reflekterte over hvorvidt byen som begrep har relevans for nordisk poesi.

Byen som tankefigur befester en hierarkisk struktur, med et gitt sentrum, en kjerne, sa Hallberg, som motsatte seg ordlyden i oppdraget hun hadde fått av seminararrangørene. Hun stilte seg prinsipielt kritisk til tanken om å befeste en kanon, og ville bare uttale seg om estetiske verdier deskriptivt, ikke normativt. Hun foreslo heller at man kunne diskutere urbanitet som en annen måte å tenke om byen og poesien på.

Den urbane poesien er aldri «ny» i modernistisk betydning, sa Hallberg, som mente at man i dag ikke kan se bort fra bevisstheten om mediering og remediering. Hun påpekte at den urbane poesien alltid allerede fra begynnelsen av er historisk kontaminert, skitten, og forholder seg mer aktivt til sin egen materialitet.

Som eksempel på en mulig urban poesi trakk Hallberg frem Ursula Andkjær Olsens Havet er en scene, i kontrast til skildringer av havet hos Jon Fosse og i Göran Sonnevis Oceanen. Hun vekta Andkjær Olsens bakgrunn som musikkviter og trakk en forbindelseslinje til Caroline Bergvalls utforskning av diktets audiovisuelle kvaliteter og til poeten Cia Rinne.

Hallberg trakk også frem poeten og arkitekten Lars-Mikael Raattamaa, som i 2003 innledet en suite med prosjekter hvor det arkitektoniske begrepet sprawl er en gjennomgående tankefigur. Det dreier seg om en utstrakt, uoversiktlig urban kultur – en radikal demokratisering, hinsides hierarkiseringen. En av bøkene i Raattamaas sprawl-suite er et kollektivt prosjekt som består av bidrag fra en rekke ulike inviterte forfattere. Av andre eksempler på kollektiv skriving i Sverige trakk Hallberg frem Shark, G=T=B=R=G og SKAM.

Poeten Johannes Heldén beveger seg ifølge Hallberg «gjennom det menneskelige mot et bortenfor det menneskelige» i sine tekster. Heldén debuterte med en grafitti-inspirert bok, har vært opptatt av ordenes visualitet og er blant de svenske poetene som har arbeidet mest med digital poesi.

Hallberg trakk også spesielt frem Jørgen Gassilewskis forfatterskap. I hans tekster er spørsmålet om identitet et ikke-spørsmål, hevdet hun, og sa at mange av tekstene kan sees som remediering av «kvinnelige» diskurser. Hun refererte til den amerikanske poeten Charles Bernsteins utsagn om at kritikken av stemmen i poesien ikke er en kritikk av individualiteten, og hevdet at det snarere handler om hvordan den formuleres, «liksom ferdigpakket». Hallberg mente at Gassilewskis bøker gjerne feilleses som en «mental profil», og sa at det snarere handler om muligheten for en uformet subjektivitet til å vokse frem.

Hallberg pekte for øvrig på en tendens til storformer, konsepter og suiter – ulike prosjekter som holdes tydelig sammen av en konseptuell form, men som virker uoversiktlige – og nevnte som eksempler UKON (Ulf Karl Olov Nilsson), Åsa Maria Kraft, Ida Börjel, Helena Eriksson, Pär Thörn, Johan Jönson og Hanna Hallgren.

Hallberg snakket videre om Ida Börjels Skåneradio og Konsumentköplagen, som hun leste som samfunnskritiske bøker, men hvor hun fant at samfunnskritikken ikke er like eksplisitt som hos Raattamaa og Jönson. Hallberg sa at hun ikke er sikker på om urban poesi er politisk i seg selv, slik Raattamaa hevder. Hun mente å se at man også kan finne en mer estetisk, «bortompolitisk» poesi, for eksempel hos Helena Eriksson og Johannes Heldén, eller Malte Persson.

Hallberg sa avslutningsvis at hun fortsatt stiller seg undrende til om det finnes noen «urban poesi» i Sverige. Hun mente snarere å se en urbanitet som prøves og bygges.

Anna Hallberg lot Birgitta Trotzig få siste ord, ved å lese en tekst fra Ord & Bilds temanummer «Finnes Sverige?» fra 1987, hvor Trotzig oppfordrer til å «se Sverige nedifrån».