Kritiker, kjenn deg selv!

Kritikersalongen fant sted på Dramatikkens hus i Oslo. Introduksjon og velkomst ved Sigurd Ziegler, på vegne av Kritikerlagets seksjon for teater, musikk og dans.

Karl Halvor Teigens uttalte selv at hans felt omhandler, i likhet med kritikeren, bedømmelser. Og Teigens foredrag gjorde rede for noen av bedømmelsens aspekter, og her følger et forkortet referat av hans foredrag.

Bedømmelser er en beskrivelse av egenskaper (attributter) ved et objekt på en gitt dimensjon eller skala, basert på skjønn, for eksempel:
- Kategoriseringer
- Gradering på skala.
- Rangering.
- Estimater (anslag av antall, tid, pris, vei etc.).

Bedømming danner grunnlag for beslutninger, da særlig bedømmelse av verdi (evalueringer) og av usikkerhet eller sannsynlighet.

Hvilken relevans har så dette for kunstkritikk?
Bedømmingspsykologien forsker typisk på ’magre’ beskrivelser, som ofte også kan sammenlignes med korrekte ’fasit’-svar – mens kunstkritikken gir ’rike’ beskrivelser, på områder som ofte mangler fasit. Men begge deler handler om bruk av skjønn for å utsi noe som karakteriserer et objekt så godt eller sant som mulig. Og muligens deler de noen fellesmenneskelige problemer eller slagsider?

Men hva skjer når vi vurderer ut fra skjønn?
Funn fra bedømmingspsykologien peker på at folk ofte foretar vurderinger før premissene foreligger og at de ofte er mer påvirket av ’irrelevante’ forhold enn de selv opplever. Forskningen indikerer også at ekspertise – avhengig av område – ikke er noen garanti for riktige vurderinger og at enkle psykologiske prinsipper (fluency, grad av tidligere eksponering, nyhetsverdi, forventninger, andres meninger) bestemmer svært mye.

Bedømmelsen bestemmes av:
Egenskaper ved objektet for vurdering, som kunstverket selv

Person- og situasjonsfaktorer:
- Humør: folk i godt humør fokuserer som regel på helhet, mens folk i dårlig humør fokuserer mer på detaljer.
- Psykologen Joseph Forgas fant at humør spiller mest inn på komplekse vurderinger og vurderinger på områder der man ikke kan så mye fra før – altså vurderinger som krever omfattende kognitiv bearbeiding..
- Affektiv hukommelse: følelser spiller inn, tid spiller lite inn – men man husker gjerne de beste og verste øyeblikkene, og hvordan noe ender.
- Sosial samhørighet, tilhørighet og «sosial smitte» har betydning.
- Det rituelle spiller muligens mer inn på publikum enn på kritikeren som gjør dette ofte?

Positiv-negativ asymmetrier:
- Bedømmelser har gjerne en positiv slagside – vi har en tendens til å bruke flere positive ord enn negative
Vi legger flere vurderinger over enn under midtpunktet av en skala.
Det er noe i vårt system som heller vil opp enn ned – her ser vi en naturlig skjevhet.
Egenskaper har ofte navn etter den positive polen (godhet etc.), og mange positive karakteristikker betyr omtrent det samme, altså de er mindre informative
- Negative karakteristikker virker sterkere: de fester seg lettere hos oss, og er mer individuelle og informative, ’det er mange flere måter å være dårlig på’.
Forskningen ser ut til å bekrefte Tolstojs utsagn om at «alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte»(fra Anna Karenina). Det negative er rett og slett gøyere å lese om.

Subjektive teorier og forventninger:
- Halo-effekten (glorie): en åpenbar egenskap ved verket smitter over på vurderingen av andre, mindre tilgjengelige egenskaper: vi antar at pene mennesker er hyggelige eller at hyggelige folk er intelligente.
- Vi danner ofte implisitte (subjektive) teorier som skaper bestemte forventninger: det ligger en bekreftelsesfelle i hypotesetesting, vi leter etter bekreftelser. Én av grunnene til at førsteinntrykket spiller inn handler om at førsteinntrykket vårt skaper en hypotese som vi senere leter etter bekreftelser på. I en undersøkelse fra omtrent femti år tilbake i tid fant man at om man begynner en beskrivelse av en person med et positivt ladet ord, som ’intelligent’, så lader dette de etterfølgende beskrivelsene, slik at f.eks. merkelappen ’misunnelig’ i mindre grad trekker ned helhetsinntrykket. Mens om man begynner negativt, som med ’misunnelig’, så har det motsatt effekt, og et påfølgende ’intelligent’ kan til og med bli vurdert som direkte skummelt.

