Kritikerprisen for årets beste voksenbok 2001 til Ragnar Hovland

Kritikerprisen for årets beste voksenbok 2001 til Ragnar Hovlands Ei vinterreise.
Tale til prisvinneren ved Trond Haugen, holdt i Tostrupkjelleren den 7. mars 2002

Av og til når du leser, er det slik at den fysiske tyngden av en bok når du holder den, uaktet om den faktisk veier 490 gram, ikke teller lenger. Men at denne tyngden heller ligger der mot hendene dine, som erindringen av støv kanskje, og minner deg om at det er umulig å veie den gode litteraturen. Det vil kanskje overraske noen få, men på langt nær de fleste, når litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag i år påstår at Ragnar Hovlands roman Ei vinterreise er en slik bok og erklærer at det er Hovland som mottar Kritikerprisen for årets beste voksenbok 2001.

Ei vinterreise er en beretning som består av to beretninger. Den ene av dem er den svært personlige, og også selvbiografiske, dagboka til en mannlig forfatter og oversetter i Norge som får den dramatiske beskjeden om at han har en svulst som må opereres vekk, og som deretter beskriver ventetida før operasjonen og den begynnende rekonvalesensen etter operasjonen. Den andre er en nesten allegorisk fortelling om emissæren Lindemann. Den er fortalt av Lindemann selv og dreier seg utvendig sett om en reise sammen med et tilfeldig reisefølge, i Mercedesen til den gamle skolekameraten Thomas i Dalen og med ungjenta Liv i baksetet, på leting etter en kvinne ved navn Johanna som Lindemann husker vagt fra ungdomstida. Disse to fortellingene flettes inn i hverandre i Ei vinterreise og dypt inne berører de og kommenterer hverandre.
La oss kaste et raskt blikk på de to fortellingene. Først den dramatiske og fortvilte, men likevel hverdagslige dagboken til den syke og ventende forfatteren. Slik lyder det i notatene fra den 12. mai, i det året vi skjønner er 1998:

Før trudde eg at om eg blei alvorleg sjuk, så ville eg ikkje klare å skrive noko. No verkar det jo slett ikkje slik, men spørsmålet er berre om eg er i stand til å skrive noko anna, t.d. ein kjærleikstekst til Stenersens Forlag. Kjærlighet i svulstens tid.
Og tårene begynte å renne på meg då eg høyrde Bryan Ferry synge «I’ll See You Again» i dag, på Noel Coward-plata.
Eg har spelt Hjerter på pc-en atskillege gonger i dag også, og eg har vunne dei fleste. Sjølvsagt ser eg på det som eit teikn.

Stilt foran sin egen mulige død, erfarer denne forfatteren helt konkret å ikke orke det han gjorde før, både i forhold til forfatter- og oversetterarbeidet og i forholdet til livsledsagersken T. Denne erfaringen av utilstrekkelighet skaper hele tiden en hverdagslig parallell til den mer eksistensielle erfaringen av det å kanskje skulle dø. I den anførte passasjen kommer denne tyngre erfaringen over forfatteren i form av en gråt som er igangsatt av det i og for seg tilfeldige, men sanselige inntrykket fra Bryan Ferrys «I’ll See You Again». Samtidig stikker forfatteren hele tiden hull på denne fortvilelsen, gjennom en galgenhumor og en distansert selvbetraktning som legger en demper på det som lett kunne ha blitt for privat i dagboken. Etter hvert gjennomgår forfatteren operasjonen, og mot slutten av Ei vinterreise aner vi i hvert fall fliken av et håp om at operasjonen har vært vellykket.

Så et raskt blikk på fortellingen om predikant Lindemanns merkelige reise på leting etter Johanna. Etter at de allerede har reist i den sammen bilen en god stund, kommenterer Thomas i Dalen hvor merkelig det er at han egentlig ikke husker så mye av den gamle skolekameraten Lindemann og familien hans:

Han ser på meg.
– Det er noko med deg, seier han.– Apropos brør. For ein veit jo ikkje noko om deg. Altså, eg veit jo at vi på sett og vis har gått på skulen i lag, og eg hugsar at du var der, men ingen veit t.d. noko om familien din. Om du har søsken. Ja, eg kan ikkje eingong seie at eg hugsar å ha sett mor di og far din. Eg kan ikkje gå forbi eit bestemt hus på vegen og tenkje at jaha, der bur altså gamle herr og fru Lindemann, dei som har ein son som blei emissær og ein Herrens mann. Det kan eg ikkje. Og når eg no tenkjer meg om, hugsar eg ikkje ein gong kva du heiter til fornamn.

Det er ikke tilfeldig at Hovland velger å la Thomas i Dalen ikke huske så mye av Lindemann, ikke engang fornavnet hans. Det er heller ikke tilfeldig at Hovland lar ham formulere dette fraværet av erindringer som en allmenn oppfatning av Lindemann. Lindemann er en skikkelse uten historie, familie og uten fornavn. Lindemann husker ikke selv så godt den kvinnen han leter etter. Den siterte passasjen er bare ett av de fascinerende stedene i Ei vinterreise som gir denne reisen karakter av å være en allegori, dvs. den dreier seg strengt tatt om en annen reise enn den som skildres bokstavelig. Uten å avsløre for mye, fremstår etter hvert Lindemanns reise som letingen etter gjenopprettelse, forsoning og tilgivelse. Kanskje innebærer den også en søken etter den historien og den tilhørigheten som holder ethvert menneske sammen?

Men hva skjer da i det øyeblikket Ei vinterreise fordobles, i en dagbok og en allegori som tvinnes rundt og foldes inn i hverandre? Og hva er det som gjør denne fordoblingen så vellykket?

Det finnes en underlig balanse mellom den allegoriske beretningens mystiske reise og den selvbiografiske dagbokens distanserte, men konkrete fortvilelse. Denne balansen skapes ikke bare av det faktum at Hovland har valgt å fortelle om to mennesker som i en forstand står vendt i hver sin retning. Mens Lindemann reiser på leting etter en forsoning med fortida, skriver forfatterskikkelsen dagbok for å søke en forsoning med framtida. Det som forener de to skikkelsene er erfaringen av at det er deres eget liv, deres egen historie og deres egen forgjengelighet som står på spill.
Det som mer en noe annet makter å holde de to beretningene i Ei vinterreise sammen, er Ragnar Hovlands stil. Både Lindemanns reise og forfatterens dagbok er skrevet med en sikkerhet, en varm humor og en glede over litteraturen som det ikke er mulig å slippe unna. Mitt inne i de mørkeste passasjene, lyser Hovlands vidd opp hele verket og gir det en letthet det er vanskelig å beskrive. Derfor ler du også når du leser Ei vinterreise. Og du ler godt.

Det er stilen – Ragnar Hovlands stil – som oppnår alt dette. Det er en stilbragd av de sjeldne, som makter å holde den mest nostalgiske erfaringen av menneskets historisitet og forgjengelighet, sammen med den lykkelige og bekreftende vissheten om at det er her og nå livet finnes – i møtene mellom mennesker og i samtaler som tilslører og skjuler like mye som de avslører og viser frem.

Du kan ikke veie den gode litteraturen, bare holde den i hendene og passe på den. Det er det litteraturkritikerne forsøker å gjøre her, ved å gi Kritikerprisen 2001 til Ragnar Hovlands Ei vinterreise.

For litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag
Trond Haugen (seksjonsleder).