Grete Pedersens tale ved tildelingen av Musikkritikerprisen 2009/2010

Kjære Kritikerlag

Tusen takk for prisen. Det er en ære å få en pris fra en så kompetent forsamling.

Til Oslo Strykekvartett, Lars-Notto Birkeland og Det Norske Solistkor, Gisle Kverndokk, Oslo Kirkemusikkfestival og Bente Johnsrud, takk for samarbeidet. Det er en fryd å jobbe med dere.

Noen ganger, kjære kritikere, skriver dere om en konsert eller en CD med en innsikt som utvider tanken og med et språk som løfter seg og meddeler seg så musisk at kritikken blir til en egen ny kunstopplevelse.
Det er gyldne øyeblikk!

Andre ganger opplever jeg at dere, på samme måte som vi utøvere, ikke får tak i det vesentligste, blir utydelige, ikke helt får det til, det roter seg kort sagt til.

I denne risikosonen, mellom stotring og stamming og gyldne øyeblikk, er det vi befinner oss, enten vi er utøvere eller kritikere.

Det er i denne virkeligheten vi setter våre signaturer, som utøvere på en konsert, eller under et stykke skrivekunst, en kritikk.

I balansegangen, mellom suksess og katastrofe, er det vi bruker vårt språk, musikalitet, og engasjement, våre øyne, ører og følelser –
for å artikulere noe vi synes er vesentlig, i og til offentligheten.

Dere har som kritikerstand et sympatisk trekk; til forskjell fra de fleste andre i kulturlivet, skal dere ikke selge noe som helst, dere skal bare dele det dere har opplevd i møtet med et kunstnerisk uttrykk. I dette møtet kan vi bli minnet på hvorfor vi valgte å bruke våre liv på dette, og hva vi vil med det vi gjør.

La oss gå til våre forskjellige oppgaver med vår dyktighet og vårt mot, og la oss strebe etter å bli litt bedre hver gang vi opptrer i det offentlige rom;
… i håp om flere gyldne øyeblikk.

Grete Pedersen