Sammenligningsgrunnlaget:
- Vi beskriver i absolutte termer, men vurderer relativt (vi mener egentlig at noe er bedre eller kjedeligere enn noe annet, uten at vi sier dette).
- Oppover- vs nedoversammenlikninger:
- når ikke opp til de beste (idrettsprestasjoner).
- kunne vært mye verre (sykdomstilstander, ved kroniske sykdommer f.eks).
- tidligere prestasjoner, oppbygde forventninger kan ofte fungere som referansestandard.
- referanseverdier: toppklasse (høy) vs lokal klasse (lav standard).

Sammenlikning kan produsere to slags effekter: assimilasjon og kontrast:
- Assimilasjon: T (vurdering av objektet) trekkes i retning av X (f.eks. pga. forventninger, forhåndshypoteser, halo-effekten, ønsketenkning, humør, etc.).
- Kontrast: T settes i motsetning til X (hoppe etter Wirkola-effekten, og hva skjer hvis Wirkola hopper etter Wirkola?).
- Og når skjer det ene og når skjer det andre? Ved små forskjeller mellom forventning og erfaring, assimileres gjerne vurderingen til forventningen (trekkes mot den), mens ved store forskjeller kontrasteres den (skyves fra forventningen). Tilsvarende om man vurderer fenomenene som tilhørende samme kategori vs. ulike kategorier. Man kan også finne kombinasjoner, f.eks. at man assimilerer skalaen for vurderingen og kontrasterer vurderingen i forhold til forventningen. Et eksempel kan være våre forestillinger eller indre teorier om kjønn: hvis vi blir bedt om å vurdere om en mann er huslig, kan vi f.eks. implisitt legge til grunn en skala som tar utgangspunkt i gjennomsnittsmannen (assimilasjon), noe som gjør at det skal relativt lite husarbeid til før han skiller seg ut som svært huslig (kontrast til andre menn), selv om han gjør nokså lite i absolutte termer. Mens en kvinne som bruker akkurat like mye tid på husarbeid vil kanskje bli vurdert som under gjennomsnittet huslig gjennom den samme mekanismen (assimilasjon til ’kvinneskala’ og kontrast til andre kvinner).
- Mental innstilling? Leter vi etter likheter finner vi dem, og likeså med forskjeller – det påvirker hvorvidt vi benytter assimilering eller kontrast.

Persepsjonspsykologi: Delboeufs sirkler illustrerer assimilering/kontrast: For eksempel vil diameteren på en toalettrull uten papir/med lite papir på på se større ut enn en tilsvarende toalettrull med mye papir på.

Mønstre, meninger og sammenhenger:
Er sah in jeden drei Worten einen Einfall und in jeden drei Punktene ein Gesicht. (Lichtenberg, 1776). Vi har en tendens til å se mellom ordene og linjene etter mønstre.
- Utfylling av mønstre og etablering av sammenhenger: det er en generell menneskelig egenskap, like viktig for sender som for mottaker.
*ikke alle intenderte mønstre oppfattes.
*ikke alle oppfattede mønstre er intenderte.
*to tall til en trend; tre tall blir til regelmessighet. Hvis noe øker trekker det på vår oppmerksomhet.
*ordtak som genererer sin egen kontekst. Teigen gjorde en studie i England for mange år tilbake, for å få folk til å vurderer hvorvidt ordtak stemte (flere falske ordtak, som ’den som er falt kan hjelpe den som ligger nede’; virket like fornuftige om man endret på ordlyden så de gav motsatt betydning – viste at man skaper en kontekst som skal passe til det man ser).
*likheter blir til sammenhenger (fristende å trekke konklusjoner basert på likheter man selv ser, lage sammenhenger).
*illusoriske korrelasjoner, mønster i tilfeldighetene.
*gurueffekter (finne dyp mening i uklare budskaper, finner noe dypt i vrøvl).
Kort sagt: vi er på jakt etter ting som henger sammen og gir mening, og finner det av og til steder det ikke eksisterer.

Teigen viste til Jean Arps verk: Squares arranged according to the laws of chance
Ordnet? Lover? Teigen mener det er interessant nok at Arp tenker at tilfeldighetene har lover, men bildet er sannsynligvis arrangert – og viser at det er forferdelig vanskelig å produsere noe som folk tror er tilfeldig.
Teori om tilfeldigheter: at det ikke skal gi opphav til noe som minner om mønstre

Effekten av erfaring og ekspertise:
- Eksperter har mer kunnskap – men det betyr også at man står fritt til å sammenligne med både bedre og verre ting = kan bli mye meningsskaping.
- Forventes større forventet sikkerhet.
- Hvor er ekspertisen opparbeidet har betydning for effekten av den: i ’snille’ eller ’lumske’ omgivelser (kind/wicked environments)? ’Snille’ omgivelser gir f.eks. rask, relevant, forståelig og mer eller mindre fullstendige tilbakemeldinger, slik at man kan lære av sine feil og forbedre skjønnet sitt.
- Kunnskapen gir mer materiale for tolkning og meningsskaping.
- The curse of knowledge: det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å ikke kunne det jeg kan; en oppfattelsen av at alle vet/forstår det en selv vet (= fjerner den kunnskapsrike kritikeren fra publikum, kritikeren glemmer at ikke alle vet det en selv vet).

