Glamourparty for tilbedere og junkier

Vinklingen ble valgt fordi det har vært en travel sommeren for kunstproffene, og annet publikum, som har besøkt enten <LINK http://www.nytimes.com/2007/06/29/arts/design/29muns.html?ex=1340769600&en=277effe14fab8035&ei=5090&partner=rssuserland&emc=rss >Skulpturprosjekt Münster 2007, <LINK http://www.artnet.com/magazineus/reviews/robinson/robinson6-8-07.asp >Veneziabiennalen eller <LINK http://vernissage.tv/blog/?s=Documenta>Documenta 12 eller alle sammen.
Bidrar slike kjempeutstillinger til at kunsten blir en del av massekulturen og at kunsten i større grad normaliseres, var blant hovedspørsmålene som debattleder Ketil Nergaard, redaktør for kunstkritikk.no, reiste. En annen problemstilling panelet på tre fikk, var om kjempeutstillingene ga et større utsyn over bevegelsene i kunsten slik at denne også fikk mer allmenn relevans, eller om de simpelthen gjorde kunsten mer instrumentell, blant annet i lokale byutviklingsstrategier. Helt kortfattet og konkret lurte Nergaard på om panelet som hadde reist mellom sommerens kjempe-kunstutstillinger, var blitt klokere eller om det de så bare var et åsted for business og mote.
<IMG SRC=http://kritikerlaget.no/fileadmin/bilder/kjempe-kunstut002.jpg ALT=Presten ALIGN=CENTER HSPACE=20>

På <LINK http://www.cafemono.no>Café Mono denne kvelden, til å svare for seg og på disse problemstillingene, hadde kunstseksjonen tromme sammen dekan og professor ved Kunsthøyskolen i Oslo, Ståle Stenslie ? som kalte seg selv en Biennalejunkie, kurator Marianne Zamezcnik, som anså sommerens turné som en pilgrimsreise, og kunstkritiker Power Ekroth, som blant annet skrev <LINK http://kunstkritikk.no/article/7052>den daglige blooggen på kunstkritikk.no fra den forrige <LINK http://vernissage.tv/blog/category/fairs/la-biennale-di-venezia/>Venezia-biennalen i 2005.

Motiverer proffene
Marianne Zamezcnik mente at biennalen har funksjon av en pilgrimsreise, men at det ikke var mer hellig enn at funksjonen primært er at man svarer til forventningene som stilles en seriøs, ambisiøs kunstprofesjonell ? som skal bygge nettverk, og som viser at hun har økonomi til å prioritere slike reiser. ? Nettverk er viktig for frilanskuratorer, og det er som en investering der en gambler ? og jeg reiser ofte skuffet hjem, fortalte hun før hun avslørte at som kurator lette hun heller etter arbeider til utstillinger på kunstmessene, fordi ingen der sitter på toppen og velger ut utstillere etter et overbyggende tema, slik at det er mer åpent hva som vises. ? Likevel drar man på biennalene for å hente hjem noe, selv om hva man får ut av det kan være veldig varierende, sa Zamezcnik som også hevdet at biennalene «ikke har så stor betydning, for enten man er kunstner eller kurator, så kommer man med en liten koffert, og reiser derfra igjen med en liten koffert». Hun mente at ønsket om å følge med på trender innen kunsten var en viktig motivasjon for proffene, men samtidig anså hun at «trendfaktoren på kunstscenen får man med seg selv om man sitter her i Norge, fordi man har et nettverk bare i form av å være yrkesaktiv ? derimot er det gøy med biennalenreiser, det er mye fest og man har reelle møter med venner fra skype».

