Vern om den frie kritikeren

Talen ble holdt under middagen for deltakere og foredragsholdere på årets kritikerseminar på Lillehammer og stod også på trykk i Klassekampen lørdag 9. juni.

Helt siden jeg tidlig i livet lot meg blende av Ibsens Hedda Gabler, har jeg levd i mistanken om at det fins to slags intellektuelle – typen professor Tesman og typen Eilert Løvborg.
Naturligvis er det flest av Jørgen Tesman-typen. På skolen er de vant til å være lærerens yndling og klassens duks, og i det voksne livet navigerer de seg fram til en høyt respektert stilling, med sine store kunnskaper og et taktisk blikk til høyre og venstre. Løvborg- typen tilhører helt fra skoletiden av gjerne et eller annet fåmælt eller utagerende mindretall. Enkelte av dem går til grunne underveis, fordi de lever risikable liv og har mindre talent for å sikre seg. Men det er Løvborg-typen som driver kulturen vår framover. Det er de som utfordrer den herskende konsensus, og derfor er all kunstnerisk utvikling avhengig av dem. Søren Kierkegaard, Georg Brandes og Rudolf Broby-Johansen vet de fleste av oss hvem er, men hvem husker i dag de danske akademikerne som ble tildelt professoratene i filosofi, litteratur og kunsthistorie som disse folka aldri fikk? En intellektuell kritiker som er verdt navnet må stå for noe og våge noe. Han eller hun må kunne utfordre den konvensjonelle smaken, og se med friske øyne på de sannhetene alle tar for gitt.
Ved universitetet i Bergen foregår det i øyeblikk en strid mellom litteraturkollegiets aldrende høvding Atle Kittang og den yngre utfordreren Erik Bjerck Hagen. I Hagens nyutkomne studie Kampen om litteraturen. Hovedlinjer i norsk litteraturforskning og –kritikk 1920-2011, fins en annen type kontrastering av det norske intellektuelle feltet enn det en kan finne i Hedda Gabler.
Hagens grep er å todele de siste nitti årenes kritiske praksis hos oss. Den ene hovedtypen døper han estetisk-essensialistisk, og i denne linjen plasserer han innbyrdes ulike skikkelser som Peter Rokseth, Gunnar Høst, Erling Christie, Paal Brekke, Daniel Haakonsen, Asbjørn Aarnes, Rolf Nyboe Nettum og Atle Kittang. Den andre hovedtypen kaller han historisk-pragmatisk, og her havner folk som Francis Bull, Sigurd Hoel, Helge Krog, Sigmund Skard, Einar Økland, Jan Erik Vold, Kjartan Fløgstad og Bjerck Hagen sjøl. Denne nydiktede versjonen av den moderne norske litteraturkritikkens historie har alt ført til en del offentlig polemikk. For oss som står på avstand fra de akademiske revirkampene er det tre ting som gjør inntrykk i Hagens bok. Den ene er at han som den første – etter et par tidligere kritiske innspill fra professorer som Arne Melberg, Irene Iversen og Toril Moi – gjør et bredspektret forsøk på å utfordre Atle Kittangs hegemoni som selve autoriteten i moderne norsk litteraturforskning. Den andre er at Hagen – dels til dette bruket og dels for å belyse en grunnleggende faglig uenighet når det gjelder autonomiestetikk versus det han døper ”heteronomi-estetikk” – gjør en innsats for å rehabilitere den gamle akademiske skyteskiven Francis Bull. Det tredje, og kanskje det viktigste, er at Hagen i skildringen av begge sine hovedlinjer vektlegger innsatsen til institusjonsuavhengige kritikere, ikke bare det en kan kalle akademilauget.
Nå ville det være høyst urettferdig å identifisere dette ”akademilauget” med Ibsens detaljfikserte professor Jørgen Tesman, og alle de uavhengige kritikerne med den framtidsrettede Eilert Løvborg. Naturligvis fins det en drøss kloke folk på høyskoler og universiteter. De nevnte professorene Kittang, Melberg, Iversen, Moi og Hagen har jeg for min del stor respekt for de mest skarpsynte arbeidene til. Det jeg er ute etter her er noe annet – å si meg enig med Hagen i at institusjonsuavhengige kritikere er minst like viktige for et lands litterære liv som de akademisk ansatte er. I et hissig øyeblikk skal Jan Erik Vold ha hevdet at han gjennom sitt kritiske arbeid har utrettet mer for norsk lyrikk enn samtlige norske litteraturprofessorer, og truet med å anmelde disse professorene for tjenesteforsømmelse. Det er mulig at dette er å ta vel kraftig i, men når det gjelder lyrikken har jeg har ingen problemer med å se Jan Erik Volds poeng.
Jeg skal ikke forsøke å ramse opp navnene på dem som etter mitt syn er de viktigste kritiske stemmene i den norske offentligheten på 2000-tallet. Det jeg kan gi uttrykk for, er at det er flere kyndige navn blant dem enn det var da jeg debuterte på 1960-tallet, og at minst halvparten av dem er skarpsynte unge kvinner – et ganske pinlig trekk hos Bjerck Hagen er at Toril Moi er det eneste kvinnenavnet som mer enn rent summarisk er nevnt i hans 280-siders nittiårsoversikt 1920-2011 – samt at disse yngre kritikerne har vokst fram til å bli viktige gjennom medier som NRK P2, de mange unglitterære tidsskriftene våre og den bokinteresserte delen av papiravisene. På nett? Temmelig sporadisk, inntil videre, men det kan fort forandre seg, hvis noen bare våger å ta grep.
Blant litteraturkritikerne har vi alle noen vi respekterer og noen vi misliker. Det jeg for min del syns er mest Tesman-aktig hos enkelte yngre kritikere som nå strever med å merittere seg til det litterære universitetslivets stadig færre professorstillinger, er en viss maskulin sjølgodhet på doktorfagets vegne – der kunsten kan komme til å havne i en slags avdød offer-posisjon, som på Rembrandts maleri fra anatomikammeret. Denne måten å omgåes kunstverk på kan skyldes innflytelse fra den postmodernistiske dekonstruksjonsbølgen fra 1980- og 1990-tallet, en ofte skarpsindig, men vel hærverksbesatt akademisk mote som allerede kritiske løveskikkelser som John Berger og Harold Bloom utkjempet drabelige slag mot.
Til slutt det som er mitt viktigste poeng – de frie kritiske røstene våre trenger noe å leve av, for ikke å få et like tragisk endelikt som han med vinløv i håret hos Ibsen fikk. Derfor fortjener Norsk Kritikerlag støtte – også fra kunstnerorganisasjone – i det faglige arbeidet som nå drives, utholdende, i motbakke, for å skaffe de institusjonsuavhengige kritikerne ordentlige stipendmuligheter og skikkelig betaling fra sine oppdragsgivere.

Espen Haavardsholm