Den politisk-pragmatiske vendingen i ny fransk poesi
Et av kritikerseminarets høydepunkt var foredraget av Thomas Lundbo der han snakket om Christophe Hanna, Nathalie Quintane, Jean-Marie Gleize, Franck Leibovici og boka L’insurrection qui vient (2007) av det anonyme forfatterkollektivet «Le comité invisible». Den antatte hovedforfatteren, aktivisten Julien Coupat, ble i 2008 arrestert, anklaget for å lede en gruppe som planla terror-handlinger. Flere franske poeter i dag skrive seg rett inn i politikkens akutte samtidighet. Det gjør de på sin helt egne måte.
«Den plutselige bevisstheten om gressets permanente oppstand vekker oss til live igjen.»
«Etter at man først har konstatert engas platthet vekker den plutselige bevisstheten om gressets permanente oppstand oss til live igjen.»
En revolusjonær bevegelse sprer seg ikke gjennom
smitte Men gjennom resonans
Noe som dannes her resonerer
med sjokkbølgen som går ut fra noe som
er dannet der legemet som resonerer gjør det
på sin egen måte En oppstand er ikke som
utbredelsen av en pest eller en skogbrann en lineær
prosess som litt etter litt strekker seg ut fra en
gnist Men snarere dette tar form på samme
måte som et stykke musikk med brennpunkter Spredd
ut i
tiden og i rommet som evner å få
rytmen i vibrasjonen til å tre fram
og stadig anta mer fylde
til det ikke lenger er mulig å ønske seg noen tilbaketrekning.
De ovenstående linjene utgjør hele avdeling 8 i Jean-Marie Gleizes siste diktsamling Tarnac, un acte préparatoire. Dette er kanskje det enkeltstående skriftstykket som har gjort størst inntrykk på meg det siste året, selv om jeg neppe har klart å yte det full rettferdighet med denne litt forhastede oversettelsen jeg har gjort til dette foredraget.
LES RESTEN AV FOREDRAGET PÅ PDF VEDLAGT.
