Kritikerprisen for beste oversettelse 2025

Tale ved Frode Johansen Riopelle under utdelingen 5. mars 2026 på Litteraturhuset i Oslo:

I sin noe spekulative teori om oversetterens oppgave, foreslår filosofen Walter Benjamin at originaltekst og oversettelse begge kan forstås som bruddstykker av noe større, og at dette først blir lesbart idet oversetteren føyer seg vel så mye etter originalens måte å mene på som etter dens «innhold». Selv om man kan være uenig med Benjamin i hva dette innebærer rent oversetterteknisk, skulle vi nok kunne enes om én ting: at en maskin aldri skulle kunne oppfylle oversetterens oppgave. En maskin har ingen sanser, ingen forestillingskraft, ingen indre verden.

Informasjonsteknologien og algoritmene og de sosiale mediene er i ferd med å hviske ut tersklene som konstituerer våre beboelige offentligheter, og vi i juryen merker at stadig mindre kvalitetslitteratur blir oversatt og lest. Det er derfor grunn til å feire alt det gode oversettelsesarbeidet som tross alt blir gjort, og som åpner sprekker i ekkokamrene som de norske tenke- og skrivemåtene utgjør.

Juryen for Kritikerprisen for beste skjønnlitterære oversettelse i 2025 har bestått av Kari Løvaas, Sigrid Strømmen og meg, Frode Johansen Riopelle. De nominerte er:

• Ingvill Kjærstein: «Skyggekvinner» av Fumiko Enchi (Cappelen Damm). Oversatt fra japansk.
• Knuf Ofstad: «Klokt blod» av Flannery O’Connor (Briskeby). Oversatt fra engelsk.
• Synneve Sundby: «Duggens herrer» av Jacques Roumain (Solum Bokvennen). Oversatt fra fransk.
• Julia Wiedlocha: «Jakobsbøkene» av Olga Tokarczuk (Gyldendal). Oversatt fra polsk.

Med Fumiko Enchis «Skyggekvinner» har Ingvill Kjærstein introdusert norske lesere for en elegant, psykologisk innsiktsfull og ikke minst rammende feministisk romanklassiker. Kjærsteins setninger har autoritet og nyanserikdom og låter alltid godt i øret. Ivaretakelsen av en del fremmedartede uttrykk og bilder, og det nærmest filmatiske preget i scener og dialoger, transporterer oss effektivt til Japan på attenhundretallet.

I Flannery O’Connors «Klokt blod» tas vi til et amerikansk sørstatssamfunn på nittenfemtitallet, presist gjengitt i et moderne norsk språk med tiltrekkende etterkrigskoloritt. Oversetter Knut Ofstads tøyelige setninger, med innslag av forgangne høflighetsformer så vel som gatespråk fra Oslo Øst, er perfekt kalibrert for å innfange regionens særegne rasistiske klassesamfunn.

I «Duggens herrer» av Jacques Roumain utviser oversetter Synneve Sundby en finstemt sans for hva som kan domestiseres og hva som må bevare sin fremmedhet – enten med innslag av kreolsk eller med norske nyord. Sundby viser også lydhørhet for romanens virtuose bruk av metaforer som bringer leseren tett på landskap og livsbetingelser, og for den sømløse vekslingen mellom perspektiver og tonefall.

«Jakobsbøkene» regnes som hovedverket til nobelprisvinner Olga Tokarczuk, og har sannelig krevd mye av sin norske oversetter Julia Wiedlocha. Man må holde tungen rett i munnen om man skal oversette en stor og flerstemt fortelling som flakker «over syv grenser» og «gjennom fem språk», som det heter i romanens undertittel.

Det er juryens enstemmige beslutning å gi prisen til Julia Wiedlocha for oversettelsen av «Jakobsbøkene».

«Jakobsbøkene» ble først utgitt i Polen 2014, og utspiller seg i den historiske østeuropeiske regionen Podolia på 1700-tallet. Det er en utgivelse som med sitt omfang på ni hundre sider vekker ærbødighet hos enhver leser. Men også romanens tematikk og formspråk er storstilt så det holder.

Tokarzcuk har, som Walter Benjamin i sin tid, latt seg inspirere av kabbalistisk tankegods i sin fortelling om en fascinerende og bisarr historisk skikkelse: Jakob Frank, som ga seg ut for å være en jødisk forløser, en messias. Som Benjamin, har Tokarczuk også en forkjærlighet for montasjen som litterær form og historiografisk metode, idet hun tar leseren med seg inn i en fragmentarisk fortelling som flakker over landegrenser så vel som språkområder. I en vellykket montasje oppstår det nye betydninger nettopp i bruddflatene, som blir verdenskonstituerende kontaktflater.
Julia Wiedlocha er en oversetter som ikke bare finner romanens stil, men finner den gang på gang, i korte kapitler som samme hvilket perspektiv de inntar, og enten de betoner det sanselige, fabulerende eller encyklopediske, inviterer til langsom fordypning og omlesninger. «Jakobsbøkene» er et skikkelig oversetterløft som krever innsikt i et omfattende historisk og religiøst kildemateriale, letthet i turneringen av tallrike litterære bilder, og et bredt vokabular for å levendegjøre et sosialt, etnisk og religiøst mangfoldig persongalleri av veldige dimensjoner. Når det er sagt, er språkbruken så rik og livsbejaende – her selger man ikke ganske enkelt kroppen sin, man «sjakrer både forfra og bakfra» – at ukene eller månedene det tar å lese, renner fort unna.

Hva er en forfatter? En som erindrer og fabulerer, og som med den enkleste av alle teknologier, skriveteknologien, gjør sine visjoner lesbare. Og hva er en oversetter? Det er, antyder Walter Benjamin, en som kan få betydninger som bare ligger i kim i kildespråket til å blomstre i målspråket. Med denne boka viser Wiedlocha seg som en oversetter av dette aller ypperste formatet.

Prisen er et trykk av Øyvind Torseter med tittelen «Tirsdag 29/08». Gratulerer, Julia Wiedlocha!