Hva bestemmer om vi liker noe?
- Det kjente og kjære: eksponeringseffekten (ser du noe mange nok ganger, et ansikt for eksempel, så virker det etter hvert sympatisk, og forskning viser at vi velger det vi kjenner igjen).
- Oppfatningsletthet (fluency-effekter): noe som er vanskelig å lese oppfattes også som vanskelig å lage (Schwartz): Noe virker mer sant hvis det er skrevet tydelig enn med liten, utydelig skrift. Eksemplifisert gjennom en kakeoppskrift antok folk at en oppskrift skrevet med liten skrift ville ta 45 min å gjennomføre, mens samme oppskrift i større skrift ble estimer til 25 min. En annen studie viser at folk er mer tilbøyelige til å satse penger på firma med enkle enn, vanskelige navn.
- Problemet med affektive prediksjoner (om jeg vil like/mislike det i fremtiden).
- Problemet med affektive generaliseringer: vanskelig å spå om også andre vil like/mislike noe.

Hva bestemmer om vi syns noe er interessant:
- Interesse krever også (litt) anstrengelse, og nyhet og kjenthet (folk begrunner noe som interessant både fordi det er nytt og fordi de kjenner til noe).
- Nyhet skaper oppmerksomhet.
- Størst interesse når både nyhet og kjenthet er maksimal:
*nyheter om kjente personer.
*kjente forhold beskrevet på ny måte.
*kjent metode anvendt på nye motiver.
*kjente verk i ny regi.
- Men det som er kjent for ekspertene kan fortsatt være nytt for publikum: avant-garde-paradokset.

Forskyvinger av interesseområde: når man blir mer og mer kjent med nye utviklinger, så mister det interesse.

Spørsmål og svar fra publikum:
I etterkant av foredraget samtalte Teigen med publikum i omtrent førti minutter.
Blant spørsmålene som ble diskutert var fenomenet blindsoner – hvordan man som regel leter etter noe foran seg, uten å se at det kan ligge bak en. Faren for over- eller understimulering var et annet tema, hvorpå Teigen viste til musikken som et eksempel på et sted hvor man lytte etter små forskjeller i et minimalistisk verk – framfor å avskrive dette (som konsekvens av eventuell understimulering). Uvilkårlig vil man prøve å holde informasjonsmengden på et passelig nivå, slik at man ikke blir så lett overstimulert av mange detaljer i noe man kjenner litt fra før. Dette står i et forhold til hvordan man kan ta noe inn.

Pyskolog Daniel Khanemans bok Thinking Fast and Slow var et annet diskusjonstema. Særlig hans inndeling i system 1 og 2, der system 1 kommer med automatiske, intuitive, heuristiske vurderinger, mens mer deliberative system 2-vurderinger krever tid og krefter. Spørsmålet til Teigen var hvorvidt man kan si at man flytter vurderinger fra system 2 til 1 ettersom man blir eksperter, at man tror man skjønner noe uten å se grundig nok på det? Teigen viste til at et av Kanemanns poeng er at selve vurderingen til system 1, det umiddelbare, er noe vi ikke kan ikke gjøre så mye med. Altså at system 1s «intuitive» vurderinger i stor grad ligger utenfor vår umiddelbare kontroll (formes evt. over lang tid) og serverer bedømmelser «refleksivt»/automatisk, men vi har alltids muligheten til å ikke handle på disse og heller trekke pusten og vurdere igjen på en mer system2-aktig måte.

Forholdet mellom det forutsigbare, det kjente og i hvor stor grad disse krever et nytt element innenfor eksempelvis sjangre som actionfilmer og romantiske komedier ble også diskutert. Avslutningsvis ble grensene mellom ulike vitenskaper diskutert. Teigen viste til at psykologien og kunstvitenskapene står ovenfor en lignende problemstilling: på ett nivå kan man glede seg over at folk generelt engasjerer seg i kunst og psykologi, men samtidig sliter begge fagene med innstillingen en del mennesker har om at siden alle har en viss kunnskap om feltene så er det en manglende forståelse for at dette ikke er det samme som ekspertise. Teigen siterte Bacon på at «alt som er verdig til å eksistere er også verdig å ha kunnskap om.»

Referent: Anette Therese Pettersen

Slides fra foredraget er vedlagt nedenfor.