Inntrykk fra Norsk kritikerlags tverrfaglige høstseminar 2005

Norsk kritikerlags tverrfaglige høstseminar 2005 tok utgangspunkt i begrepet «offentlighet». Idéhistorikeren Håvard Nilsen åpnet med “Fra offentlighetens idéhistorie”, et foredrag der han redegjorde for den klassiske offentlighetstanken. Nilsen rettet oppmerksomhet mot privatiseringen av offentligheten, og stilte spørsmål som: Hvor går offentlighetens grenser? Hvilke symbolske handlinger markerer grensen mellom det private og det offentlige? Nilsen argumenterte for at man kunne forstå modernitetens historie som offentlighetens historie, og viste, blant annet med utgangspunkt i Foucault, hvordan offentlighetstanken ligger i et spenningsfelt mellom et ideal om åpenhet og hemmelighold. Både moderne straffeprosesser og hemmelige valg er eksempler på hvordan hemmelighold og usynliggjøring ligger som forutsetning for en fri offentlighet, hevdet Nilsen. Nilsen redegjorde også for seminarets tema i relasjon til begrepene intersubjektivitet og objektivitet, og påviste hvordan disse begrepene først gjorde sin inntreden i litteraturkritikk og jus. I dagens nyliberalistiske økonomi forekommer en privatisering av offentligheten, en forpurring av skillet mellom privat og offentlig, avsluttet Nilsen. Foredraget vil for øvrig bli publisert i neste nummer av Krit.Sirkelen her på Kritikerlagets nettsider.

I foredraget “Mot en ny offentlighet” tok Eivind Røssaak utgangspunkt i arrangørenes introduksjonsspørsmål: Spiller kunsten noen rolle?, og påviste hvordan dette hvilte på et premiss om at kunst og offentlighet var allerede separate størrelser. Dette premisset, som han hevdet var sentralt i den klassisk habermasianske offentlighetstanken, gikk Røssaak inn for å dekonstruere ved å påvise hvordan samtidige kunstpraksiser aktivt bryter ned skiller mellom privat/offentlig, kunst/ikke-kunst i en stadig pågående selviakttagelsesprosess, og hvordan disse kunstpraksisene oppretter et strategisk felt der samfunnets praksiser iakttas og reforhandles. Poengene ble illustrert med Vibeke Tandbergs medieinvaderende billedkunstpraksiser og Stig Larssons performative lyrikk. Videre illustrerte Røssak sine poenger ved hjelp av tre modeller: Administrasjonsmodellen og Idealismemodellen som begge opprettholder ideene om et skarpt skille mellom offentlighet og kunst, men der dynamikken mellom feltene er diametralt opponerende med hensyn til hvilket felt som har primat. Samt kompleksitetsmodellen som Røssaak selv tok til orde for, der skillet mellom kunst og offentlighet er ikke-eksisterende, og der de forskjellige praksiser tematiserer hverandres atferdsmønster.

Lena Lindgren, Cecilie Wright Lund, IdaLou Larsen, Torgeir Larsen og Eivind Røssaak deltok i en halvannen time lang paneldebatt med Trond Haugen, styreleder i Norsk kritikerlag, som ordstyrer. Lena Lindgren, kulturredaktør i Morgenbladet, innledet paneldebatten ved å stille ta til orde for en relansering av ideen om autonomi. Lindgren kritiserte Røssaaks oppfatning av begrepet autonomi, og mente at han sammenstilte dette med den estetiske epokebetegnelsen modernisme. I motsetning til dette lanserte Lindgren begrepet autonomi som utvidet praksis. Ikke minst diskuterte Lindgren autonomi, den kritiske offentlighetens rett til å forsvare seg mot estetisk invasjon fra kunstfeltet. Hun spurte videre om fremveksten av hybride former på kunstfeltet i seg selv var et argument for at kunstens autonomi forsvinner, og påpekte at autonomitanken fremdeles står sterkt på billedkunstfeltet. Torgeir Larsen, debattredaktør i Dagbladet, påpekte at det knapt finnes noe språksamfunn der den kritiske offentligheten er mer tydelig til stede, men spurte hvorvidt det var de riktige og viktige spørsmål som brytes i offentlige fora. Larsen diagnostiserte deler av den norske offentligheten som sengeliggende med «Solstad-syndromet»: forestillingen om at det er en lovmessighet i det at ingenting nytter, der han trakk paralleller til USA, hvor liberalerne har trukket seg tilbake fra den offentlige samtalen. Forestillingen om den kritiske offentligheten som noe verneverdig, og sutringen over dens manglende eksistensvilkår, fungerer som legitimering av et demokratisk ubehag, påpekte Larsen, og poengterte at den kritiske offentligheten, nettopp grunnet dens fragmentering, i dag er viktigere enn noensinne.

IdaLou Larsen, redaktør for og tidligere kulturredaktør i Nationen, samtykket i Torgeir Larsens observasjon vedrørende debattstoffets mer fremtredende plass i dag, og la ansvaret for dette han observerte som «Solstad-syndrom» på den dominerende tabloide form i det offentlige ordskiftet. IdaLou Larsen påpekte også at den norske offentligheten er blitt betraktelig mer norsk, det vil si mer navlebeskuende enn tidligere, og spurte hvor vidt dette kan ha å gjøre med at nasjonen i dag befinner seg i en svært selvopptatt tenåringsfase.
Cecilie Wright Lund, litteraturviter, og forfatter av rapporten Kritikkens rom? Rom for kritikk? og boken Kritikk og kommers, redegjorde for sin forskning på kritikkens rom i norsk dagspresse. Hun pekte blant annet på interessante forskjeller mellom norsk dagspresse og kulturdekningen i svenske og danske aviser, og reflekterte videre rundt kritikkens betydning i dagens offentlighet.