Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2005 til Marianne Havdal

Tale til Marianne Havdal
ved Stein Erik Lunde

Hovedperson i den vidunderlige boka som får prisen, er Åsmund. Han fyller snart seks år. Bestekameraten hans eier en traktor og heter Ivar. Han er adskillig eldre enn Åsmund, han er så gammel at han framstår som en slags bestefar. Og hvilken bestefar! Nei, han er ingen bestefar. Han er kamerat. En gammel løgnaktig varmhjertet stribukk av en kamerat.

På første side leser vi denne dialogen:

- Eg kan berre ligge på sofaen og dra meg, seier Ivar og geispar.
- Berre du får mat av og til, seier Åsmund.
- Kven har sagt det? spør Ivar.
- Du, svarar Åsmund.
- Exactly, seier Ivar.

Og bestekameratene fortsetter å prate ut igjennom hele teksten, innendørs og utendørs, på bussen og sjukeheimen. Replikkene er en fryd å lese. Åsmund og Ivar sier ting som hverken Åsmund eller Ivar eller leseren umiddelbart forstår, men som pirrer nysgjerrigheten og får en til å lete etter hva som står mellom linjene. Og der står det mye. Mye mer enn det som er vanlig i barnelitteraturen. Og under det hele er traktoren, som en skygge og en drøm. Traktoren står på låven, siden det er vinter, og som tittelen på boka lover, skal den ut når det blir vår. Og det fineste Åsmund vet er å sitte på traktoren og kjøre omkring når traktoren står stille.

Vi får også møte Åsmunds mor (en fallert rockemusiker), Kjartan på sjukeheimen (tidligere tunneldrivar med amputerte bein), Molly (ei fremmelig jente på ti år), Ivars kjæreste Utsira, samt en fraværende far. Disse prater også med Åsmund og sier og gjør rare ting. Alle personene er litt skeive og rare, noe den følgende samtalen viser. Her er Åsmund og Ivar på sjukeheimen for å besøke Kjartan.

Åsmund kikkar seg rundt. På nattbordet ligg ei bok med eit tal i tittelen. Det er vanskeleg å lese. Åsmund dyttar borti Ivar og peikar på boka.
- «Det 7. klima», les Ivar. – Han er så interessert i lesing, denne karen her, skjønar du, fortel han til Kjartan.
- Det er inga barnebok.
- Handlar det om styggevêr? undrast Åsmund.
Kjartan smiler.
- Det er ei bok eg nyss har fått. Eg har ikkje lese henne ut enno.
Åsmund blir flau når nokon ler. Men han må spørje.
- Eg spekulerer på kva ho handlar om, kjem det fort.
Kjartan tenker lenge.
- Eg er ikkje så sikker, svarar han endeleg.
- Handlar det om eit juletrelys som ikkje verkar?
Kjartan skrattar. – Kven seier det?
- Mamma, når det er noko ho ikkje forstår.
- Det gjeld å ha reservepære, seier Ivar.
Åsmund nikkar. – Særleg på julaftan. Dét veit han noko om: Å mangle reservepære på julaftan.
- Har du høyrt om f-r-u-s-t-r-a-s-j-o-n? spør tunneldrivaren.
- Er det farleg?
- Nå ja-a-a … Eg tar meg ein dram, så går det over.
- Berre ein?
- Her på sjukeheimen? Her må ein ta to, ler Kjartan.
Åsmund teier. Han lurer på om det betyr at fruer tar seg ein dram eller to, men han torer ikkje seie noko.

De mange referansene til voksenverdenen fungerer, uten å være nostalgiske eller påklistrete, uten å stenge unge lesere ute, fordi referansene er logiske i det universet som forfatteren for lengst har fått meg til å tro på. Det er så mye rart likevel at det gjør ikke noe om man ikke skjønner alt. Tvert i mot; det at man ikke skjønner alt gjør teksten spennende. I samtalen jeg nettopp leste, for eksempel, gjør det ingen verdens ting om man ikke har hørt om Kjartan Fløgstad eller lest Det 7. klima. Men det oppfattes som en bonus fra en sjenerøs forfatter hvis man kjenner referansen, selvsagt.

Men personene er også helt alminnelige, med alminnelige gleder og sorger, og høyst troverdige innenfor forfatterens univers. Vi blir tatt med Åsmund rundt i det lille hverdagslige surrealistiske bygdesamfunnet. Tekstens kanskje viktigste anliggende er bevisstheten om og skildringen av møter mellom mennesker. Vi skjønner, uten at forfatteren sier det med ett ord, at menneskelig samvær er det viktigste som finnes.

Det er en rik tekst, tett og åpen. Den har en merkelig tone, som er høyst bevisst, og tidvis elegant. Teksten greier på en fin måte å skildre hvordan barnet kan se verden omkring seg. Forfatteren tar meg i hånda og får meg til å følge tankesprangene og sansningene til Åsmund. Samtidig er det en forfatterstemme som bringer enda mer surrealisme inn i teksten. Og den er vár og varm, og usentimental.

Teksten gir også glimt inn i voksenverdenen og konstaterer nøkternt at ting ikke er så enkle; altså at seksåringen Åsmund ser at ting ikke er enkle. Først og fremst er det kjærligheten som ikke er enkel. Selvsagt. Og Åsmund oppdager at voksne ljuger, uten at forfatteren gjør noe nummer av det.

Illustrasjonene til Kristin Roskifte står godt til teksten. I likhet med teksten griper illustrasjonene fatt i de detaljene som ikke umiddelbart er opplagte eller iøynefallende.

Juryen, som alle er godt voksne, har selvsagt lest boka som voksne. Men vi er overbevist om at barn vil oppleve enda mer enn oss. Det må være en fest å lese denne boka for et barn.

Juryen har bestått av Inger Bråtveit, Nina Goga og Stein Erik Lunde, og vi har bestemt at den verdige og udiskutable vinneren av Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2005 er Marianne Havdal med fortellingen og barneboka Når traktoren kjem ut er det vår. Prisen er et trykk av Giske Sigmunstad med tittel Kvinne ved dør.