<IMG SRC=http://kritikerlaget.no/fileadmin/bilder/kjempe-kunstut007.jpg ALT=Presten ALIGN=RIGHT HSPACE=20>
Biennaler blir forutsigbare
Stenslie mente at han og de andre var junkier på kunstbiennalene fordi der fikk de påfyll og nytt stoff. Han mente også at ? Biennalene skaper mote fremover, som også kan skape en større trend, men, fordi det de viser blir for forutsigbart, klarer biennalene sjelden å skape trender som vedvarer. Stenslie stilte spørsmål om hvem som egentlig velger verk til biennalene, og svarte selv at biennalene er arenaer som er dominert av «kuratorer, museer og organisasjoner som bidrar til et forutsigbart utvalg kunstnere ? og som ikke greier å fange opp det uforutsigbare som skjer ute».

Trender sees på kunstmessene
Power Ekroth hevdet at en av grunnene til at det ble forutsigbart i Venezia, hadde å gjøre med betingelsene kunstneriske ledere av biennalene fikk, med korte frister. Hun sa at små kunstmesser, som den i Miami, har mer penger og ressurser enn biennalene på grunn av samlerne og de private aktørene som står bak messene. ? Det er derfor man ikke lenger på biennalene får se helt nye verk, for det er bare på kunstmessene det finnes ressurser til å få dem laget, forklarte hun. ? Biennalene svekkes dessuten av politiske ønsker om «city branding», og styres for mye av politiske hensyn til at det blir rom for kunstneriske fraspark.

Kunstverkene bare fyllstoff
? Kunstnerne stiller ut verk på biennalene og messene som bare er perfeksjonisme av estetikken deres, og derfor fungerer bare disse utstillingene som et forstadie til nettverskbygging à la face book, hevdet Ståle Stenslie, som også kritiserte det kuratorgrepet Documenta 12s kunstneriske leder, Roger M. Buergel, hadde valgt for årets mønstring. Stenslie mente det var skjedd for lite på fem år, og at kjempeutstillingen i Kassel viste kunst som bare fulgte utstillingens diktat, slik at en tredjedel av arbeidene som ble vist kunne vært byttet ut ? uten at man ville merkes med det, fordi Buergel bruker kunstverkene som fyllstoff. Han ser utstillingen som idé, som er overordnet kunsten. Documenta 12 var for «tørr og idébasert, Buergel overbeviste ikke meg, men det er et smaksspørsmål», avvæpnet Stenslie sin egen kritikk, og la til at det hele er et «glamour party» som danner rammen om biennalen, der rammen blir borte innen to uker fra åpningen?
<IMG SRC=http://kritikerlaget.no/fileadmin/bilder/kjempe-kunstut11.jpg ALT=Presten ALIGN=LEFT HSPACE=20>

Bare å lese seg til det
De tre i panelet delte oppfatningen at man ikke trengte å se en hel kjempe-kunstutstillingene ? som gjerne krever flere dager ? for det er først og fremst en idé og man trenger ikke gå til bunns i biennalen ? «det er nok å lese kritikkene og bøkene som utgis» mente panelet som også samlet seg om sitatet: «De seriøse kunstproffene vet også hvor lite denne type kunstutstillinger betyr».

Så mye klokere var det ingen som påstod seg å ha blitt, verken på Documenta 12 eller de andre av sommerens kjempe-kunstmønstringer, og utover at det kan føles nødvendig å få med seg, så er det mest for <LINK http://vernissage.tv/blog/category/fairs/la-biennale-di-venezia/>fest og moro, var de enige om såvel prilgrimsreisende som junkies.

På spørsmål fra salen hva et slikt events betyr for et vanlig publikum, erindret Marianne Zamezcnik at det hadde vært en rekke vanlige turister blant proffene i køene på Documenta, og at dette var fint for alle parter. Mens Ekroth som svar på perspektivet som ble reist fra salen, svarte med Documentas historikk: om da den ble innstiftet i 1955 for å ha et alternativ til propaganda-kunsten, og at dette da ble sponset i hemmelighet av CIA.

Arrangementet var sponset av Norsk kulturråd og Institusjonen Fritt Ord